I midten av det hele – intervju med James Schamus

Lost in Translation

Vi har møtt James Schamus, sjefen for Focus Features, og Ang Lees manusforfatter og produsent siden det tidlige 90-tallet. Selskapet hans er kanskje det mest toneangivende av dem alle, med alternative hiter som Crouching Tiger, Hidden Dragon og Brokeback Mountain på merittlista. Vi skal høre hva Schamus tenker om det å operere i utkanten av det kommersielle filmsystemet i USA.

Det er betegnende for James Schamus at han dro fra California til New York, og ikke omvendt, da han bestemte seg for å realisere en drøm om en karriere i amerikansk film. Like betegnende er det at han forlot vestkysten med en doktorgrad i engelsk litteratur i bagasjen – for så å finne seg en jobb som manusleser – til fordel for en akademisk karriere. 20 år senere er den allsidige 49-åringen en av de mektigste figurene i den amerikanske filmbransjen. Som sjef for prestisjeselskapet Focus Features og fast manusforfatter for Ang Lee er han i en unik posisjon til å både forme amerikansk kvalitetsfilm og forklare hvor den befinner seg.

Man trenger uansett ikke være James Schamus for å legge merke til at det er tøffe økonomiske tider. Flere av studioene tar seg ikke lenger råd til å opprettholde sine underselskaper, som tradisjonelt har hatt langt lettere for å hanke inn Oscar-nominasjoner enn overskudd. I fjor ble både Paramount Vantage, Picturehouse og Warner Independent lagt ned. Selv føler James Schamus at han sitter trygt.

«Disse selskapene som ble lagt ned hadde preg av å være en langt mer integrert del av studioene de var eid av. Vi er mye mer enn et markedsføringskontor i enden av en studiokorridor, og derfor vanskeligere å legge ned», skryter Schamus i sitt hovedkvarter i New York.

Perioden før eiendomsboblen sprakk i USA var en jobbetid for den uavhengige amerikanske filmen. Finansfolk med svulmende porteføljer og stjerner i øynene var så blinde for risiko at de – av alle ting – begynte å se på indiefilmproduksjon som en fornuftig investering. Tilgangen til kapital virket tilnærmet uendelig. Prosjekter med større og ofte mindre grad av kunstnerisk kvalitet eller kommersiell appell, ble satt i gang på løpende bånd. Wall Street kjøpte seg glupsk inn i filmbransjen, med alt hva det innebar av glamour, røde løpere og anledning til fiasko. Nå har pengestrømmen stoppet helt opp.

«I en periode ble det laget alt for mange indiefilmer. Vi liker konkurranse, men det var ikke bra for bransjen at det var så lett å få tak i penger», konstaterer Schamus. Han ser på finanskrisen som en smertefull, men helsebringende kur. Sammen med Fox Searchlight (eid av 20th Century Fox), Miramax (eid av Disney) og Sony Pictures Classics (eid av Columbia) utgjør Focus Features (eid av Universal) de gjenværende av studioenes underselskaper for kvalitetsfilm.

«Det er bare de usunne aktørene som forsvinner i disse nedgangstidene. Vi som representerer de mer holdbare selskapene vil overleve. Bank i bordet!», ler den mektige produsenten.

Det er selvsagt enkelt å si når man har en solid eier som Universal Studios i ryggen. Ved hjelp av Schamus’ utvilsomme teft for suksesser har Focus oppnådd en unik selvstendighet, samtidig som de til nå har vært sikret finansiering av filmene sine gjennom sitt moderselskap. Men Universal er igjen eid av General Electric, som har opplevd en påtakelig nedgang i kredittverdighet de siste månedene. De er derfor langt fra like slepphendte med å låne penger videre til filminvesteringer. Den prisvinnende produsenten innrømmer at han er usikker på framtida.

«Det er ikke noe tvil om at det er en viss turbulens i leddet over oss. Så det er et press om å holde utgiftene nede, være moderate og disiplinerte.»

Schamus og Focus befinner seg på en måte i midten av amerikansk filmindustri: mellom de store studioene i Hollywood og mindre uavhengige produksjonsselskaper. Indiefilmen har i det hele tatt gjennomgått store forandringer siden Schamus ankom New York på slutten av 80-tallet. Der møtte han en spirende filmbransje, like uorganisert som den var full av ildsjeler. Alle ville lage nyskapende og personlige filmer, men få var opptatt av finansieringsspørsmålet. Å skaffe investorer og pengestøtte var regnet som så kjedelig og sjelløst for det kreativt anlagte filmmiljøet i metropolen, at ingen gadd å ta skikkelig tak i det. Den systematiske akademikeren Schamus fant raskt en nisje, og slo seg opp som mannen som kunne skaffe penger. Sammen med Ted Hope startet han Good Machine i 1991 og de to står bak noen av 90-tallets mest suksessrike indiefilmer: In the Soup (Alexandre Rockwell, 1992), The Brothers McMullen (Edward Burns, 1995), Walking and Talking (Nicole Holofcener, 1996), og Happiness (Todd Solondz, 1998). Det hele kulminerte på mange måter med megasuksessen Snikende tiger, skjult drage (Ang Lee, 2000). Selskapet ble deretter kjøpt av Universal i 2002, omdøpt til Focus Features, og Schamus ansatt som sjef for det nye selskapet sammen med David Linde. Senere rykket Linde opp som Universals toppsjef. Schamus er nå enerådende sjef for Focus.

«Hva er maktforholdet mellom Focus og Universal? Har dere komplett autonomi, eller har studioet noe de skulle sagt?»

«Vi er svært uavhengige av Universal. Hvert tredje år setter vi opp en forretningsplan. Så lenge vi følger den og tjener penger, får vi operere uten innblanding. I løpet av mine år som sjef for Focus har jeg faktisk aldri hørt noe klaging fra eierne».

Samtidig har Focus et nært samarbeid med moderselskapet, og Schamus er overbevist om fordelene av å ha et stort studio i ryggen.

«Vi har et nært samarbeid med Universal på en rekke områder. For det første distribuerer de alle titlene våre på dvd. Vi jobber også tett sammen når det gjelder internasjonalt salg og distribusjon. Eastern Promises (David Cronenberg, 2007) lanserte vi for eksempel nasjonalt, mens Universal tok seg av resten av verden.»

Focus har også internasjonale ambisjoner selv. Nylig ble Focus Features International etablert, et underselskap som skal selge både egne og flere av Universals titler internasjonalt. Sammen med koreanske CJ Entertainment har selskapet produsert Park Chan-woos (Oldboy) nyeste film Thirst. Selskapet kjøpte seg dessuten nylig inn i den italienske produsenten Cattleya, og har slik sikret seg eksklusiv rett til internasjonalt salg av deres titler.

Til tross for slike ekspansive ambisjoner, sunn økonomi og ung alder kan Focus Features vise til et imponerende filmbibliotek også rent kunstnerisk sett. Hele 55 oscarnominasjoner har det blitt – deriblant 13 seire – for blant andre Lost in Translation (Sofia Coppola, 2003), Brokeback Mountain (Ang Lee, 2005) og Milk (Gus Van Sant, 2008). Dessuten er Schamus og hans selskap ansvarlig for ambisiøse, men ulønnsomme prosjekter som Språkets hemmelige liv (Isabelle Coixet, 2005).

«Hvordan balanserer du mellom kunstneriske ambisjoner og behovet for å tjene penger. Føler du at du har et slags kulturelt ansvar som sjef for Focus?»

«Nei, det tenker jeg overhodet ikke på. Mitt mål er å lage ærlige og særegne filmer. Klarer jeg det, viser det seg at jeg også klarer å selge kinobilletter. »

Det skader ikke at Focus også har opprettet en underlabel for mer tanketom film kalt Rogue Pictures. Slik kan selskapet måke ut rimelige publikumsfriere som nyinnspillingen av The Last House on the Left (2009), uten at Focus-brandet blir tilsmusset.

«Vi er opptatt av å hele tiden styrke merkenavnet Focus. Det ligger mye makt i at selskapet forbindes med kvalitet», utdyper Schamus.

Likefullt kan det synes som om selskapet i større grad enn tidligere velger en mindre dristig tilnærming til valget av filmprosjekter. De siste årene har Focus produsert irriterende middelmådigheter som den sentimentale Dan in Real Life (Peter Hedges, 2007) og den klissete søtsuppen Evening (Lajos Koltai, 2007). 2009 ser noe mer lovende ut, med blant andre Henry Selicks sublimt vakre, om noe uengasjerende animasjonsfilm Coraline; samt den viktige og ektefølte debutfilmen Sin Nombre (Cary Fukunaga), som blant andre vant regiprisen ved årets Sundance-festival.

«Hvordan jobber du for å finne nye talenter?»

«Hvert år har vi et mål om å lansere filmen til minst én helt fersk filmskaper. I Cary Fukunagas tilfelle, så jeg en kortfilm han hadde laget om ulovlig innvandring fra Mexico. Jeg likte både filmen og tematikken godt, og ga han derfor midler til å researche og utvikle ideen videre til en spillefilm.»

James Schamus nøyer seg ikke med å være direktør for Focus. Den travle minimogulen finner dessuten tid til å undervise ved Columbia University, samt både produsere og skrive manus til Ang Lees filmer. Samarbeidet mellom de to har pågått helt siden Lees debutfilm Pushing Hands (1992). Til høsten kommer resultatet av deres siste samarbeid, Woodstock-filmen Taking Woodstock, som er basert på en memoarbok fra innsiden av det epokegjørende arrangementet. Lenger frem i tid enn det har Schamus vanskelig for å spå:

«Ærlig talt, har jeg ingen anelse om hva som kommer til å skje med amerikansk film fremover. Det er ikke tvil om at den digitale revolusjonen vil fortsette å sette sitt preg på bransjen. Foreløpig har den i hovedsak hatt en negativ innflytelse i form av minkende inntektsmuligheter utenfor den tradisjonelle kinodistribusjonen. Men man vet aldri. Det eneste som er sikkert, er at vi i Focus fortsatt lager film, og kommer til å gjøre det en stund fremover», konkluderer Schamus og avslutter seansen med et humrende «tusen takk» på gebrokkent norsk, lært under sitt besøk på Kosmorama i 2005.

ØST FOR HOLLYWOOD – Den andre amerikanske filmen

Grovt sett kan vi dele amerikansk film i to: Hollywood-filmen, og alt det andre. Selv om Hollywood er den største og mest velsmurte underholdningsmaskinen på hele kloden, er det gjerne utenfor, eller i utkanten av Hollywood-systemet at den amerikanske filmen drives videre og fornyes. Slik den relativt billige, uavhengig produserte kjempesuksessen Pulp Fiction rystet Hollywood i grunnvollene på midten av 90-tallet. Der er betegnende at flere av de små kvalitetsselskapene, som Focus Features, innkasserer flere Oscar-priser enn de store studioene klarer selv. For det etablerte Hollywood må det føles som å tape på hjemmebane gang på gang.

Under finner du en liste over filmer produsert av Focus Features og forgjengeren Good Machine. Alt sammen er filmer som alle litt over gjennomsnittlig filminteresserte bør ha sett.

GOOD MACHINE / FOCUS FEATURES i utvalg:

Safe (Todd Haynes, 1995)

The Ice Storm (Ang Lee, 1997)

Happiness (Todd Solondz, 1998)

Crouching Tiger, Hidden Dragon (Ang Lee, 2000)

The Man Who Wasn’t There (Joel og Ethan Coen, 2001)

Hable con ella (Snakk til henne, Pedro Almodovar, 2002)

Adaptation (Spike Jonze, 2002)

Far from Heaven (Todd Haynes, 2002)

Lost in Translation (Sofia Coppola, 2003)

Thumbsucker (Mike Mills, 2005)

Brokeback Mountain (Ang Lee, 2005)

Broken Flowers (Jim Jarmusch, 2005)

Eastern Promises (David Cronenberg, 2007)

Milk (Gus van Sant, 2008)

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon