Deadwood – A hell of a place to make your fortune

I HBOs serie om den lille westernbyen Deadwood lever gangstere, horer og gullgravere et tøft liv fylt av sex, vold og sterk drikke, og fritt for innblanding fra den amerikanske stat. To hardbarka sesonger er tilgjengelige på DVD i Norge, og en tredje, avsluttende sesong er underveis.

I Deadwoods univers er det begrenset med farger: skittenhvitt, sølebrunt, falmet grått og blodrødt preger fargepaletten. Hadde vi kunnet lukte Deadwood, hadde det luktet urin, alkohol og svette, snarere enn hest og høy. Bildene er gulbrune som whisky og skitne som askebegre. Kun en sjelden gang slipper sola inn, og da ser vi først og fremst alt støvet som svever i lufta. Bildene er mørke og dystre, som i film noir. Inntrykket dette gir er slående: USAs kanskje mest mytiske periode, der villmarken temmes og sivilisasjonen vokser fram, er i tradisjonelle framstillinger preget av optimisme – av det åpne og frie. Her reduseres den samme perioden til den pessimistiske motsatsen – det lukkede, undertrykkende, skitne og voldelige.

Gullgraving i Black Hills
Byen Deadwood ligger i delstaten South Dakota i Midtvesten, og er i dag en kombinasjon av turistfelle og spøkelsesby. Den brede hovedgata, med butikker, boliger, salooner og hoteller på hver side, er intakt, men der stopper også likheten med 1870-tallets gullgraverby. På den tiden lå Deadwood utenfor det området som den amerikanske staten kontrollerte. Her hadde siouxindianerne blitt lovet store landområder, men dette løftet ble brutt da strømmen av jordsultne nybyggere presset the frontier, grensen for ubebygd land, stadig lenger vestover. Ryktene om gullfunn i Black Hills forsterket innflyttingen, og etter at det ble ført omfattende kriger mot indianerne i 1874 opplevde Deadwood en massiv vekst.

Drapet på den myteomspunne gambleren Wild Bill Hickok i 1877 gjorde Deadwood både velkjent og beryktet. Og det er rundt denne tiden vi møter byen i HBOs tv-serie. Serien starter i 1876, når Wild Bill og andre historiske personer som Calamity Jane og Seth Bullock nærmer seg byen. Dette er sagnomsuste skikkelser vi vet svært lite om til tross for utallige biografier – skikkelser som befinner seg et sted mellom den historiske virkeligheten og eventyret og mytenes univers. Også mange av de andre karakterene i serien er historiske personer, selv om de ikke har samme kjendisstatus. Det er her, i skjæringspunktet mellom virkelighet og fantasi, at handlingen i Deadwood utspiller seg.

Sjangerlek og sjangerbrudd

Vi kjenner westernsjangeren blant annet fra serier som Det lille huset på prærien og Kruttrøyk. I den første møter vi den rurale delen av nybygger-livet. Den store, åpne prærien med små, enslige hus og korte visitter til små handelsstasjoner har vært sjangerens geografiske univers. Kruttrøyk har småbyen som arena, men da uten nybyggeraspektet og lagt til USAs sørlige områder, krydret med kaktuser og meksikanere. Byene vi besøker er idealtypiske og tidløse, bebodd og besøkt av westernstereotypier som den onde, den gode, den lovløse og den siviliserte. Episodene er bygget opp over samme formel: det skjer gjerne noe kriminelt som må ordnes opp i.

I HBOs versjon av western-serien følger vi den urbane siden av nybygger-livet. Bare unntaksvis blir vi med ut av byen. Vi får høre om ting som skjer på utsiden, som at karakterene er på vei til eller fra nabobyen Cheyenne eller at det har vært indianerangrep på en av veiene i nærheten. Hovedpersonene dyrker ikke jorda, men har valgt å livnære seg ved å forsyne bønder, landbruksarbeidere og gullgravere med det de måtte ha behov for – som jernvarer, penger, sex og sprit.

Konvensjonene i spaghettiwestern-sjangeren tilsier at konfliktene i en historie skal være sentrert rundt grensetvister, bandittraid og blodhevn. Deadwood løfter imidlertid fram andre, mer komplekse konfliktlinjer. Disse konfliktlinjene har mer til felles med mafiafilmen og den politiske thrilleren. Denne forbindelsen forsterkes av at livets psykologiske og sosiale dimensjoner er langt mer raffinert skildret enn i andre westernserier. Karakterene er langt fra flate sjablonger; de er helstøpte mennesker med både dybde, mangler og rasjonalitet. Dermed blir relasjonene dem imellom sammensatte, foranderlige og uforutsigbare. Disse relasjonene utgjør ofte drivkraften i historien og spenningselementet i enkeltscenene.

Deadwoods persongalleri
Når dette er sagt, er det klart at noen av innbyggerne i Deadwood framstår som snillere og slemmere enn andre. Eks-sheriffen Seth Bullock kommer til byen med sin trofaste følgesvenn Sol Starr, og åpner en jernvarehandel. I klar motsetning til disse sympatiske figurene står den skruppelløse bordelleieren Al Swearengen, en fryktinngytende fyr som mer enn gjerne gjør alvor av sine mange trusler. I en amerikansk anmeldelse av serien er han blitt beskrevet som «the profane overlord of the frontier town». Hans saloon er Deadwoods omdreiningspunkt. Her blir avgjørelser om byens utvikling tatt over et glass whisky (eller fem), og konflikter løst med trusler, never og kuler.

Rundt Bullocks butikk og Swearengens saloon kretser et mylder av karakterer. Her er løpegutter, gullgravere, horer og hotelleiere, hardbarka folk alle sammen. Unntaket er en rik, naiv mann med sin livstrette kone, som har arvet et jordområde og vil lete etter gull der. Serieskaperne gjør dem alle til komplekse personligheter. Voldelighet og empati er hos mange like naturlige trekk. Calamity Jane kler seg som en mann, drikker som en hest, skyter når det passer og banner som ingen annen, men sørger også over sin venn Wild Bill Hickoks død.

Karakterene gjør merkelige, uventede ting, som tilfører historiene både humor, alvor og ikke minst uforutsigbarhet. Også stereotypiene er komplekse, men de kan finne på å handle i tråd med forventningene. Et eksempel her er den prostituerte Trixie, en av Swearengens favorittansatte, som veksler mellom å være kuet kvinne, sterk kvinne, lojal ansatt og skjult opprører – alt ettersom hva situasjonen tilsier. For seere med kjennskap til andre HBO-serier vil det nok være flere kjente fjes blant skuespillerne i serien, men kjendisfaktoren er befriende liten. Det handler om ensemblespill og karakterutvikling.

Et eget univers
HBOs status som kabel-tv rettet mot betalende abonnenter gjør at serieskaperne ikke trenger å forholde seg til de samme strenge moralske retningslinjene som allmennkringkasterne. Dermed har Deadwood hyppige innslag av sex, vold og banning. Dette kunne blitt irriterende i lengden dersom det virket påklistret, men i stedet virker det realistisk. Gullgraverlivet var preget av blod, svette, griskhet og sinne, med lite dannet konversasjon. At serieskaperne ikke i så stor grad er underlagt moralske direktiver gjør at de kan fortelle en historie som ligger tettere opp til den historiske virkeligheten.

Selv om Deadwood leker seg med westernsjangeren og i høyeste grad er fiksjon, forholder den seg til sentrale historiske spørsmål. Serien forsøker å lage forbindelser mellom det narrative universet og virkeligheten omkring. Den gir en fortettet framstilling av dynamikken ved the frontier: hvordan artet livet seg der? Hvordan tenkte mennesker som befant seg i ytterkanten av en nasjon i vekst, i et statsløst ingenmannsland? Hvordan går et samfunn fra å være en liten bosetning med løs, uformell organisering til å ha et formalisert system med et tydelig hierarki? Og hvordan arter denne overgangen seg?

Det avsondrede Deadwood utgjør en perfekt arena for HBOs seriemakeri. Byen er såpass isolert at den utgjør et eget univers. Samtidig får vi ofte referanser til omverdenen, både i form av fiktive hendelser og ting som faktisk har hendt. For eksempel kommer det agenter fra Pinkerton-byrået, forløperen til FBI, til byen for å etterforske et mystisk dødsfall. Slikt kan godt ha skjedd, og dette gir serien en ekstra dimensjon fordi den knytter an til en sammenheng vi vet er autentisk. Slik leker den med skillet mellom fantasi og virkelighet. Denne miksen gjør at byen kan bli et sosialt og politisk laboratorium, et mikrokosmos der samfunnsutviklingen skildres på personnivå. Vi skjønner hvordan Deadwoods utvikling fra anarkistisk nybyggerfelt til normalisert småby avhenger både av byens indre dynamikk og av endringer i de ytre omstendighetene. Vi får innblikk i hvordan folk utvikler en mer forfinet livsstil, en slags sivilisasjonsprosess i miniatyr. Dette gjelder i alt fra hvordan det snakkes, spises og drikkes til hvor mye etikette og glamour som omslutter gamblingen og prostitusjonen. Mengden kniver, gafler, blonder og flosshatter øker jevnt og trutt.

Samtidig skjønner vi at sivilisasjonsprosessen neppe var preget av harmoni og naturlig progresjon. Tvert i mot – i Deadwood kjemper makten mot moderniteten. Al Swearengen forakter alt som lukter av sentralstyring og framskritt. Når telegraflinjene når Deadwood, snerrer han sarkastisk at det uansett bare er dårlige nyheter som kommer utenfra. Våpendrageren hans svarer fort at han bare trenger å gi beskjed, så er stolpene nede igjen. Men Swearengen vet at noe slikt ikke vil nytte. Storsamfunnet på østkysten har rykket ugjenkallelig nærmere. Det betyr at Swearengens posisjon svekkes, for når Deadwood ikke er like isolert, blir «tilfeldige» drap, et av maktmidlene hans, vanskeligere å benytte. Slik bidrar de ytre omstendighetene til å forskyve den indre maktbalansen i byen.

Myndighetene stiller krav om økt formell organisering og overholdelse av amerikanske lover. Dette framprovoserer en prosess der Deadwoods innbyggere må finne folk til å være borgermester og sheriff, to embeter staten krever at byen har. Det hele starter med en beskjed fra Swearengen om å «be in my joint in two hours, we’re forming a fucking government», og utvikler seg raskt til en farse av en politisk prosess. En nyopprettet lokalavis dekker begivenhetene med stor entusiasme, og bidrar ufrivillig til å vise hvor parodisk den nye formelle strukturen er. Makten er forskjøvet kun på papiret, og den nye og den gamle samfunnsformen tilpasses hverandre slik at det meste kan fortsette som før.

Makt og monopoler
Deadwood handler i stor grad om makt. Hvordan skaffer man seg makt, og hvordan holder man på den? Hvordan utnytter man egne og andres ressurser best mulig? Hva skjer når nye maktfaktorer, i form av enkeltpersoner og statlige inngrep, kommer inn i bildet og rokker ved maktbalansen? Hvordan takler et samfunn utfordringer som krever at kollektivet griper inn, som når byen herjes av en koppe-epidemi eller opplever et drap som ikke kan kategoriseres som legitim blodhevn? I maktens senter sitter Swearengen, som styrer byen gjennom frykt og gaver. Han sitter med monopol på både bordelldrift og spritsalg, og bruker dette som utgangspunkt for dominans. Ved å gi bort gaver (horer og sprit) kjøper han seg voldsmonopol. Det er duket for maktkamp når voldsmonopolet utfordres – av Seth Bullock, som har innsigelser på maktbruken, og av Wild Bill Hickok, som har nok penger selv til ikke å la seg friste av Swearengens tilbud. Når også bordellvirksomheten får konkurranse truer gaveprinsippet med å bryte sammen, voldsmonopolet slår sprekker og Swearengens uformelle makt begynner å rakne i sømmene. Byens kinesiske befolkning sitter dessuten på en meget spesiell ressurs, og gjør dermed også sitt inntog som maktfaktor. Dette gjør at Swearengen må finne nye måter å opprettholde sin stilling på.

Når Deadwood framstår som lovløst, er det fordi det ikke finnes noen som opprettholder lov og orden – det finnes ikke engang lover. Men det betyr ikke at alle kan gjøre som de vil. Swearengen har oversikt over hva som foregår og kontroll på det meste. Slossing og våpenbruk er den mest effektive måten å løse konflikter på, men da innenfor rammen av hva som oppfattes som legitime reaksjoner på ikke like legitime provokasjoner. Straffereaksjoner som er ute av proporsjon med det som skal straffes, slås ned på. Når uskyldige mennesker drepes på landeveien, som i historien der den norske nybyggerjenta Sofia blir tatt under vingene av Deadwoods kvinner etter at foreldrene er blitt drept, følger en intens jakt på de skyldige med påfølgende hard justis. Slik virker den usympatiske Swearengen også som en som ivaretar lov og orden – riktig nok makabert brutal, men likevel.

HBOs magiske formel
Deadwoods råhet er ubehagelig. Samtidig har volden en naturlig plass i fortellingen om Deadwood. Måten karakterene forholder seg til vold og maktbruk er konsistent i forhold til den logikken serieskaperne bygger opp. Dette gir et troverdig tidsbilde. Vi får se hvordan karakterenes tanker og handlinger er produkter både av verden omkring dem og av deres egen forestillingsverden. Både folks tanker og verden forøvrig skiller seg klart fra det vi som seere opplever, noe som gjør at karakterene tidvis handler uforståelig etter vår tids målestokk. Men det er nettopp denne distansen som gjør at serien virker troverdig. Tilsynelatende umoral betyr ikke at samfunnet ikke forholder seg til moral, det vurderer bare moral på andre måter. Hadde vi støtt på karakterer som ga uttrykk for dagens tanker om for eksempel voldsbruk, ville dette virket som malplasserte klisjeer som ødela for nettopp realismen i fiksjonen. Det ville revet bort fundamentet for det lille universet fordi det ikke lenger var konsistent i forhold til sin egen logikk. At skaperne av Deadwood ikke går i denne fella, gjør at de klarer å gi en glitrende skildring av karakterenes forestillingsverden – av Deadwoods kultur – som har en tetthet, dybde og kompleksitet som man sjelden ser i både tv-serier og på film. I tillegg får historien et driv som gjør det vanskelig å skru av DVD-spilleren.

Et annet eksempel på at kulturen gis dybde og kompleksitet er Deadwoods brudd med «det gode mot det onde»-dramaturgien. Dette gjør at serien ofte tar uventede vendinger. Som nevnt er karakterene sammensatte og foranderlige. De forholder seg til endringer omkring seg, og omstiller seg når det er mulig eller nødvendig. Dermed følger ikke historien en klar linje fra A til B. Samfunnets bevegelse mot moderniteten er den underliggende fortellingen, men samtidig med at denne sakte utfolder seg skjer det mange ting som gjør at framdriften ikke er gitt på forhånd, den er svært uforutsigbar. Selv om alle episodene er avsluttende i forhold til små enkeltsaker, er det større uforløste prosesser som vaker i bakgrunnen og påvirker karakterenes handlinger og valg. I tillegg til dette har alle karakterene, både de store og de små, egne historier som veves inn og ut av hverandres historier, og som påvirker hverandre. I løpet av en episode har det skjedd svært mye i manges liv, men lite tid har egentlig gått. Spenningskurven følger sjelden den normale formen. Utviklingen i historien kan fint gå i ulike retninger samtidig, og ting som skjer, har ulik effekt for ulike personer. Maktforholdene endrer seg, men det er ofte uklart hvilken retning man er på vei.

En slik fortellerteknikk krever nettopp tv-mediet for å fortelle den historien den vil formidle. Deadwoods rammehistorie kunne vært fortalt på film, men den fortettede virkelighetsbeskrivelsen der karakterene er komplekse, livet går både opp og ned og utviklingen ikke har noen entydig retning ville ikke kunnet bli skildret like godt dersom dramaturgien måtte bli tilpasset en totimers spenningskurve. Som serie kan man dvele ved detaljer, tillate flertydighet og gå i dybden. Dette gjør at skildringen både blir mer troverdig og mer interessant. Og ikke minst, det blir svært god tv-underholdning.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon