HANNAH ARENDT, EN FILOSOF FOR VÅR TID

Margarethe von Trottas film om Hannah Arendt aktualiserer en moderne tenker som fortjener å bli husket – og å bli diskutert.

Margarethe von Trotta (f. 1942) var, sammen med blant andre Rainer Werner Fassbinder, Wim Wenders og Volker Schlöndorf blant de største filmregissørene i tysk films gullalder på 1970-tallet. Med filmer som Katharina Blums tapte ære (1975)og Das zweite Erwachen der Christa Klages (1978) vant hun et stort publikum blant Europas kulturelt og politisk engasjerte. Von Trotta har over tjue filmer og tv-produksjoner på cv-en og har parallelt jobbet som skuespiller, blant annet i noen av Fassbinders filmer. Få av von Trottas seinere filmer har vært å se på kino i Norge, men blant dem finner vi Rosa Luxemburg (1986), Løftet (Das Versprechen,1994) og  Rosenstrasse (2003). Selv om von Trotta hele tiden har vært aktiv som både regissør, manusforfatter og skuespiller, ser mange hennes foreløpig siste film om statsviter og filosof Hannah Arendt (1906-1975) som et comeback. Filmen har fått stor oppmerksomhet internasjonalt. I kjølvannet av den blomstrer en ny interesse for den tyskfødte Arendt og hennes skrifter som kan synes minst like aktuelle i dag som da de ble skrevet.

Hannah Arendts liv spente over en av de mest hendelsesrike periodene i Europas historie, med to verdenskriger, jødeutryddelsene totalitære ideologiers vekst og fall, verdenshegemoniets overføring fra Europa til Amerika og en fantastisk utvikling innenfor teknikk og forskning.

De fleste filmer, enten de baserer seg på virkelige personer og hendelser eller på bøker må gjøre et utvalg fra originalhistorien når stoffet skal bli film. I dette tilfellet har von Trotta valgt den kanskje mest kontroversielle hendelsen i Arendts liv og lar den bli inngangen til resten. Filmen om Hannah Arendt er, riktignok med viktige innskutte tilbakeblikk, begrenset til hendelser rundt Arendts dekning av rettssaken mot nazibyråkraten Adolf Eichmann. Filmen starter med den dramatiske kidnappingen av Eichmann fra hans eksil i Argentina, utført av israelske agenter. Vi møter så Arendt i New York, dit hun, på grunn av sin jødiske avstamning, måtte flykte da nazistene overtok makten i Tyskland på trettitallet.  Her levde hun i et relativt velstående og inspirerende intellektuelt miljø. Omgitt av politikere, akademikere og forfattere. Selv var hun gift med den antistalinistiske kommunistforfatteren Heinrich Blücher. Da rettsaken mot Eichmann kommer opp i 1960, tilbød Arendt seg å dekke den for bladet The New Yorker. De takket ja, men da artikkelen hennes fra rettsaken endelig ble trykket, utløste den en skandale. Arendt reiste, etter manges mening, tvil om Eichmanns skyld og kritiserte jødiske lederes handlinger under naziregimet. Motstanden fra det jødiske miljøet var massiv og reaksjonene hun fikk på telefon og via brev stod ikke noe tilbake for de mest primitive innleggene vi i dag kan lese på nettsidenes kommentarfelt. At hun hadde hatt et nært forhold til sin tidligere mentor og elsker, filosofen Martin Heidegger, som på et tidspunkt omfavnet nazismen, ble trukket fram som et bevis på hennes svik mot jødene. Arendt, tidligere hyllet som et geni, ble med ett en sterkt omstridt person, men holdt fast ved sine synspunkter. Ettertiden har vel vist at hun hadde rett i mange av sine påstander og det som er blitt stående som hennes hovedverk: The Origins of Totalitarianism (verket ble først publisert i 1951 i England, under tittelen The Burden of Our Times) , er stadig aktuell i diskusjonen rundt totalitære regimer og prosesser. Et sentralt verk i moderne filosofi, eller politisk teori som Arendt selv kalte det, er også hennes bok om Eichmann-prosessen: Eichmann in Jerusalem: A Report on the Banality of Evil.

Etter filmens dramatiske åpningsscene med kidnappingen av Eichmann, lander filmen i en scene fra Arendts hjem i New York. Arendt og venninnen Mary (forfatter, kritiker og politisk aktivist Mary McCarthy) har en samtale som nesten tangerer enkelte dialoger i TV-serien Mad Men, bare at her er det kvinnene som har de kule rollene. Det man kan kalle et feministperspektiv (Arendt selv var riktignok skeptisk til sider ved feminismen) gjennomsyrer filmen, ikke minst i en scene der en flokk menn står som latterlig stolte haner og kritiserer Arendts synspunkter i Eichmann-saken. Filmen legger også vekt på å vise hvordan Arendts motstandere stiller spørsmålstegn både ved Arendts kvinnelighet: ”hun eier ikke følelser” og ved hennes jødiske tilknytning:  ”hun er ikke solidarisk med sitt folk” . Filmen viser klart hvordan kritikken av Arendts synspunkter synes å gå mer på hennes person enn på hennes teorier i seg selv. Gjennom dvelende nærbilder av Arendt søker filmen å gi inntrykk av henne som et tenkende menneske, men dette er kanskje filmens svakeste punkt, tross Barbara Sukowas imponerende innsats i rollen, og gjør kanskje filmen kjedeligere enn nødvendig.

Gjennom flere tilbakeblikk søker filmen å belyse forholdet mellom Heidegger og Arendt. Jeg synes i utgangspunktet dette er en god idé og filmen kunne kanskje blitt enda bedre om tilbakeblikkene hadde vært ennå flere og gått enda lenger i å belyse Heideggers betydning som Arendts mentor og hans betydning for hennes seinere arbeider.

Når von Trotta blander dokumentaropptak fra saken mot Eichmann og sin egen rekonstruksjon fra rettsalen dannes det derimot et svært troverdig bilde. Opptakene med Eichmann i sin glassboks under rettssaken er med på å understreke Arendts teorier om hva som får mennesker til å begå de forferdeligste handlinger. For oss i Norge, som akkurat har opplevd terroren den 22. juli og den påfølgende rettssaken mot terroristen er det lett å trekke paralleller mellom de to sakene, selv om det nok ikke skal trekkes for langt. Eichmann så seg selv som en byråkrat som bare utførte en jobb på vegne av landet ledelse og forvaltning, mens vår hjemlige terrorist påberopte seg å være både leder og den som utførte lederens ordre.

Filmen om Hannah Arendt har både humor, dramatikk og underholdningsverdi, men ikke så veldig mye av hvert. For meg, og sikkert for de fleste som ikke har spesielt mye kjennskap til verken filosofi eller Hannah Arendt , ligger filmens største verdi nettopp i aktualiseringen av hovedpersonen som en interessant og moderne tenker. Jeg ble i hvert fall inspirert til å lese mer om henne, for eksempel i boka Hannah Arendt, skrevet av den norske filosofen Einar Øverenget og utgitt på Universitetsforlaget i 2001. For den som vil se og høre den virkelige Hannah Arendt ligger det også en del opptak med henne på YouTube:

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon