Min pappa Toni Erdmann

Min pappa Toni Erdmann. Foto: Arthaus Min pappa Toni Erdmann. Foto: Arthaus

 

Jeg hadde vel ikke trodd at en nesten tre timer lang tysk film skulle bli årets største filmopplevelse for meg. Men det ble det. Min pappa Toni Erdmann (Maren Ade, 2016) er en sår, varm og kompleks film om familierelasjoner. Og om mye annet. Anbefales på det varmeste.

Winifred er en fraskilt, aldrende musikklærer – antageligvis en 68-er – som stort sett finner mening i tilværelsen gjennom to ting: Sin aldrende hund, og å utsette andre for «puss» og «practical jokes». I filmens startsekvens later han f. eks. som at han nylig har sluppet ut av fengselet pga. sin interesse for brevbomber. Og det til et intetanende postbud som skal levere en pakke på døren til ham: «Aj, som jeg gleder meg til å detonere denne!» sier han, mens han somler med å signere. Han går også konstant rundt med et par løstenner i lomma, og er nesten manisk opptatt av at alt kan spøkes med.

Datteren Ines har tilsynelatende blitt hans rake motsetning. En vellykket, superalvorlig forretningskvinne som bruker all sin tid og krefter på karrieren. For tiden jobber hun i et konsulentfirma i Bucuresti, med å hjelpe et oljeselskap med nedbemanning og outsourcing av arbeidskraft.

Når Ines er på en snarvisitt til hjemlandet aner Winifred at datteren ikke har det så bra som hun gir inntrykk av. Og når hans elskede hund dør, drar han på en spontanvisitt til henne i Romania, et besøk som i utgangspunktet blir katastrofalt mislykket. I sin iver etter å klatre på karrierestigen, klarer hun å såre ham ved å nærmest ignorere ham. Siden han ikke kan la en eneste sjanse gå fra seg til å være morsom, klarer han å ydmyke henne foran de viktige forretningsforbindelsene hennes ved å gjøre seg morsom på hennes bekostning. Far drar tilsynelatende hjem til Tyskland. Så dukker hans alter ego «Toni Erdmann» opp i stedet.

Min pappa Toni Erdmann. Foto: Arthaus Min pappa Toni Erdmann. Foto: Arthaus

 

Det er mye å le av i Min pappa Toni Erdmann, men også mye jeg opplevde som direkte vondt å se på. I sin iver etter å tilføre latter til datterens liv durer Winifred fram som en elefant i en glassbutikk, helt uvitende om sin egen grenseløshet eller presset han utsetter henne for. Humoren hans framkaller mye latter, som når han «tilfeldig» treffer henne og de intetanende venninnene hennes og presenterer seg som en businessmann som har kommet til Bucuresti og fått spesialdesignede tenner (og stolt peker på absurde løstennene som «det ferdige resultatet»). I andre scener går han langt over streken. Heldigvis har også Ines arvet en del av farens fandenivoldske humor, og kan – til dels – etter hvert ta igjen med samme mynt.

Min pappa Toni Erdmann kunne lett ha blitt en film om å forholde seg til eksentriske foreldre. Eller en film om en karrierekvinne som må lære seg at det finnes andre, viktigere verdier i verden. I stedet er filmen en nyansert og kompleks refleksjon over hvor vanskelige menneskelige relasjoner kan være. Om to ufullstendige og – på hvert sitt vis ulykkelige – mennesker som må finne en vei å nå inn til hverandre på. Filmens bakteppe, dagens Romania og markedskreftenes kalde logikk, inviterer videre til ytterligere refleksjoner rundt de såkalte «store spørsmålene». Hvordan vi lever livene våre nå, hvilken retning verden spinner mot, hva som har verdi. Er du lykkelig, spør pappa datter tidlig i filmen. Er du, spør hun tilbake. Ingen av dem kan svare på spørsmålet.

Min pappa Toni Erdmann. Foto: Arthaus Min pappa Toni Erdmann. Foto: Arthaus

 

Ines gjør faktisk stor suksess i den verdenen vi lever i, og hun jobber beinhardt for det. I tillegg må hun finne seg i å bli behandlet annerledes enn sine mannlige kolleger. «Hadde jeg vært feminist hadde jeg aldri godtatt oppførselen din», sier hun kort og greit til sjefen sin. Og så må hun finne ut av om det er slik hun vil leve livet sitt.

Ingenting er svart/hvitt i denne filmen. Når Winifred/Toni med sin hang til humor klarer å få en arbeider sparket pga. en sleivete kommentar – og blir fra seg over det – sier datteren kaldt: «Bare sitt der med de grønne verdiene dine, jeg kan vise deg din egen rolle i forhold til hvert av de menneskene vi nå har møtt.». «Happy-go-lucky»-innfallsvinkelen hans til livet framstilles heller ikke som noe entydig «livsbejaende» og positivt. Filmen er tydelig i sin kritikk av verdiene vi lever etter i dag, men gir ingen indikasjoner på at det finnes noen enkle løsninger ut av uføret.

Min pappa Toni Erdmann er ikke for meg først og fremst en komedie – selv om det finnes noen hysterisk morsomme scener i den, og jeg selv aldri kommer til å kunne se et osterivjern igjen uten å trekke på smilebåndet) – men en intelligent og dypt rørende film. Filmens sparsomme musikkbruk gjør de scenene som faktisk benytter seg av musikk ekstra sterke: Scenen der en viss «frøken Schnuck», sekretæren til «Toni Erdmann», framfører Whitney Houstons «The Greatest Love» er genial. Og The Cures «Plainsong» var ypperlig å sitte og snufse til på ettertekstene til filmen.

Min pappa Toni Erdmann. Foto: Arthaus Min pappa Toni Erdmann. Foto: Arthaus

 

To timer og førti minutter kan kanskje høres ut som «for mye», men jeg opplevde filmen som en film med perfekt timing: I alt som skjer mellom personene i den, i oppbyggingen av historien, og i hver sekvens. Alle skuespillerne, og da spesielt Sandra Hüller som Ines og Peter Simonichek som Winifred/Toni, er fantastiske. Det finnes ingen note i denne filmen som «skurrer». En sår, gripende og tankevekkende film som også formidler en raus varme for oss mennesker – med alle våre skavanker og skrøpeligheter.

 

 



Din kommentar


Relatert

HANNAH ARENDT, EN FILOSOF FOR VÅR TID

Blogg: Margarethe von Trottas film om Hannah Arendt aktualiserer en moderne tenker som fortjener å bli husket – og å bli diskutert.

Querelle de Brest: Fassbinder og pikkens poesi

Z #3 1983: Den vest-tyske filmregissør Rainer Werner Fassbinder døde som kjent i fjor sommer. Hans siste [...] | kun utdrag

Befriende bilder i en blytung tid

Z #5 1986: Margarethe von Trotta har med sin film om Rosa Luxemburg gitt oss et nytt sterkt kvinneportrett. I [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Piksellert film

Z #2 2001: Med to av årets filmfortellingsmessige katastrofer, ‘Tomb Raider’ og ‘Final [...] | kun utdrag

Anime – Japans hemmelige våpen

Z #4 2011: Japansk animasjon og tegneserier (manga) er tett tilknyttet japansk historie og kultur, inkludert politikk, familie, religion og kjønn, og for å kunne begynne å forstå hva som gjør japansk animasjon spesiell, er det derfor nødvendig med en viss kjennskap til og forståelse av Japans moderne historie og kultur.

Movies of Chance

Z #1 2003: I tillegg til å være en produktiv romanforfatter har Paul Auster skrevet filmmanus til Smoke og [...] | kun utdrag