Beasts of the Southern Wild

Independentsensasjonen Beasts of the Southern Wild er fabel-aktig eventyrfilm for voksne. Og en temmelig magisk filmopplevelse.

Det var en gang … en liten jente som het Hushpuppy. Hun bodde med faren sin på et sted kalt «The Bathtub». Et slags forfylla eventyrland der alle levde livet til det fulle og var lykkelige på sitt vis. I hvert fall inntil den store flommen kom, der fortellingen starter.

Beasts of the Southern Wild (Benh Zeitlins imponerende spillefilmdebut) er en film om å overleve når verden tilsynelatende går i knas, om verden nå går i stykker gjennom naturkatastrofer og stormer og flom, eller om den går i stykker fordi du er seks år gammel og forstår at pappaen din – som nok kan være tøff og vanskelig og alkoholisert, men som er den som elsker deg, og er den du har her i livet – snart skal dø fra deg. I filmens verden, sett gjennom Hushpuppys øyne, skjer begge deler samtidig.

Alle dyr har hjerter som banker, hjerter som prøver å snakke med hverandre. Av og til sier de bare, jeg er sulten, eller jeg må på do. Av og til snakker de i koder jeg ikke skjønner, konstaterer Hushpuppy i filmens startsekvens. Og gjennom hele filmen hører vi lyden av hjerter som banker og banker. Lyden av liv. Gjennom hele filmen formidles også vi mennesker som dyr blant alle de andre dyrene (you all meat, som Miss Batsheba forteller elevene sine). Alt liv henger sammen.

Det er Hushpuppys virkelighet vi blir dratt inn i i filmen, og som formidles gjennom hennes stemme. En verden der uroksene fortsatt løper truende gjennom verden og ser ut som gigantiske villsvin. Men også en verden der båter kan dukke opp og ta deg med til akkurat det stedet du trenger å være for å hente litt styrke.

For Hushpuppy henger alt liv, og hver enkelt handlings betydning, kanskje litt for tett sammen. Når hun i opprør mot faren har latt kjelen stå litt for lenge på, og brent ned vognen hun bor i, og den store stormen kommer rett etterpå, og faren i tillegg detter sammen av et anfall, tilsynelatende død, tror hun alt er hennes egen skyld. Gjennom filmen må hun lære at alt nok henger sammen, men kanskje ikke nødvendigvis gjennom den magiske barnetroen på at alt er hennes skyld.

Kameraet i filmen drar oss tett inntil Hushpuppys opplevelse av den virkeligheten hun lever i, og følelsene hennes knyttet til det hun opplever. Og tett, tett innpå personene og handlingen i filmen. Det gjør også den utrolig suggererende filmmusikken. Og lydbildet. Og Quvenzhane Wallis er fantastisk i rollen som Hushpuppy.

Jeg vet lite om sørstatene, eller mytene rundt dem … og eventuelle myter rundt glade, fattige stolte folk i the swamp district, som linjene Emmy Lou Harris synger i «Leaving Louisiana in the Broad Daylight»: «This is down in the swampland, anything goes, It’s alligator bait and the bars don’t close . It’s the real thing down in Louisiana». Filmens handling er plassert i Bayou-området i Louisiana, og når jeg skulle se filmen hadde jeg en forestilling om at dette skulle være en film om Katrina, og mennesker som overlevde stormen. Det er det ikke. Beasts er en animistisk fabel om liv og død (derfor opplever jeg kanskje at filmopplevelsen min gynget litt da de ble tvangsevakuert og et temmelig snilt helsevesen kom inn i bilde). Bathtub blir en liten skeiv utopi, der alle bryr seg om hverandre, og lever i pakt med naturen (satt i motsetning til de store industriområdene vi får avbildet som «samfunnet»). Et sted der man lever i rønner, men naturen tilbyr en overflod av mat. Et sted der man ikke er ansvarlig for at polene smelter. Og et sted der man lever side om side med andre dyr, og der noe av det viktigste man skal lære er å ta vare på de som er mindre enn en selv.

Alt henger sammen. Hvis en bit går galt i universet, rakner resten. Av og til kan man fikse den delen, av og til går det ikke an å reparere skaden som har skjedd. Hva gjør man når katastrofen inntreffer? Man kan prøve å rømme, eller man kan prøve å stå i mot, og leve i verden slik den da blir. Overleve på det viset man kan. Og ta tak i livet som banker i deg, og sier du skal fortsette.

Når du er liten må du reparere det du kan, sier Hushpuppy. Og ikke rømme fra katastrofene og farene du kommer til å møte underveis. Oversatt til Brødrene Løvehjerte-språk: Hvis ikke du gjør det, er du ikke et ordentlig menneske (eller et ordentlig dyr), men en liten lort.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon