Et blikk på Jack Goes Boating

hovedbilde

En stor skuespiller har gått bort, men også en aspirerende regissør. Den ene filmen Philip Seymour Hoffmann rakk å lage viser en filmskaper som prioriterer sine rollefigurer fremfor alt annet, og skildrer dem med stor varme.

Det kom som et sjokk da Philip Seymour Hoffmann gikk bort 2. februar. En helt enestående skuespiller forsvant, en som hevet hver eneste film han spilte i. Uansett hvor god eller dårlig filmen ellers måtte være.

Det er imidlertid ikke bare en enestående skuespiller som ble borte, men også en gryende regissør. Hoffmann var i gang med produksjonen av filmen Ezekiel Moss, som ville ha blitt hans andre regijobb. Det er ikke utenkelig at denne filmen blir ferdigprodusert en gang i fremtiden, men det eneste vi sitter igjen med fra filmskaperen Philip Seymour Hoffmann er Jack Goes Boating (distribuert under navnet Jack og Connie her i Norden) fra 2010. Det er langt mellom de mesterlige debutfilmene, de fleste nye filmskapere modnes selvsagt i takt med hver film de lager. Men i og med at Hoffmanns filmografi nå er definitiv, er Jack Goes Boating det eneste tilgjengelige innblikket i hva som kjennetegner ham som regissør, og hva vi kunne ha ventet oss i fremtiden hvis ikke karrieren hans hadde blitt avbrutt så brått.

Jack Goes Boating er liten i skala, en intim skildring av fire newyorkeres kjærlighetsliv og dertil hørende utfordringer. Ekteparet Lucy (Daphne Rubin-Vega) og Clyde (John Ortiz) bestemmer seg for å spleise to av vennene sine: Connie (Amy Ryan) og den keitete Jack (Hoffmann). Samtidig som deres eget ekteskap går inn i en særdeles vanskelig periode, inntar Clyde en slags mentorrolle overfor Jack, som har invitert Connie på en båttur, men ikke kan svømme.

Jack-Goes-Boating-Film-Still

Filmen har dype røtter inn i teaterscenen.  Teaterstykket som filmen er basert på hadde samme rollebesetning, med unntak av Ryan, og var skrevet av Robert Glaudini, som også står for filmmanuset. Hoffmann hadde allerede regissert flere teaterstykker, og kjærligheten for skuespill skinner gjennom i hans filmdebut  – i langt større grad enn for selve filmmediet. Jack Goes Boating uttrykker slik mest av alt et ønske om å videreformidle teaterstykket til de som ikke fikk det med seg da det utspilte seg på scenen.

Selv om filmen ikke er utpreget filmatisk, trer likevel en slags særegen filmstil fram, preget av Hoffmanns teaterinnflytelse. Filmen er ganske dialogtung, hovedsakelig bestående av samtaler hvor alle rollefigurene befinner seg i samme rom, og Hoffmann tar i bruk komposisjoner som samler alle karakterene innenfor samme bilde, som i eksempelet nedenfor.

jack1 (2)

Hoffmann har jobbet med en rekke regissører hvis filmer oser av selvsikkerhet, blant andre Paul Thomas Anderson og Spike Lee. Til sammenligning blir Jack Goes Boating disse filmenes sjenerte lillebror, en film som sverger til trygge virkemidler fremfor forsøk på å imponere med filmspråket. De nevnte totalbildene kombineres nesten utelukkende med halvnære bilder av rollefiguren som snakker, og i dialoger domineres scenene av slike bilder. Det drøyeste eksempelet på dette er fra scenen nedenfor – disse bildene veksler mellom hverandre hele 23 ganger, selv uten endring av utsnitt.

jack3-4 (2)

Umiddelbart fremstår dette som veldig simpel filmskaping. Andre virkemidler, som de gjentatte innslagene av lettfordøyelig gitarpop som akkompagnerer de fleste ordløse overganger, bidrar også til å underbygge dette. Men: Utformingen av scener som den overnevnte understreker også varmen i Hoffmanns regi. Han behandler rollefigurene med stor empati, og det oppstår en intimitet som ikke bare skyldes filmens smale fokus. I den overnevnte scenen isolerer han rollefigurene, så replikkene og ansiktsuttrykkene deres får vår fulle oppmerksom; ingenting annet slipper inn for å distrahere oss. Hoffmanns sympati ligger hos skuespillerne, fremfor alle andre elementer som måtte inngå i filmen: Ingen fancy regigrep skal få tilsløre godt skuespill.

Derfor hører spenstige visuelle løsninger selvsagt sjeldenhetene til. Under en av Jacks svømmeleksjoner får vi i noen øyeblikk se verden via hans perspektiv, gjennom de tåkete glassene på svømmebrillene hans. Langt ifra noe banebrytende grep, men i denne filmen føles det nesten slik. Uansett overskygges selve grepet av en liten, men veldig illustrerende detalj: I bildet av Jacks ukomfortable ansikt kan man skimte små vanndammer som har dannet seg innenfor brillene. Han har knapt halve kroppen under vann, men vannet ser allerede ut til å overvelde den nervøse og forsiktige Jack, i den grad at selv ikke utstyret han har til å forsvare seg i mot det holder stand. Hoffmanns store styrke som skuespiller har alltid vært å finne kjernen i sin rollefigur, og være fullstendig tro mot den gjennom hele rolletolkningen. Vannet bak svømmebrillene er, om ikke annet, et godt bilde på denne egenskapen.

jack5 (2)

Jeg vil på ingen måte fraråde noen fra å se Jack Goes Boating. Den er et helt brukbart drama som styrkes av stor omtanke for rollefigurene. Men den er også en lettvekter av en film: Hoffmann tar et varsomt steg bak kamera, med teaterstykket som støttehjul. Som skuespiller var han alltid oppmerksomhetens midtpunkt, uansett hvem han hadde som motspiller. Han leverer også en veldig god prestasjon i denne filmen. Han dominerer den likevel ikke, og det skyldes nok både at Jack er såpass fåmælt og tilbakeholden i forhold til de andre rollefigurene, og at samarbeidsånden hans kommer sterkt til uttrykk her; Hoffmann kunne nok ha stjålet samtlige scener, men vet at dette ikke er hans film alene. Likevel får man en følelse gjennom hans skuespill i filmen at han kanskje hadde valgt en mer interessant film å bruke tiden på – om han ikke selv satt i regissørstolen.

Det er trist at vi ikke får muligheten til å følge regissøren Hoffmann sin videre utvikling. Jack Goes Boating viser en veldig fersk og uslepen spillefilmdebutant, men gir også klare indikasjoner på hvilke instinkter han hadde som regissør, og ikke minst at det forelå et visst potensiale for Hoffmans videre regissørkarriere. Jeg hadde i alle fall vært svært interessert i å se Hoffmans Ezekiel Moss.

philip-seymour-hoffman-as-jack



Din kommentar


Relatert

James Schamus på Cinemateket i Oslo 13. juni

Blogg: Søndag 13. juni kommer James Schamus – sjefen for Focus Features, og Ang Lees manusforfatter [...]

Strange Powers

Blogg: Oslo internasjonale filmfestival avvikles i disse dager, og NB! det er ennå ikke for sent å få med seg den siste visningen av Strange Powers. Det er snakk om en utmerket dokumentar om The Magnetic Fields, et av mine absolutte favorittband.

Beasts of the Southern Wild

Blogg: Independentsensasjonen Beasts of the Southern Wild er fabel-aktig eventyrfilm for voksne. Og en temmelig magisk filmopplevelse.


Fra siste Z

En ny verdensomspennende filmindustri fra Kina

Kina lager nå like mange filmer årlig som USA. Men hva slags filmer lager de? Og hvilke produksjonsforhold har de i et land preget av både kommunisme, filmsensur og kapitalisme? | kun utdrag

Jia Zhangke: Urokråke og samfunnsrefser

Jia Zhangke er ikke redd for å vise fram problemene i dagens kinesiske samfunn. Det har gitt ham mye motstand. Her er et dypdykk inn i hvordan Jias filmer viser et helt annet Kina enn det myndighetene vil du skal se. | kun utdrag

Å gå på kino i Kina

Hva kan en vanlig tilskuer forvente å se på kino i Kina?


Fra arkivet

Del 3: Etter filmen

Z #4 2012: Sveinung Golimo: - Noko av det eldre materialet vårt er lagra på format som me knapt nok veit kva heiter | Jon Arild Olsen: - Nasjonalbiblioteket har ein strategi om å gå over til full digital bevaring | kun utdrag

Norwegian Wood – Norsk kortfilm sett utenfra

Z #3 1993: Kortfilmfestivalen 1993 inviterte Marjorie Keller; filmskaper, forfatter og universitetslærer fra [...] | kun utdrag

Psykoanalyse, film og kvinner

Z #2 1993: Debatten begynte med Dag Asbjørnsens anmeldelse av Anne Jerslevs bok om David Lynch i Z 3/92. [...] | kun utdrag