Norsk Filminstitutt og flyttesaken – Et stumt drama i flere akter…
Fra den såkalte politiske ledelse og annet departementalt hold har det i den senere tid kommet truende ønsker om at norske filmer må gå på sjarmkurs for å få større publikumsappell. «Kan vi rettferdiggjøre de store omkostninger som går med til å produsere en film, uten å vise til at dette er et kulturprodukt som nettopp er ment å nå ut til et høyt antall mennesker?» spurte Langslets personlige sekretær Gunnar Magnus i et fordrag på filmfestivalen i Bergen. Kort tid etter kom en filmelding mer blodløs enn noen norsk film noen gang har vært. Selv ikke to umotiverte action-scener, hvor Filmgruppe 1 og Norsk Filmråd i henhold til eldgammel skikk foreslås satt ut i skogen, kan redde et så påfalende impotent produkt. Det er på tide at Kringkastingsmnisteren vurderer sin egen sjarm, for hans kulturpolitikk mangler så til de grader appell at selv Finn Jor i Aftenposten tvinges til å bruke fremmedordet skandale.
TweetRelatert
Filmbehandling i Stortinget: Flere filmer til snille barn og de stakkars samene
Z #3 1984: Torsdag den 3. mai i år kom våre fremste kvinner og menn sammen til Storting for blant andre [...] | kun utdrag
Norsk filmpolitikk – et hvitt felt etter Giske?
Z #4 2010: Kulturminister Anniken Huitfeldt bare gjennomfører Giskes kvantifiserte filmpolitikk, hevder kulturskribentene. Knut Olav Åmås, Mode Steinkjer og Øyvor Dalan Vik i samtale med Jon Inge Faldalen. | kun utdrag
En norsk masterplan? Intervju med Kjetil Lismoen
Z #4 2010: NFI og produsentene må skjøtte sin filmplanlegging bedre.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Den nye skolen
Z #4 2009: Noe har skjedd i filmnasjonen Sverige. Etter halvannet tiår som kanskje den trausteste og mest forutsigbare i Norden, seiler den svenske filmen opp som ledende ikke bare i Skandinavia, men i Europa som sådan.
På sporet av norske barnefilmer før 1945
Z #2 1992: Kathrine Skrettings hovedartikkel om norsk barnefilm er begrenset til årene 1945-80. Det følgende [...] | kun utdrag