En norsk masterplan? Intervju med Kjetil Lismoen

NFI og produsentene må skjøtte sin filmplanlegging bedre.
 
Kjetil Lismoen, du har ved noen anledninger påpekt mangelen på god planlegging, både hos produsentene og hos NFI, i forbindelse med norske filmers lansering i Cannes i 2006. Da hadde man ikke nye prosjekter og ideer klare overfor interesserte distributører og presse. I forrige nr av Rush Print etterlyser Lars Saabye Christensen en noe bedre styring av norsk filmpolitikk, ikke minst i forholdet kontinuitet og debutanter.

Mangler vi en masterplan for norsk film utover de kvantifiserbare mål som Kulturdepartementet setter?

– Målene fra den rødgrønne regjeringen er ikke fulgt opp med noen konkret plan for hvordan vi skal nå målene. Når det gjelder lansering ute sliter norsk film med å bli fanget opp av portvokternes radarer. Det er avgjørende å handle raskt når man først får oppmerksomhet, og her har vi ikke utnyttet de få sjansene vi har hatt: Første gangen i 1997, da Insomnia og Budbringeren deltok i Kritikeruken i Cannes, og så det historiske øyeblikket i 2006 da Uro deltok i Un Certain Regard, Slipp Jimmy fri og Den brysomme mannen i Kritikeruken og Bobbie Peers vant Gullpalmen for beste kortfilm. Siden ble det stille. Det var ikke det at norsk film forsvant helt fra radaren: Reprise og Kunsten å tenke negativt vant begge gjeve priser i Karlovy Vary. Men ingen av de norske aktørene, verken regissørene, produsentene eller NFI, var snare nok til å profitere på den plutselige oppmerksomheten. Den største feilen var at nesten ingen av de norske filmskaperne hadde med seg et nytt prosjekt i bagasjen da de ankom Cannes. Vi var tilfreds med bare å være der og feire det sammen med kulturministeren som slo fast at nå har verden endelig oppdaget den norske filmen. Selv om jeg merker at norske produsenter er blitt mer pågående og dyktige på å skape interesse rundt sine prosjekter, gjenstår det mye. Og med finanskrisen som herjer verre med resten av europeisk film enn den norske, er det fortsatt mest komfortabelt for norske produsenter å bli hjemme.

Hvilke elementer burde i så fall en slik plan inneholde?

– Det danske eksemplet trekkes ofte fram, noen ganger til det kjedsommelige, men det er det en grunn til: I Henning Camre hadde dansk film en leder som ikke bare rådet over et velsmurt og rasjonelt drevet filminstitutt – det sammenfalt også med en lang rekke nye talenter som kom ut av en filmskole med en veldig fruktbar pedagogikk. I tillegg fikk Camre sentrale politikere til å lytte til hvorfor det kunne være smart å satse mer på film. Det var altså en rekke omstendigheter som falt ut til den danske filmens fordel. Når så dansk films fremste profil, Lars von Trier, lanserte dogmefilmen i Cannes i 1997, var den danske filmens vei til internasjonal suksess sikret. Det skader ikke å ha en profilert filmkunstner i front som samtidig er en genial på å skape blest rundt filmene sine. Akkurat nå oppfyller vi bare noen av disse kriteriene som sikret danskene suksess. Men vi har et institutt som ikke fungerer godt nok og som fortsatt holder på å bygge opp en lanseringsavdeling; vi har ingen store internasjonale profiler eller en filmskole som er tilrettelagt for en digital tidsalder og har en selvstendig identitet innen høyskolesystemet.

Og hvordan kommer co-produksjons problematikken, ønsket om flere co-produksjoner med utlandet, og location-presentasjonene overfor utlandet inn her?

– Da kommer vi inn på hva jeg mener er baksiden av de rødgrønnes filmsatsing. Man satset stort på langfilm som ga avkastning i form av røde løpere og stor presseomtale, og neglisjerte andre nødvendige virkemidler. Når det gjelder vårt forhold til resten av verden og samproduksjon, så kommer vi ingen vei uten økonomiske insentiver. De fleste europeiske land har i dag slike ordninger, men ikke Norge. Vår samproduksjonen med andre land er latterlig liten. Island tilbyr i dag utenlandske produksjoner betydelige skattefradrag, i tillegg til en særpreget natur som kanskje ikke er så variert som den norske, men som har fått prege filmuniversene i alt fra Clint Eastwoods The Flags of our fathers til blockbustere som Batman Begins.

Det mangler en helhetlig tankegang bak de norske bestrebelsene med å bli ettertraktet location og co-produksjonspartner. Satsingen må være en del av en større strategi, og ikke bare for å øke produksjonsvolumet. Som Film i Väst-grunder Tomas Eskilsson tidligere har sagt det: Hvis folk bare kommer innom for å gjøre opptak, bor på hotell, spiser mat og drar igjen, har det lite for seg. Man må også bygge opp sitt eget lands film- og mediebransje.

Norwegian Film Commission er nå lagt inn under det sentraliserte NFI, og flyttet fra Bergen til Oslo. Samtidig har Western Norway Film Commission sett dagens lys i Bergen. Hvordan disse ulike aktørene skal utfylle hverandre, er det ingen som har tenkt særlig på. Men at NFC ikke får drive lobbyvirksomhet blant politikerne, siden kommisjonen nå er underlagt instituttet, vil neppe styrke arbeidet med å innføre attraktive insentiver for utenlandske produksjoner. Det siste nå er at Kulturdepartementet i revidert nasjonalbudsjett tar sikte på å ikke legge opp til en slik ordning. Dette er bare enda et eksempel på hvordan den norske filmpolitikken halter, at det mangler en større plan med hva vi vil med å lage film i Norge.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon