Å skumre – Briller

Naoko Ogigamis Briller er en varm og vakker film om kunsten å skumre.

Starten på den perfekte ferien. Du må drasse kofferten din i uendeligheter gjennom sanden, på jakt etter stedet du skal bo på, etter et kart det er umulig å forstå. Når du endelig kommer fram, ser eieren forundret på deg. Fant du virkelig fram hit? Han lager nydelige lunsjretter, men når du ikke vil bli med ut og spise, tar han dem med seg, og ber deg bare finne noe i kjøleskapet selv. Og neste morgen når du våkner, sitter det en vennligsinnet eldre kvinne og stirrer på deg ved fotenden din, klar til å ønske deg god morgen. Dette er starten på Naoko Ogigamis film Briller. For hovedpersonen hennes – den stressa professoren Taoko – blir dette faktisk den perfekte ferien. Hun må bare lære seg å skumre først. Og det tar tid, for det hun skal oppleve er noe helt annet enn det hun hadde forventet seg av ferien sin.

På stedet hun har kommet til, antageligvis en liten Okinawa-øy, er det ingenting å se, og ingenting å gjøre. Bortsett fra å være med på morgengymnastikken på stranden, en temmelig absurd danseforestilling hun absolutt ikke vil delta i. Eller spise kakigori (oppskrapet is), noe hun ikke liker. Og hun liker ikke at noen sitter og stirrer på henne når hun våkner hver morgen. Hun får heller ikke den servicen hun hadde forventet seg som hotellgjest. Og det eneste man skal gjøre er å skumre? Hun får nok – og drar til det andre stedet på øya, bare for å oppdage at dette er et konsepthotell der man må jobbe i åkeren hele dagen og studere om kvelden. Så er det tilbake igjen til hotellet, der alle bare er opptatt av den mystiske «skumringen» sin. Og gradvis begynner hun å forstå hva det dreier seg om.

Hvordan skumrer man? Man kan gjøre det gjennom å sitte og nyte en solnedgang, men – som man lærer gjennom denne filmen – det er veldig … konvensjonelt da. Kunsten er å gå inn i en tilstand der du skumrer i alt du gjør. Eller aller helst – ikke gjør. Briller klarer faktisk å ta deg inn i denne nytende, rolige tilstanden. Endelig finnes også et verb for det jeg så ofte lengter etter og trenger, midt oppe i hverdag og jobb og internettilgjengelighet og følelsen av at alt går i hundre uten at jeg klarer å henge med. Å klare – og ha tid til – å skumre.

Briller er en magisk, liten film. De lange kameratagningene og de vakre bildeutsnittene er med på å framheve budskapet, det må få lov til å gå litt sakte for seg iblant. Det trengs. Gjennom filmen får man en pause fra alt stress, og tas med inn i en varm, vennlig, dvelende verden bestående av … ingenting. Eller av alt, fylt av de tingene som virkelig kan telle, åpne strender og turkis hav, is i varmen, god mat, en kald øl i solen, vennlige mennesker som har det fint sammen. Av de øyeblikkene der man bare er til og lever. De øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.

Briller er en vennlig og vakker film om den perfekte feriefølelsen, og selve filmopplevelsen er som en liten ferie i seg selv. Jeg vil ha flybillett til Okinawa. Nå.



Relatert

Japansk animasjon: Nye visjoner med tradisjoner

Z #4 1995: Visste du at fjernsynsserien og filmen om Mummitrollet var laget i Japan? Landet har en stor [...] | kun utdrag

Triggerhappy – Evig solskinn i et animert sinn

Z #1 2005: Alle har en favorittfilm, eller i det minste et sett med filmer man holder av mer enn andre. I alle [...] | kun utdrag

Hvordan jeg traff Hayao Miyazaki

Z #1 2009: Pjotr Sapegins nydelige tekst om sitt møte med Hayao Miyazaki.


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Djevelen, folk og teknikk

Z #1 2015: «Man of constant sorrow» av The Soggy Bottom Boys i O Brother, Where Art Thou (Coen, 2000) | kun utdrag

Tilbake til Roger? Michael Moore og den politiske dokumentaren som mainstream Hollywood-film

Z #1 2008: Michael Moore har hatt en enorm betydning for dokumentarfilmen de siste tyve årene. På godt og ondt. Hans filmer har bidratt til en større anerkjennelse av genren, og fått dokumentarfilmene tilbake på kino igjen. Samtidig er metodene hans omdiskuterte, også blant hans meningsfeller. Artikkelen presenterer Moores filmer, og viser hvordan han i dag står ved et veiskille som trolig vil medføre annerledes filmer fra ham i framtiden. | kun utdrag

Bikinisesongen – ikke lett å le

Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag