De mange sidene ved Hamlet på film

Grand Theft Hamlet, Sam Crane og Pinny Grills, 2024

 

Hva skjer med Shakespeares klassiker Hamlet om man putter den danske prinsen inn i et dataspillunivers? Eller gjør ham om til en egoistisk finsk rikmannssønn? Og kan han brukes som utgangspunkt for å utforske korrupsjon og æreskultur i bedrifter?

For å si det først som sist, har jeg aldri sett Hamlet framført på en scene. Derimot har jeg i det siste – hvorfor vet jeg ikke – sett mange Hamlet-filmatiseringer, både av det mer ærbødige og det mer utradisjonelle slaget. Her vil fokuset mitt være på de sistnevnte, og hva de tilfører stykket.

Som mange andre oppdaget også jeg Hamlet gjennom engelsktimene på videregående. Den gangen var det stykkets spisse humor som tiltrakk meg. Prinsens kjappe og skarpe svar, og hvordan han var fast bestemt – inntil det sinnssyke – på å avsløre sannheten. Selvsagt så vi også en filmatisering av skuespillet. Den gangen så vi Franco Zeffirellis versjon med Mel Gibson, og jeg opplevde hans Hamlet-skikkelse mer som en overdrivende actionstjerne enn en torturert prins. Selv om Gibson kanskje er den morsomste Hamlet-versjonen – han er ikke langt unna sin egen Martin Riggs i Lethal Weapon («You think I’m crazy?»).

De mange Hamletene

Hamlet, Laurence Olivier 1948

 

Siden den gang har jeg prøvd å finne en Hamlet-filmatisering som fanger den følelsen som stykket gir meg, en som ikke bare klarer å gjenskape stykkets monstrøse, utiltalende struktur, men også innholdet: Hamlets handlingslammelse, Ofelias hjertesorg og melankoli, Gertrudes dels uskyldige, dels medskyldige natur, Claudius’ slibrige og slue spill, og så videre.

De fleste kjenner til Kenneth Brannaghs fire timer lange filmatisering fra 1996, den første som adapterer hele stykket. Og Laurence Oliviers versjon fra 1948, den som åpnet opp Hamlets indre liv for oss, ved å bokstavelig talt bevege kameraet inn i hodet hans under prinsens mest kjente monolog, og la deler av den bli fortalt med voiceover. Og vi kjenner til den nevnte Mel Gibson-versjonen. Sammen med et knippe andre adaptasjoner lagd etter andre verdenskrig – herunder en sovjetisk versjon fra 1964 regissert av Grigori Kozintsev, filminnspillingen av Richard Burtons gestaltning av Hamlet fra 1964 og Tony Richardsons filmversjon fra 1969 – utgjør disse filmene det vi kan kalle de kanoniske Hamlet-filmatiseringene.

Utover disse finnes det et utall aparte, underlige, og eiendommelige filmatiseringer av stykket, som setter stykkets handling inn i nye kontekster. Jeg vil her ta en nærmere kikk på tre av disse, og hva de tilfører Hamlet-landskapet: Grand Theft Hamlet (Sam Crane og Pinny Grills, 2024), Hamlet Goes Business (Aki Kaurismäki, 1987) og Onde menn sover godt (The Bad Sleep Well, Akira Kurosawa, 1960).

Konge over uendelige vidder

Grand Theft Hamlet, Sam Crane og Pinny Grills, 2024

 

En sommerdag åpner jeg MUBI og finner en ny hybriddokumentar. Den heter Grand Theft Hamlet (Sam Crane og Pinny Grills, 2024), og handler om et par skuespillerkompiser, Sam (Sam Crane) og Mark (Mark Oosterveen) som står uten arbeid under koronapandemien. For å få tiden til å gå kødder de rundt i onlinelobbyer i dataspillet Grand Theft Auto V (GTA V). Og når de finner et amfiteater tilsvarende den virkelige Hollywood Bowl (spillet er lagt til et fiktivt Los Angeles kalt Los Santos) bestemmer de seg for å iscenesette en virtuell forestilling av Hamlet. Dette virker som en god og original idé inntil kompisene innser at de må samarbeide med de andre som spiller GTA V, og alle som har tilbragt tid i Los Santos vet at de andre spillerne man møter i all hovedsak oppfører seg som skytegale psykopater.

Sam er preget av eksistensiell angst. Han er teaterskuespiller, og så lenge verden er under nedstenging, vet han ikke når han kan begynne å jobbe igjen. De to kompisene klarer å rekruttere en gjeng amatørskuespillere de møter i spillet, men da ingen har tid til å lære seg alle monologene til Hamlet, tar Sam hovedrollen. Dette blir et slags megalomant prosjekt for ham, og hans melankoli over å ikke kunne drive med virket sitt blir speilet i den danske prinsens monologer. Dette gir også dokumentaren et noe konstruert preg – det passer liksom litt for bra at Sam tilfeldigvis må spille Hamlet, at han krangler med konen sin fordi han bruker all tiden sin på spillet (han glemmer blant annet bursdagen hennes), og at han går rundt og furter over tilværelsen. Men vi lar det fare.

Mesteparten av filmen handler om at Sam og Mark setter opp og øver inn skuespillet med de andre spillerne, og dette er den mest underholdende delen. Det er morsomt hvor seriøst spillerne tar det, hvordan de øver inn hvilke uttrykk og bevegelser, eller emotes, avataren deres skal gjøre til akkurat den linjen, og hvordan avataren fåfengt prøver å uttrykke menneskelige følelser. Den noen ganger vakre, noen ganger tomme virtuelle verdenen som er Los Santos, med konstruerte solnedganger og programmerte dyr, er et passende landskap for skuespillet.

Teater med epic fails

Grand Theft Hamlet, Sam Crane og Pinny Grills, 2024

 

Jeg tenker på det Hamlet sier til barndomsvennen Rosencrantz i andre akt: «Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer». I dataspillets cyberspace kan man være «konge over uendelige vidder», men nøtteskallet som er Los Santos sitt virtuelle landskap, er ikke en renessanseborg hvor mørksinnede prinser kan kontemplere livet og døden, det er et rom hvor mennesker får utløp for mørke og voldelige drifter.

Det går ikke lenge før Sam og Mark blir sprengt av et jagerfly eller av en rakettdrevet granat, noe som også er blant filmens morsomste øyeblikk. Selve framførelsen av skuespillet blir avbrutt av luftskip som sprenges, transportfly som krasjer, politiet som forsøker å drepe dem og spillere som vil griefe og ødelegge for skuespillerne. Sånn sett er Grand Theft Hamlet like mye beslektet med YouTube-videoer av typen «Top 10 Epic Fails in GTA V» som med den teaterfilmtradisjonen Sam Crane og Pinny Grills prøver å skrive seg inn i.

Filmen gir meg assosiasjoner til en noe glemt film av Louis Malle (som også er hans siste film): Hans versjon av Anton Tsjekhovs Onkel Vanja, Vanya on 42nd Street (1994) med blant andre Wallace Shawn og Julianne Moore. Malles film følger en skuespillertrupp ledet av André Gregory (den samme André som i Min middag med André, også med Wallace Shawn og regissert av Louis Malle), som på frivillig basis øver inn Onkel Vanja i et falleferdig og forlatt gammelt teaterbygg i New York, og kun framfører skuespillet for et invitert publikum. Filmen flyter fritt mellom skuespill og virkelighet på en måte som først kan framstå som brechtiansk og fremmedgjørende – at de bryter illusjonen av det pågående skuespillet ved å hele tiden minne seeren på at dette er replikker og bevegelser de øver inn. Samtidig gjør den nedstrippede scenografien og skuespillet det på mange måter enklere å leve seg inn i Tsjekhovs ord i sceneteksten.

Men for å komme tilbake til kompisene som kødder rundt i GTA V: Jeg tror det Crane og Grills vil med filmen er å strippe ned Hamlet, slik Malle stripper ned Tsjekhov i Vanya On 42nd Street, og komme fram til en slags kjerne i dramaet. Både ved å vise skuespillernes prosess og arbeid med sceneteksten og ved å plassere stykket i en ny og uventet kontekst. Det er litt begrenset hvor nært de kommer teksten, men forsøket på å flytte dette 400 år gamle stykket til en mer Generasjon Z-vennlig kontekst er i det minste beundringsverdig. Og til tider ganske interessant.

Hamlet med gummiender

Hamlet Goes Business, Aki Kaurismäki 1987

 

I Aki Kaurismäkis Hamlet Goes Business (1987) er den danske prinsen flyttet fra Helsingør til Helsingfors, og er forandret fra en skarp og melankolsk retoriker, til en feit og usympatisk finne (spilt av Pirkka-Pekka Petelius). Mye er annerledes: Ikke bare har Claudius – Hamlets onkel – byttet navn til Klaus (Esko Salminen) og Laertes – Ofelias bror – til Lauri (Kari Väänänen). Borgen har blitt et konsern, der Hamlets far var sjef, før Klaus drepte han. I begynnelsen av filmen får vi se Klaus og Gertrude (Elina Salo) – Hamlets mor – planlegge og utføre mordet på ham. Dette skiller seg fra Shakespeare. Hos Shakespeare har mordet allerede skjedd når stykket starter – iallfall så antydes det at det muligens har skjedd. Og i sceneteksten tar det en god stund før man blir overbevist om at Claudius virkelig har drept broren sin. I Kaurismäkis versjon vet vi at det har skjedd et mord, noe som gjør at den tvilen Hamlet gjennomlever i sceneteksten, ikke spiller en like stor rolle i filmen. Uansett: Klaus tar over konsernet, og ønsker å føre selskapet inn på det fruktbare gummiandmarkedet, noe Hamlet legger ned veto mot. Samtidig er han hodestups forelsket i/ønsker å få i seng Ofelia, spilt av en gjenganger i Kaurismäkis filmer, Kati Outinen.

Filmspråket i Hamlet Goes Business minner ofte, som med så mange av Kaurismäkis filmer, om gamle Hollywood-filmer. Den er skutt i svarthvitt og minner særlig om noir-filmer som Double Indemnity (Billy Wilder, 1948) og Out of the Past (Jacques Tourneur, 1947) og svart-hvitt-filmene skutt av filmfotograf James Wong Howe. Kameraet er også mindre statisk enn i andre Kaurismäki-filmer. Filmen inkluderer flere, for ham å være, uvanlige innstillinger, dutch-angles (skrå kameravinklinger) og lignende.

Filmen er veldig 80-talls. Ikke bare fordi man har omgjort Hamlet fra en dannet og filosoferende prins til en overflatisk japp, men også på grunn av Kaurismäkis omgang med Shakespeares tekst. Han forholder seg til sceneteksten som en litt skolelei unggutt, og skriver om, eller fullstendig fjerner de fleste monologene til Hamlet. Filmen er liksom på forhånd bevisst over at «å være eller ikke» har mistet all sin opprinnelige kraft og allerede er gjennomparodiert – og det er kanskje derfor Kaurismäki velger å droppe den fullstendig. Pirkka-Pekka Petelius’ Hamlet oppleves som dum, skinkegomlende og nesten bøllete, ikke tvilende, melankolsk og kløktig, som den Hamlet jeg kjenner. Kanskje fungerer en postmoderne adaptasjon av skuespillet som denne dårlig, fordi Hamlet krever oppriktighet og sensitivitet?

Likevel gjør Kaurismäki en annerledes tolkning av Shakespeares stykke som er fruktbar. I slutten av filmen, når alle er døde og Simo – da Horatio, Hamlets barndomsvenn og sjåfør – og kjæresten hans Helena overlever, fokuserer Kaurismäki på klasseforskjellene mellom Hamlet og hans barndomsvenn. Gjennom hele filmen har Hamlet behandlet Simo som en slave. Og istedenfor at Hamlet dør ved en forgiftet spydspiss, dør han her ved at Simo forgifter drikken hans. Simo og Helena drar fra konsernet med bagasjen deres og låser dørene for godt.

Kaurismäkis selvrefleksivitet

Hamlet Goes Business, Aki Kaurismäki 1987

 

Et av hovedtemaene i Shakespeares Hamlet er skuespill, og sceneteksten inneholder et stykke-i-stykket: Hamlet setter opp et skuespill slik at Claudius skal bli tvunget til å se noen spille ut hvordan han drepte Hamlets far. I Kaurismäkis film, med scenen der Hamlet snakker med skuespillerne som skal spille stykket-i-stykket, er Kaurismäki tydelig selvrefererende. Hamlet instruerer skuespillerne til å spille naturlig, at det er skuespillerens hensikt å «holde et speil opp for naturen, å vise dyden dens egne trekk, å vise en gjenstand for hån dets eget bilde og gi et avtrykk av samtiden i sin helhet». Kaurismäki er selvrefererende fordi dette kunne vært instrukser skrevet av ham selv, det vil alle som har sett en av finnens filmer gjenkjenne.

Skuespillet i Hamlet Goes Business er så underspilt og kjølig at Kaurismäki går sin helt Robert Bresson en høy gang. Hamlet er kjølig, på randen til sosiopatisk, mens Kati Outinens (med sitt ikoniske tomme blikk) gestaltning av Ofelia er preget av en stille melankoli og frustrasjon over Hamlets av-og-på-beileri, og den eneste gangen vi ser henne tilfreds er etter at hun har svelget to pilleglass med sovemedisin, og synker ned i badekaret sitt – John Everett Millais’ portrett av Ofelia i en silkekjole flytende blant siv og blomster blir erstattet med en sykehuskjole, et klinisk baderom og en gummiand.

Den uekte sønnen sover godt

Onde menn sover godt. Akira Kurosawa 1960

 

Onde menn sover godt (Akira Kurosawa, 1960) kunne likeså godt også hett Hamlet Goes Business, men å kalle Kurosawas moderne krimdrama for en Hamlet-adaptasjon er egentlig å strekke begrepet vel langt. Blant Kurosawas andre Shakespeare-inspirerte filmer finner vi Blodets trone (1957), som henter handlingen sin fra Macbeth, og Kong Lear-inspirerte Ran (1985). Onde menn sover godt blir ofte gruppert sammen med disse, til tross for de stilistiske ulikhetene mellom dem. Blodets trone og Ran er begge kostymedramaer, mens i Onde menn sover godt er handlingen lagt til samtidens Japan, og funksjonærenes verden i moderne kontor.

I filmen gjør Koichi Nishi (Toshiro Mifune) alt han kan for å ta hevn over mennene som drev faren hans til selvmord fem år tidligere. Nishi er vår Hamlet-figur, men bare delvis. Han er den uekte sønnen av Furuya, mannen som hoppet ut fra syvende etasje i kontorbygget til Direktoratet for utviklingssamarbeid, hvor han jobbet. Journalister spekulerer i at Furuyas selvmord var framprovosert, for å dekke over en svindel i form av returprovisjon mellom det offentlige direktoratet og byggefirmaet Dairyu.

Nishi er bare delvis en Hamlet-figur blant annet fordi han er helt sikker i sin sak, fri fra tvil. Han manipulerer seg inn i direktoratets rekker ved å gifte seg med visepresident Iwabuchis datter Yoshiko, som er filmens Ofelia, og skaffer seg slik en stilling som sekretær. Han fanger mennene som var med på dekke over Furuyas selvmord, og tvinger dem til enten å samarbeide med ham eller begå selvmord. Når Nishi mislykkes med oppdraget sitt, er det ikke fordi han tviler, som den danske prinsen gjør og som er en slik vesentlig del av Shakespeares Hamlet, men fordi han blir lurt av den onde svigerfaren Iwabuchi. Og det er det som blir hans bane. Til slutt er det Iwabuchi som representer tittelens onde menn, men ironisk nok, og i strid med filmens tittel, ender Iwabuchi opp søvnløs på grunn av sin iherdige jobbing med å rydde Nishi av veien.

Hamlet som krim

Onde menn sover godt. Akira Kurosawa 1960

 

 

Hovedmotivet Kurosawa henter fra Hamlet er den hevnsøkende sønnen. Andre motiv hentet fra skuespillet er maktkampene som skildres, både mellom Nishi og svigerfaren Iwabuchi, men også generelt. Onde menn sover godt er en adaptasjon av Shakespeare, men vel så mye et krimdrama som forsøker å avsløre æreskulturen som gjennomsyrer den japanske jobbkulturen som presenteres i filmen – hvor det å utlevere en overordnet er sett på som den største synd man kan begå. Denne æreskulturen kulminerer i at Iwabuchi, i filmens siste scene, ringer sine overordnede for å si opp sin stilling, men går med på deres forslag om å heller ta en lengre ferie i utlandet: I denne verdenen må selv de som sitter med makten svare til en overordnet.

Vi finner også, som i Hamlet, spøkelser, eller innbilte spøkelser i filmen. Det er imidlertid ikke, som i Hamlet, Nishis far som går igjen og viser seg for sønnen. Her er det sjefsassistenten Wada som viser seg for funksjonæren Shirai. Shirai, som var en av mennene bak Furyuas selvmord, tror at Wada har tatt sitt eget liv. Selvmordet er derimot iscenesatt av Nishi, og Wada jobber sammen med ham for å ta hevn. Det er en annen instans av spøkelser, men denne vet jeg ikke om er tilsiktet eller ikke. Filmens siste scene er et vidvinkelbilde av Iwabuchi i telefonen, og bak ham ser vi gardiner og vinduslister. I noen øyeblikk kan man liksom se vinduslistene gjennom Iwabuchi sitt hode, som om han er et spøkelse. Først oppfattet jeg det som en litt enkel metafor: Han er en sjelløs funksjonær, bare en svak speiling av et ekte menneske, fordi han har sunket så langt ned i pølen av forretningskulturen. Selv om jeg tror det er en utilsiktet teknisk glipp, er likevel bilde der av en delvis oppløst mann.

En av de mer legendariske øyeblikkene i filmen er åpningssekvensen, bryllupet mellom Nishi og Yoshiko – som blant andre Francis Ford Coppola hentet inspirasjon fra til bryllupsekvensen i Gudfaren (1972). I begynnelsen av filmen har bryllupet allerede startet, og vi følger en gjeng journalister og paparazzi som skal dekke arrestasjonen av de som er siktet for svindel. Bryllupskaken blir sendt inn til brudeparet, men uforventet kommer det enda en bryllupskake, en helt merkverdig en. Denne kaken er nemlig en kopi av kontorbygget hvor Furyua, Nishis far, tok selvmord ved å hoppe ut av vinduet. En rose hengende ut av et vindu representerer Furyua. Stemningen blir amper, og det er dette som er målet. Det er nemlig Nishi som har bestilt kaken til sitt eget bryllup, og han bruker kaken for å finne ut hvem som var ansvarlig for farens død. Sekvensen har altså samme funksjon som stykket-i-stykket i Hamlet, slik Pauline Kael påpekte i sin omtale av filmen.

Hamlet Goes Business Again

Hamlet, Michael Almereyda 2000

 

Selv om ingen av disse filmene med rette kan kalles direkte adaptasjoner, er de likevel interessante eksempler på hvordan Hamlet-teksten utvikler seg i møte med andre miljø enn Helsingør slott og den elisabethanske tiden. Hva skjer når vi putter Hamlet i et dataspillunivers? Hva skjer hvis han er en egoistiske finsk rikmannssønn? Hva skjer hvis vi bruker Hamlet som utgangspunkt for å utforske korrupsjon og æreskultur i bedrifter?

Hamlet Goes Business kan være dekkende tittel for minst to av filmene vi har diskutert, og det er interessant å se denne tendensen, vridningen vekk fra den elisabethanske tiden og hoffet, til en moderne forretningsverden, i mange moderne Hamlet-filmatiseringer: Også Michael Almereydas adaptasjon fra 2000 med Ethan Hawke som Hamlet, som utspiller seg i og rundt den oppdiktede Denmark Corporation i New York, passer inn under denne tittelen.

Jeg vet ikke hva dette sier om vårt forhold til bedrifter og jobbkultur – sjefer er vår alles Claudius? Når slottet og hoffet erstattes med forretninger og funksjonærer sier det i det minste noe om den kvelende tilstanden vi befinner oss i under de anonyme bedriftenes kvelende hegemoni. Da Hamlet ble skrevet rundt 1600, gikk Dronning Elisabeths regjeringsperiode mot slutten, og folk var nervøse for hvem som skulle bli jomfrudronningens etterfølger. Jeg ser de moderne adaptasjonene av Hamlet som et uttrykk for at vi befinner oss i senkapitalismens skumringstid – hva kommer etter dette? Noe er i hvert fall råttent i Danmarks rike.

…

Alle Hamlet-sitat er hentet fra Øyvind Berg sin oversettelse: Shakespeare, W. (1998). Hamlet. (Ø. Berg, Overs.) Oslo: Kolon.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon