Dårlige feministdamer på film?

Poor Things, Yorgos Lanthimos, 2023. Foto: Atsushi Nishijima. Courtesy of Searchlight Pictures. © 2023 20th Century Studios All Rights Reserved.

 

Hvorfor er vi så opptatte av hvorvidt kvinnelige filmkarakterer er feministiske på den rette måten?

Debatten om en films kvinneskildring er feministisk nok, dukker stadig opp i filmdiskusjoner. Det siste året har vi fått debatt om dette rundt filmer med karakterer som ikke engang er mennesker, men likner kvinner – som Poor Things (Yorgos Lanthimos, 2023) og Barbie (Greta Gerwig, 2023).

For meg fremstår det tydelig at diskusjonen har utgangspunkt i et tenkt feministisk ideal som er opphøyet som den riktige måten å være feminist på. Et sett med usynlige regler man tikker av, og dersom man ikke gjør det, må det sies ifra om – selv om utvalget av filmer og karakterer etter min mening er noe vilkårlig – og ignorerer, i flere tilfeller, filmenes egne premisser.

Vi kan sikkert i alle tilfeller diskutere hvorvidt en rolle eller en film er feministisk eller ikke, men samtidig: Er det alltid like relevant? Er det alltid relevant som del av en vurdering av filmens kvaliteter? Og hvorfor skal slike debatter kun gjelde kvinneroller, og ikke mannsroller? Hvor feministisk er egentlig det å skulle stille visse sett med krav til kvinnelige hovedroller, men ikke til mannlige hovedroller?

Og hva sier det egentlig om måten noen av oss ser film på, hvis vi først og fremst ikke er opptatt av film som helhet, men bedømmer hele filmen etter et imaginært «feminist-skjema», og ignorerer alt det som utgjør en films samlede kvaliteter, eller klarer å drøfte hvorfor en eller flere karakterer kan være interessante eller troverdige i den filmatiske konteksten overhodet? I tilfellene jeg har nevnt virker det som at hele filmen står og faller på denne dommen om hvorvidt den «kvinnelige» hovedkarakteren oppfylte feminist-kravene.

De usynlige reglene

Poor Things, Yorgos Lanthimos, 2023. Foto: Atsushi Nishijima. Courtesy of Searchlight Pictures. © 2023 20th Century Studios All Rights Reserved.

 

De gangene det skjer at en kvinne – som sjelden er filmkritiker selv – ser sitt snitt til å vifte med pekefingeren mot en film for å være ikke-feministisk, forstår jeg det slik at hun har en frykt for at andre tilskuere blir forledet til å tro at filmen har et feministisk budskap, eller altså det riktige feministiske budskapet. Derfor må det informeres om at her er det ting som ikke er helt som det bør være, moralsk sett, hvis man vil være en god feminist med de riktige moralske feministiske idealene.

I The Guardian har Front Row-radiovert Samira Ahmed, beskrevet Poor Things som «‘A middle-aged straight man’s fantasy about nymphomania’».Og mener bastant at «As a work of fiction, Poor Things can explore anything it likes, but it is not feminist. Just because a woman chooses to do something, does not make the act feminist.» Det gjennomgående for Poor Things har vært at Bella Baxter ikke har hår under armene eller at hun ikke får vondt i underlivet når hun har så mye sex og selger sex, uten forspill. Ahmed mener derfor det er bra scenen med de to guttene som skal ha sex med Bella for å øve seg, mens pappaen ser på, er kuttet ned.

Forfatter Hilde Susan Jægtnes skriver i Montages at hun ble så sint over både Barbie og Poor Things at hun, ifølge seg selv, ropte mot skjermen. Selv om hun også tok seg i det, og lurte på om hun i sin reaksjon selv ble «offer for et slags uuttalt premiss om at en film må være feministisk for å være god». Jeg skulle likt å få en god diskusjon om akkurat det premisset, for hva gjør en film god? Det er heldigvis ingen endelig fasit på det, og det vil det aldri være. Det er derfor god og grundig filmkritikk er så viktig i den evige diskusjonen rundt film og kvalitet. Og at det ikke er et feministisk moralpoliti som nettopp skal avgjøre en films filmatiske kvaliteter basert på sin egen moral og ønske om hvordan en film skal være – noe som vel forresten også rokker ved venstresidas ideal om kunstnerisk frihet og retten til å være politisk ukorrekt i kunsten.

Slik jeg forstår det, synes Jægtnes blant annet at noe av problemet er sjangervalget til Poor Things, og grunnen til at hun ikke kjenner seg selv igjen i hovedrollen er visstnok fordi den er lite sosialrealistisk og røff i stilen. «Lite ser ut til å trenge inn gjennom dukkehuden. Derfor er det vanskelig å identifisere seg med kvinnene eller bry seg om skjebnene deres» skriver Jægtnes. Greit det, men at man selv ikke klarer å leve seg inn i en film, må ikke alltid handle om filmen selv. Jeg må si jeg begynner å lure på om hun overhodet har sett noen av Yorgos Lanthimos’ foregående filmer. For jeg kommer ikke på en rolle jeg har identifisert meg med i hans filmografi overhodet. Karaktergalleriet hans er mildt sagt ganske eksentrisk, og filmstilen er ofte fremmedgjørende. Det er litt av poenget. Og det er noe av grunnen til at jeg liker filmene hans. Det er også underlig at det er først nå i år at en kvinnelig rolle i hans filmografi har blitt interessant å kjøre gjennom feminist-skjemaet. Jeg skulle likt å lese en seriøs feministisk analyse av hans Dogtooth.

Kan det ikke være et feministisk poeng at filmer skildrer ulike kvinnelige karakterer – mennesker som dukker og monstre – som har sine feil og mangler? Selvsagt. Også her vil vi da rett og slett ha mangfold.

Barbie. Greta Gerwig 2023. Foto: Warner

 

I tilfellet Barbie ble for mange det feministiske budskapet for platt for det som i utgangspunktet var en satire, og etter hvert en svakhet for filmen. Men mye av fokuset her har i stor grad vært kritikk over å være (anti-feministisk) innholdsreklame. Men hva driver da Marvel-filmene eller DCs filmer med? Eller Disneys Avatar? Jeg kan ikke huske å ha lest en eneste kritikk av at noen av disse filmene driver med produktplassering, innholdsreklame eller å være for kapitalistiske.

I stedet kunne man jo bare holdt seg til å se Barbie på sine premisser, med utgangspunkt i den lette sosiale kommentaren den har i starten, og for den saks skyld også Poor Things: Nemlig å eksperimentere med å gi en ikke-levende figur eller dukke taleevner og litt hjerne, og plassere den i menneskeverdenen.

I Barbie er det dukkene som vekkes til live. I Poor Things, opereres hjernen fra babyen til en gravid dame som har begått selvmord inn i hennes eget hode, og hun blir en slags kvinnelig Frankensteins monster. Hun likner et menneske, men er ikke det.

Gitt det lille av tankevirksomhet disse karakteren kan ha, hva vil skje i møte med mennesker som ser denne tingen som et menneske? Du får en slags forskrudd coming of age, der en del av plottet er karakterens oppdagelse av seg selv og sin annerledeshet i møte med mennesker og nettopp – normer og strukturer i samfunnet. Et eksempel i Poor Things er når Bella Baxter ikke ser ut til å emosjonelt knytte seg til noen av mennene som er stormende forelsket i henne, og har en voldsom appetitt på sex. Som «kvinne» ser hun ikke problemet med dette, og skjønner heller ikke hvorfor de andre mennene blir lei seg og provoserte over at hun trives med å bare gjøre det hun til enhver tid føler for, uten å bekymre seg for noen av mennenes vrede eller sjalusi. Når denne «egenskapen», å ikke knytte seg til menn, også har møtt kritikk for å være ikke-feministisk, kan man jo nettopp argumentere for at den er akkurat det: feministisk. Det samme gjelder Barbie som ikke føler noe kjærlighet eller begjær overfor Ken, som bare er der. Hun skjønner ikke hva hun skal med ham og synes han er kjedelig.

Barbie. Greta Gerwig 2023. Foto: Warner

 

Vi ler fordi vi blir bevisst de dumme, menneskeskapte, usynlige reglene og konvensjonene som gjelder, og som vi selv følger, men som vi konfronteres med når disse karakterene utfordrer disse i all sin naive uvitenhet. Disse handlingene står også i kontrast til et liv Bellas kropp har erfart i sitt tidligere, ulykkelige liv.

Som feminist digger jeg at denne snodige karakteren Bella Baxter åpenbart provoserer disse mennene som alle vil ha henne for hennes dukkete utseende og blendende skjønnhet, fordi hun er emosjonelt utilgjengelig og kjenner ikke på følelser mange nettopp forventer av kvinner, og som gjør at det fortsatt i dag er stigmatiserende å være singel dame med seksuell apetitt som «ligger rundt».

I en sci-fi-steam-punk-film forventer jeg selvsagt heller ikke at noe skal fremstå sosialrealistisk, det ligger tross alt i sjangerelementene selv, men en film kan også være forbilledlig og skildre ulike skikkelser som kan oppleves unike eller forbilledlige, også fordi de handler på måter vi sjelden har sett tidligere.

Likeledes er det et helt topp budskap å servere jentebarn at Barbie ikke trenger en mann. De trenger ikke hele tiden se filmer som impliserer at det å ha en (mannlig hetero) kjæreste er et viktig mål for bli en «vellykket» jente. Jeg vet at jeg selv som barn ville satt pris på det.

Se den filmen du har

Poor Things, Yorgos Lanthimos, 2023. Foto: Atsushi Nishijima. Courtesy of Searchlight Pictures. © 2023 20th Century Studios All Rights Reserved.

 

Så er det interessant å diskutere budskapet i Poor Things, som handler om langt mer enn feminisme. Men det kan synes å være vanskelig for noen å anerkjenne en film for sine kvaliteter, men samtidig kunne kritisere enkelte av filmens grep, eller diskutere ide mot utførelse. Å ha to og tre tanker i hodet på en gang. Anerkjenne at en film er mer enn én idé, gjerne.

I en slik sammenheng er det utrolig befriende at kinoaktuelle Challengers har sluppet unna feministiske kvinneskikkelse-debatter, og blir vurdert ut fra egne premisser – selv om Zendayas karakter er en dårlig feminist. Det må ikke bety at rollen ikke er interessant. Tvert imot. Poenget er at en slik diskusjon ikke nødvendigvis har noe å si for en films kvaliteter, men skal man gå inn i den, er det fint å ikke bare pensle på overflata men gjøre analysen opp mot filmens budskap og estetiske språk.

Er det ikke svært lite feministisk å stille strenge moralske krav til kvinnelige roller som de må oppfylle i kraft av å være kvinne, og samtidig ikke stille de samme kravene til de mannlige karakterene? På den andre siden: At det – fra feministisk hold – dukker opp diskusjoner om kvinnerollene i en film er feministisk korrekte nok, sier kanskje noe om hvor lite vant vi er med at en kvinnerolle «tar rommet» i en film. Litt som når det dukker opp en skeiv karakter som har helt vanlige menneskelige issues og kan være usmakelig også. Når det dukker opp interessante karakterer på film, som også er kvinnelige, retter mange kanskje baker for smed: «Ah, endelig en kvinnerolle som tar plass». Men: Når hen endelig tar plass: «Nei, vi vil ha en annen mer korrekt en, som skal ta den plassen».

Det må uansett være mulig å kunne se at en film har gode kvaliteter, selv om man blir støtt av den. Og blir man støtt av kvinner som er dårlige feminister på film, kan det kanskje tenkes at det er nøyaktig det filmen prøver på? Kanskje filmens mål er å provosere? Jeg håper det kommer en dag, da vi har et så stort mangfold av kvinneskikkelser, at vi ikke lar oss provosere av at noen av dem er virkelig elendige forbilder eller mennesker. Det er tross alt en film.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon