Small talk ved avgrunnen

Alle bilder er fra Reality, Tina Satter 2023. Foto: HBO/Selmer Media

 

Med dokumentarisk dialog vever Reality oss inn i et kafkask mareritt hvor hverdagslig tomprat er det fremste våpenet.

Da jeg satt på kafé etter å ha sett Reality merket jeg at jeg var ekstra oppmerksom på hvordan folk prater. Det er den nærmest hypnotiske effekten av å bli bombardert med hyperrealistisk small talk i en time og tjue minutter. Man blir til slutt mistenksom til alt. Hva er det som ligger under her? Hvorfor spør han om det? Hva er det hun egentlig mener? Åh, du spør bare om jeg vil ha påfyll av kaffe? Ja, takk.

Tina Satters politiske drama Reality er en svært nitidig rekonstruksjon av en virkelig hendelse. 3. juni 2017 kommer Reality Leigh Winner (spilt av Sydney Sweeney) hjem fra butikken og blir møtt utenfor huset sitt av to FBI-agenter. Hun jobber som oversetter for NSA (National Security Agency) og er mistenkt for å ha lekket hemmeligstemplet informasjon. Raskt kommer flere biler til stedet og tomta hennes fylles av FBI-agenter.

Filmen foregår over de påfølgende timene hvor huset gjennomsøkes samtidig som Reality avhøres. Satter baserer seg på FBIs egne lydopptak, og dialogen forholder seg helt nøyaktig til teksten. Med alt det innebærer av feilsnakkinger, gjentakelser og brutte tankerekker.

Hunden liker ikke menn

Først er effekten absurd, til tider komisk. Man blir minnet på hvor underlige faktiske samtaler kan være. På et tidspunkt stikker en mann hodet inn i rommet hvor Reality blir avhørt, og mumler halvt til seg selv «Is this a room?». Som filmseer er man så trent i å høre dramatisk dialog at man glemmer hvor langt fra virkeligheten det egentlig er. Reality er en studie i merkverdig kommunikasjon.

Selv om situasjonen er ytterst presset er det fortsatt tid til hverdagslogistikk. Reality har en hund og en katt. Hvordan skal de håndteres? Kan hun gå inn og hente dem? Kan en av agentene gjøre det? Nei, hunden liker ikke menn. Kan hun og en agent gjøre det sammen? Kan hun i det minste få sette matvarene i kjøleskapet?

Sydney Sweeney briljerer i en krevende hovedrolle. Lavmælt, men med stor autoritet, gir hun oss et mangefasettert portrett av Reality. Hun er eks-militær med etterretningsbakgrunn og behersker mange språk. Men hun er også en yogainstruktør med et ganske fjollete navn, noe som gjør henne lett å undervurdere. Det originale navnevalget «Reality» kom for øvrig av at faren ville motivere henne til å bli «a real winner». Nok et eksempel på at virkeligheten i aller høyeste grad er «stranger than fiction».

Filmen bruker god tid på å bygge opp situasjonen. Mens agenter går inn og ut av huset hennes holdes hun på avstand, tvunget til å småprate med de to første agentene, Garrick (Josh Hamilton) og Taylor (Marchánt Davis). De prater om alt fra kjæledyr til trening og ferieplaner. Det tar lang tid før det avdekkes hva de er ute etter, og gradvis får det absurde tompratet en marerittaktig kvalitet.

Når hæren rykker inn

Garrick og Taylor er vennlige og imøtekommende. Vil du ha vann? Vi kan skaffe vann. Det er ikke noe problem. Vi kan skaffe en stol så du slipper å stå? Vil du sitte på gulvet? Om du vil sitte på gulvet så kan jeg også sitte på gulvet. Det er ikke noe problem.

Etter hvert blir man mistenksom til hele høflighetspraten. Spør de for å være hyggelige eller graver det etter noe mer? Filmen gir ingen enkle svar, og er veldig fair i sin fremstilling av agentene. Garrick og Taylor fremstår som profesjonelle menn som prøver å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Det er ikke først og fremst de som er problemet, men situasjonen de er satt i.

Blikket til Reality dras hele tiden vekk fra samtalen til den lille arméen av agenter som går gjennom hver millimeter av huset hennes. For det er stor kontrast mellom hva som sies og hva som gjøres. Det er liten tvil om at FBI stiller langt mer mannsterke enn det er behov for.

Først mot slutten avdekker filmen hva Reality er mistenkt for. Hun har lekket dokumenter til pressen, dokumenter som ga bevis for Russlands innblanding i valget i 2016. Denne FBI-aksjonen er ment å statuere et avskrekkende eksempel. Det er lett å legge på en vennlig og imøtekommende fasade når en så til de grader har overtaket.

Men hjelper egentlig vennligheten eller gjør det alt mye verre? Mens livet hennes rives i stykker, er hun samtidig tvunget til å smile høflig, le av dårlige vitser om at katta hennes er tjukk, og jatte med på elendig small talk. Hennes verden går under og hun får ikke en gang lov til å reagere normalt. Et perfekt kafkask mareritt fra Trump-æraen.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon