Den utopiske Recovery Channel

Foto: Emil Sæthern

 

Med premiereklare The Recovery Channel introduserer Ellen Ugelstad den utopiske ideen om en nyhetskanal viet psykisk helse.

«Ville Edvard Munch malt sine bilder hvis han var blitt medisinert?» står det oppslått på veggen i kontoret til den oppdiktede nyhetsavdelingen i Ellen Ugelstads aktuelle film The Recovery Channel (2023). Jeg kan ikke la være å feste meg ved ordene, som jeg så drøfter med filmskaperen når jeg møter henne i friluft på Torshov. For filmen handler om en nyhetskanal som kun fordyper seg i saker om psykisk helse.

– Ja, egentlig er det et bilde av en av Inger Emilie Nitters broderier, hun er også med i filmen; hun broderer og lager faner. Munch er en referanse i den grafiske profilen til kanalen, utformet av Espen Haslene og Karine Faou. Det er solen til Munch som går igjen i vignetten der. Vi lagde grafikk og vignett med utgangspunkt i Munchs sol. Den er kjent for folk, og det er kjent at han også strevde med sitt. Det ble et naturlig sted å begynne, forklarer regissør Ellen Ugelstad.

Kontrakten

– Du begynner filmen med å bryte opp illusjonen ved at du som filmskaper er med i første scene og presenterer filmen, fremlegger prosjektet. Du snakker mer eller mindre direkte til tilhørerne så vel som tilskuerne. Samtidig skaper du mange iscenesettelser i filmen, og jeg vil si at du har fått til en fin balanse. Hva vil du si om ideen bak dette?

– Jeg tenker det er fint å avklare konstruksjonen bak. Jeg har funnet på denne kanalen fordi jeg skal snakke om temaer som er vanskelige å snakke om. Det gjelder tvang i psykiatrien. I stedet for en mer tradisjonell dokumentar med intervjuer der vi følger folk over tid, tenkte jeg at media ofte fremstiller psykisk helse på en litt stigmatiserende måte, og går ikke så ofte i dybden. Jeg ville ha en kanal som går i dybden på ett tema. Kanalen er fiktiv, og mest av alt en utopi. For jeg kunne ønske vi hadde en kanal som tok dette på alvor. Så er det fint å skrive den kontrakten med publikum siden jeg blander dokumentar og fiksjon. Også er det en brechtiansk vri, det at man forteller hvordan man skal gjøre ting.

– En verfremdungs-effekt. At du aktiviserer tilskueren.

– Så har vi jobbet mye med hvordan dette skal gjøres i klippen. Slik at det skal bli så tydelig som mulig, og ikke skaper forvirring. I tillegg har vi noen dogmer, som tilkjennegir hvordan fremgangsmåten har vært. Disse kommer fram når hovedpersonen Randi, nyhetsankeret, gir seg til kjenne i filmen og legger frem arbeidsmetoden for seeren. Snakker til den fjerde veggen, som er publikum. Hun får stafettpinnen fra meg.

Dogmet

The Recovery Channel, Ellen Ugelstad 2023. Foto: Kristoffer Archetti Stølen. Twentyone Pictures/Filmbyrået Jack

 

– Hovedfiguren Randi i filmen er dels fiksjonell og samtidig spilt av Turid Synnøve Rivertz Vatne som både er utdannet sykepleier, skuespiller og medieviter – med journalistbakgrunn, og som dessuten synes å representere deg selv? Hun er en pårørende og søsteren til en psykiatrisk pasient, men også nyhetsoppleser, redaksjonsmedarbeider i kanalen Recovery Channel og reporter. Også hun bryter opp illusjonen flere steder i filmen ved direkte tale til tilskueren, og redegjør for vedtektene til filmprosjektet.

– Det ble et dogme i casting-prosessen at alle foran og bak kamera hadde en eller annen relasjon til psykiatrien, enten som bruker, pårørende, ansatte eller på annen måte.

– Deler av filmen er en tydelig fiksjonell bearbeidelse av en virkelighet alle involverte i filmen har kjennskap til fra før. Fordi de alle har en eller annen erfaring med psykiatrien. Alle i filmen har en dobbel funksjon, som bærere av en virkelighet de bruker i en fiksjon. Vil du si at med en slags «løgn» basert på ekte livserfaringer så kan du lettere vise den sanne virkeligheten?

– Ja, filosofen Friedrich Nietzsche har sagt noe om at man lyver seg fram til sannheten. At det kan være nødvendig å «lyve» i den forstand at vi utfordrer konvensjonelle ideer eller eksperimenterer med nye perspektiver for å nærme oss eller oppnå innsikt. Det sies om dokumentarer at virkeligheten overgår fiksjonen, et utsagn som er blitt en klisjé. Og som i mange tilfeller stemmer. Jeg er bare litt lei av det uttrykket. Her har jeg brukt fiksjonen til å si noe sant om virkeligheten, noe som oppleves autentisk, basert på det jeg vet og det jeg har funnet ut gjennom research. Alle som er med i scenen med beltelegging jobber med det til vanlig for eksempel. Det er noe med at når folk kan det, vet det og har det i kroppen, uansett om de er pårørende eller ansatte – så synes det på en måte. Akkurat den scenen ville mistet troverdighet om vi ikke hadde brukt folk som gjør det til vanlig. Det er vanskelig å spille det.

– Jeg merket meg særlig advokaten Ketil Lund og Tone Vinnem, pasienten som ble skuespiller.

– Alle gjør forskjellige ting. Én ting er at de har erfaring med psykiatrien. Tone jobber nå som kokk, og hun jobbet på recovery-senteret ved Hurdalsjøen som er et medisinfritt tilbud. Vi alle har forskjellige roller.

Tvang

The Recovery Channel, Ellen Ugelstad 2023. Foto: Kristoffer Archetti Stølen. Twentyone Pictures/Filmbyrået Jack

 

– På redaksjonsmøtene diskuterer deltagerne tvang i psykiatrien, særlig tvangsmedisinering. Dette er også temaet filmen setter på dagsorden. En kvinne på et av disse møtene spør hvorfor vi i det hele tatt skal tvangsmedisinere i psykiatrien, ettersom medisinering i kreftbehandling er frivillig. Det er umulig å reservere seg mot å bli tvangsmedisinert, sier hun.

– Jeg har villet ha frem ulike perspektiver, og få frem ulike dilemmaer, men jeg mener det er mye overmedisinering. For noen kan en liten vedlikeholdsdose være viktig. For andre er det viktig å eie sin egen historie og helbredelsesprosess, og være med på å velge om man vil gå på medisiner eller ikke. Altfor mange ganger blir pasienter tvunget til det. Det er altfor få alternativer, og man må ofte velge mellom ett av to onder som pårørende. Slik historien er til hovedpersonen Randi som må legge inn søsteren sin. For det finnes ingen alternativer, og ofte vet man selv hva som kan hjelpe, og jeg vet at det jobbes med at det skal være mulig å lage en forhåndserklæring om hvilken behandling man ønsker dersom man eventuelt blir innlagt, men jeg vet ikke hvor dette er i prosessen. Det er mange mennesker som ikke er farlige som kunne ha hatt mer handlingsrom til å velge selv. Det er et vedtatt narrativ at medisin alltid må til, en fortelling det er på tide at flere utfordrer.

Grepene

– I filmen bruker du et også et velkjent dokumentarisk grep, nemlig talking heads. Deltagere i filmen snakker til kamera og avlegger vitnesbyrd, fremlegger synspunkter. Et eksempel er advokaten Ketil Lund som uttaler seg om tvangsmedisinering. Et av medlemmene i redaksjonen som er scenekunstner forteller om sine erfaringer som pasient. I det hele tatt fusjonerer du mange stilistiske grep i en og samme film. Var det en utfordring å få til en balanse og en riktig flyt mellom disse grepene?

– Jeg har tenkt på det som monologer, ikke talking heads i klassisk forstand, sånn som monologen til Tone Vinnem som er inspirert av et foredrag hun holdt om sin egen recovery-prosess. Jeg fikk tak i det foredraget etterpå og så transkriberte og bearbeidet manusforfatter Einar Sverdrup og jeg det. Og så ble det en tekst hun kunne framføre. Når det gjaldt Ketil Lund ønsket jeg å få inn litt historikk om tvang, og han har et annet perspektiv på det. Hovedpersonen Randi har en monolog i TV-studio, inspirert av figuren Howard Beales monolog i Network (Sidney Lumet, 1976), der han blir psykotisk i en live-sending. Det var selvfølgelig utfordrende å sy det sammen. Vi hadde lyst til å få til noen spenstige grep. Det var en risiko å holde en monolog i seks minutter, som Tones monolog, men jeg syntes den er såpass sterk at vi blir fanget inn av den.

– Dere brukte da ulike kameravinkler?

– Ja, vi hadde et par kameraer samtidig. Jeg trodde det skulle være vanskeligere å klippe det siden jeg blander ulike kunstneriske grep, men jeg synes vi har fått det til å flyte veldig bra. Klipper Trude Lirhus gjorde en enorm innsats, og hadde en dyp forståelse av tematikken.

– Alle langfilmene dine er skutt digitalt?

– Ja, alle langfilmene, men jeg har gjort noe på film back in the day. Indian Summer har en filmisk feel, men også den er skutt digitalt. Det er alltid en utfordring i klippen å finne en balanse mellom tematikk, rytme og kunstneriske grep. Vi hadde en lang klippeprosess.

– Var mye av klippen planlagt i manuset?

– Vi har eksperimentert etterpå. Vi hadde et manus, men vi hadde noen scener hvor vi hadde omtrent en halv side, sånn som for pårørenderommet. Det improviserte vi fram. Alt i studio er veldig skrevet, men redaksjonsrommet er også improvisert fram. Jeg visste hvilke knagger vi hadde å snakke om. Jeg hadde tre dager med opptak i redaksjonsrommet. Det var veldig vanskelig å velge essensen som passet inn i filmen. De sa veldig mye bra, og det var veldig mye «gull» …

– Hadde dere testvisninger?

– Vi hadde mange testvisninger for å få innspill. De gangene vi hadde testvisningene var det også fordi vi vet at det er noen svake punkter i filmen. Ofte fikk vi bekreftet at disse tingene måtte vi jobbe mer med.

Menneskerettigheter

The Recovery Channel, Ellen Ugelstad 2023. Foto: Kristoffer Archetti Stølen. Twentyone Pictures/Filmbyrået Jack

 

– Du har også inkorporert et historisk søksmål mot staten, ved den tidligere tvangsbehandlede pasienten gjennom årene 1988 til 2016 Inger-Mari Eidsvik. Du problematiserer rett og slett psykiatrisk behandling ved tvang som et brudd på menneskerettighetene. Det fremkommer også i filmen at Norge er kritisert internasjonalt. Du trekker inn veldig mye informasjon.

– Ja, det er på en måte både en førstepersons fortelling, dels drama, dels en forkledd informasjonsfilm. Jeg har hatt en ambisjon om å både fortelle hvordan det oppleves i praksis å være pårørende og det å være innlagt og utsatt for tvang. Så har jeg også en tematikk som krever mye kunnskap og kompetanse som jeg har lyst til å formidle. Så tenker jeg på TV-kanalen som et sted hvor du kan bringe historiene til en scene. At TV-kanalen er en scene for å fortelle disse historiene.

Det var første gangen Norge innklages for menneskerettighetsbrudd, så dette søksmålet er historisk, og hennes historie er veldig sterk. For mange opplever at de er rettsløse, at de ikke får rettighetene sine ivaretatt. Det handler mer om å være syk eller frisk. De som er opptatt av menneskerettighetsperspektivet også internasjonalt, er opptatt av å forandre narrativet rundt psykisk sykdom og hvordan vi snakker om det, hvordan vi snakker om at man har krav på hjelp. At det er en rettighet å få hjelp.

Humor

– Du har mange grep som baserer seg på virkeligheten og som dels er virkeligheten, men du iscenesetter en del også. Klagebyrået drevet av den pårørende Siri Hansen er en av dine iscenesettelser, ved siden av prisutdelingen av «The Elephant Awards» som også er en fantasi. Det er humor i filmen også.

– Ja, absolutt. Jeg håper seeren opplever litt humor, og vi har prøvd å følge dramaturgien til nyhetssendinger hvor de tunge sakene kommer først og så blir det lettere og lettere, og gjerne noen sportsinnslag til slutt, noe håp til slutt, gjerne noe om dyr. Klagebyrået er basert på en reell sak. Siri Hansen vant en sak angående sin sønn som var tvangsmedisinert. Så hva om det fantes et slikt klagebyrå hvor man fikk hjelp?

I forbindelse med premieren skal Klagebyrået gjenoppstå i virkeligheten. Da skal det være advokater til stede. Man skal få hjelp til hvordan man kan klage fra advokater med spisskompetanse på feltet. Det blir også lansert en nettside i samarbeid med We Shall Overcome, en nettside som skal hete «Rettigheter i psykiatrien» hvor folk kan gå inn og se hvordan man skal klage. Det skal finnes en mal, for det er et veldig byråkratisk system å trenge igjennom. Hun som vant den saken hadde ressurser til å betale advokat, mange har ikke det.

– The Elephant Awards kommer som et humoristisk klimaks. Et veldig brudd.

– Det er et veldig brudd i filmen. Vi synes det er litt gøy. Det var en scene som var inn og ut, men vi følte også at det var den som gjorde filmen annerledes. Vi trenger å le litt på slutten der. Dette kom vi på og skrev i vei. Det var noen fiktive manier prisene utdeles til, men også noen som var basert på ting vi hadde hørt og sett, folk vi hadde snakket med.

– Det er en måte å se lidelse, eufori og utbrudd på.

– Det er mye vitalitet i den dikotomien. Man er aldri enten/eller. Man har også ressurser i seg. Det er mye energi i manier selv om man noen ganger blamerer seg selv og familien, men det er også mye energi, oppfinnsomhet og kreativitet. Så hvorfor ikke? Det er ingen som får applaus for kampene de står i. Det er ofte usynlige kamper man kjemper. Vi tenkte at verden er veldig opptatt av priser og anerkjennelse, og vi ville leke litt med det, en slags samfunnskommentar.

Media

– I en av diskusjonene på redaksjonsmøtene til Recovery Channel i filmen, diskuterer deltagerne psykiatriens og pasientenes rolle i media. En del av dem mener media skaper frykt, og peker på overskriftene og fremstillingen av pasientene som farlige, at media spiller på engstelsen ute i samfunnet. Spesielt drøfter advokaten Ketil Lund denne vinklingen. En annen i redaksjonen mener pasientene blir utsatt for diskriminering. Tenker du at de som arbeider i psykiatrien kan gjøre noe med mediedekningen? Som det også fremkommer på et av redaksjonsmøtene er psykiatriske pasienter så å si rettsløse.

– Jeg tror journalistene må gjøre mest, media har et ansvar.

– De som jobber i psykiatrien har dessuten taushetsplikt.

– Det er som Mette Ellingsdalen sier i filmen at det finnes to historier; den vellykka historien og den historien med drap, og så finnes det mange historier midt imellom. De er det også verdt å snakke om. Sånn som Tones historie, som er en recovery-historie. Det er ofte en sort-hvitt-fremstilling i media. Ofte mangler pressen kompetanse. Noen har gjort gode saker, som VG og Stavanger Aftenblad som har gått mer i dybden. Men – ofte skaper dekningen stigma.

Samfunnet

The Recovery Channel, Ellen Ugelstad 2023. Foto: Kristoffer Archetti Stølen. Twentyone Pictures/Filmbyrået Jack

 

– Tenker du at vi etter hvert kan tillate litt mer følelsesutbrudd ellers ute i samfunnet?

– Kanskje. Norge er litt kulturelt tight. I San Francisco hvor jeg bodde var det litt mer rop og skrik på gata. Vi tåler det i Norge hvis vi går på teater eller ser film. Det er en by i Nederland hvor mennesker som opplever psykose får bo hjemme hos helt alminnelige folk. De blir ikke plassert på institusjon. Der har det vært slik siden 1300-tallet på grunn av noen munker. Der er det ikke så uvanlig å møte psykotiske ute. Alle har forskjellige typer psykoser. Kanskje kunne vi trengt litt mer takhøyde og temperatur.

– På et av redaksjonsmøtene kommer det frem en påstand om at psykiatriske pasienter er rettsløse; er det en påstand du er enig i?

– Ja. Jeg opplever ikke at det er systemer som ivaretar rettssikkerheten til psykiatriske pasienter.

– Et annet moment er at en i redaksjonen konstaterer at folk med makt sjelden støtter denne pasientgruppen. Hvordan kan vi endre dette mønsteret? Samtidig vil jeg si at filmen din også viser at en del jurister taler pasientenes sak med stort engasjement.

– Det er ingen prestisje å jobbe med psykiatri. Sivilombudet gjorde en nasjonal undersøkelse og reiste til 25 institusjoner rundt omkring i Norge, og skrev veldig grundige og ryddige rapporter. Nesten ingen i media har tatt i dem. Det samme gjelder saken om tvangsmedisinering når folk har vunnet frem, det er nesten ingen som skriver om det. Det er underkommunisert. Noen få jurister taler pasientens sak, men de vinner ikke alltid fram. Føniks advokater har tatt på seg veldig mange oppgaver, men det er veldig vanskelig å få gjennomslag i rettssystemet.

Alternativer

– The Recovery Channel er en veldig tydelig gjennomarbeidet film. Vil du selv si at du har modnet som filmskaper og forteller siden debuten Indian Summer (2011)?

– Jeg håper det. Jeg har i hvert fall jobbet på en annen måte, og jeg prøver å gjøre noe forskjellig fra film til film.

– I filmen undersøker hovedpersonen Randi muligheten for alternative behandlingsformer. Som ved å oppsøke FOD-gården for omplassering av traumatiserte hunder som blir møtt med omsorg, og de ansatte har vært gjennom en fryktfri sertifisering. Du viser en gruppe isbadere som rydder opp i hodet sitt ved å dykke etter søppel og gjenstander på havets bunn. Du viser den japanske kunsten kintsugi der folk knuser krukker og limer bitene sammen med gull, for å reparere sitt mentale kaos. Du viser også en avdeling ved Lovisenberg sykehus der de har ulike beroligende sanserom som gir pasienten en opplevelse av trygghet som i fosterlivet, og derav roer seg ned. Har du tro på disse alternativene selv? For jeg regner med at du vil ha en ny retning på behandlingen av pasientene i psykiatrien?

–  Ja, Lovisenberg har flere ting gående der, som ikke er med i filmen. Sanserommet er en av de tingene som roer ned nervesystemet. Jeg tror absolutt på disse alternativene, og at det finnes mange alternative behandlingsformer som virker hvor man bruker mindre tvang.

Filmskaperen

The Recovery Channel, Ellen Ugelstad 2023. Foto: Kristoffer Archetti Stølen. Twentyone Pictures/Filmbyrået Jack

 

– I hvilken grad vil du si at hovedfiguren Randi i filmen er et portrett av deg selv, slik jeg opplever det?

– Jeg har selvfølgelig tatt masse med av egne erfaringer inn i dette her, og mange andre pårørendes erfaringer, og spesifikt det med at den som er syk kan bli veldig redd av behandlingen fordi de har opplevd at politiet kommer på døren, å bli lagt i belter et cetera. Det gjør at man ikke vil ha behandling, og så finnes det ingen alternativer. Så må du likevel legge inn den du er glad i, for du vet at det ikke går bra å være alene heller. Det dilemmaet har jeg selv stått i, og jeg vet veldig mange pårørende har stått i det også. Det er fiktive aspekter ved hennes historie, men jeg har helt klart tatt av egen erfaring.

– Hun er som søster en pårørende og en profesjonell aktivist gjennom levende bilder gjennom en TV-kanal?

– Som et alter ego. Ja, absolutt. Det er flere lag her.

– Mot slutten får vi en scene der hun kobler ut til bakgrunnsmusikken ved Ziggy Marleys «Free Like We Want 2 Be». Det leder tankene til Indian Summer der du som søster og pårørende danser med broren din?

– Ja, absolutt. Det er helt riktig observert. Det er en hommage til broren min som det ikke går så veldig bra med, og som er veldig glad i reggae og i å danse – det er vårt bånd på en måte.

– Jeg opplever at filmen også handler om denne figurens søken etter løsninger, og samtidig om det hun selv utsettes for av stress, om hennes egen sorg og stressmestringsmanøvre, som når hun også bader i en innsjø eller lar seg rive med til reggae-musikk hjemme alene?

– Ja, om å akseptere noen kamper man ikke vinner. Og ja, om både aksept og det å finne noen egne private rom, for man blir veldig slukt inn i andres lidelse også.



Relatert

En omtumlende og rik livsreise

Blogg: Er Vibeke Løkkeberg en av de viktigste filmkunstnerne vi har hatt i moderne tid? Gunnar Iversen anmelder Johanne Kielland Servolls omfangsrike bok om Løkkeberg. Han mener detaljene tidvis skygger for de store linjene i dette kunstnerlivet.

Min Anja Breien

Blogg: Tanker rundt Anja Breien, hennes filmer og kvinnelige filmskaperes kår i Norge de siste femti årene.

Small talk ved avgrunnen

Blogg: Med dokumentarisk dialog vever Reality oss inn i et kafkask mareritt hvor hverdagslig tomprat er det fremste våpenet.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Nærhet og sårbarhet – norsk kortdok 2022

Z #3 2022: Gunnar Iversen ser nærmere på de norske kortfilmene valgt ut til det internasjonale korte dokumentarfilmprogrammet i Grimstad. Filmene konkurrerte om den gjeve Terje Vigen-prisen, på lik linje med filmene fra det norske kortfilmprogrammet. | kun utdrag

Sett gjennom 25 år

Z #4 2008: Etter tjuefem år og 104 utgaver av filmtidsskriftet Z passer det nå – i Z nr. 105 – godt [...]

Walter Benjamin og filmen

Z #1 1997: Walter Benjamin er nok mest kjent for artikkelen «Kunstverket i reproduksjonsalderen» [...] | kun utdrag