Flaggermussolini – Zack Snyders totalitære verden

Watchmen. Zack Snyder 2009. Foto: UIP

 

Diplomati? For pingler!
Spedbarnsmord? Dritfett!
Galskap? Dette er jo Sparta.

Inntil jeg så den igjen i julen, hadde jeg helt glemt åpningen av 300 (2006), Zack Snyders filmatisering av Frank Millers intense tegneserie. En haug porøse barneknokler blir tråkket på. Og det som følger er tre akter med romantisering av nyfødte barn som blir drept om de ikke er sterke nok. Muligens litt satt på spissen, men i løpet av innledningen rustet jeg meg opp til å hate denne fascistoide harry-filmen med hele mitt hjerte. Etter en halvtime med sensasjonelle silhuetter og pittoreske blodspruter sto jeg derimot oppreist på sofaen og skrek «AH-OOH» mot TV-skjermen. Og heiet på at Gerard Butler og en haug andre oljeglaserte briter skulle drepe dritten ut av folk som lignet påfallende mye på meg.

Det gjør vondt å innrømme det, men fascisme kan være fordømt fengende. Altså, det er ikke akkurat vanskelig å la seg rive med av totalitær moral og avstraffelse når helten plasseres i en verden så fæl at ekstremisme blir den eneste løsningen. Jeg påstår ikke at Frank Miller og Zack Snyder er tilhengere av totalitære ideer i den virkelige verden, men begge sogner til historiefortelling som idylliserer nådeløse helter som forakter det tolerante samfunnet. Uten særlig behov for å møte den tidvis åpenbare fascismen med selv et ørlite kritisk blikk.

300, Zack Snyder 2006. Foto: Sandrew Metronome Norge

 

Om vi ser på det klareste møtet mellom Snyder og Millers univers, altså 300, blir det litt vel mye når spedbarnsmord forsvares gjennom karakteren Ephialtes. Navnet kommer fra Efialtes, historiens originale Quisling. Ifølge myten  svek han grekerne ved å informere fienden om en hemmelig passasje, noe som bidro til at Xerxes’ persiske hær vant slaget ved Thermopylene i år 480 før Kristus.

Spoiler alert: Det er akkurat det som skjer i 300 også. Men her skildres Ephialtes som et grotesk bulende misfoster som unnslapp å bli drept etter fødsel fordi foreldrene hans, ut av feighet (les: kjærlighet), rømte vekk fra Sparta med ham. Og hans livslange drøm om å kjempe side om side med Leonidas blir knust når kongen påpeker at Ephialtes’ deformerte arm hindrer ham i å løfte skjoldet sitt høyt nok til å beskytte sidemannen. Den karbonadelignende pjokken får servert en rolig «svake ledd can’t sit with us, bro» og forståelig nok selger han ut Sparta. Prisen hans? Et øyeblikk med hedonistiske gleder i regi av en åpenbart seksuelt liberal Xerxes.

300, Zack Snyder 2006. Foto: Sandrew Metronome Norge

 

Xerxes’ hær representerer også et etnisk mangfold fra skumle Asia, Afrika – og Brasil? – mens Sparta utelukkende består av høye, karismatiske og veldreide nordeuropeere. Det er ikke vanskelig å finne genetiske spor til Eurabia-konspirasjoner og Gates of Vienna-vrøvl her. Spesielt om man legger til den gangen i 2011 da Frank Miller fikk litt overtenning med Holy Terror!, en tegneserie som var lutfattig på subtekst og styrtrik på islamofobi. Vi snakker pent fargelagt trumpisme her. Altså, det er jo ikke helt utenkelig at minst en av disse gutta-gutta som stormet Capitol Hill i Washington D.C. i januar ropte «Madness? This is USA!» mens et vindu ble sparket inn. Men uansett, 25 år før Miller ble stripenes svar på Morrissey, revolusjonerte han altså tegneserieformatet.

Snyder og Millers totalitære troper møttes også igjen i den cinematiske nevemagneten Batman v Superman: Dawn of Justice (2016), der døll übermensch og en flaggermussolini møtes til en kamp – nesten nøyaktig som i Millers innflytelsesrike The Dark Knight Returns (1986). Millers The Dark Knight Returns var ellers en av mine favorittbøker i oppveksten, der en aldrende og dyster Batman har fått nok av det liberale samfunnet som avler pervoer, og spesielt alle ekspertene på TV som bortforklarer ondskap og heller vil rehabilitere kriminelle enn å straffe dem.

Batman v Superman: Dawn of Justice,  Zack Snyder 2016. Foto: SF

 

Flaggermusmannen blåser støvet av den nattmørke kappen for å gå til krig mot den tolerante tafattheten som driver Gotham til selvdestruksjon – og kommanderer «tonight, I am the law» idet han leder byens utstøtte til å drive bevæpnet borgervern for å beskytte seg mot moralsk forfall.

Jeg kan fortsatt være en sucker for enkel og effektiv historiefortelling. Og Miller er ikke særlig interessert i støyende nyanser. Han serverer skikkelig duste skurker – gjerne noen som er duste helt uten grunn. Null motiv. Det eneste som teller er at skurken gjør noe som er akkurat dust nok til at gleden over hevn beruser, og blender, om hverandre. Bare da klarer man å unngå øyekontakt med de stygge bieffektene av heltens metode.

Millers antitese finner man i den ofte genierklærte briten Alan Moore. En uttalt anarkist med flere verk som oser av håp om at menneskeheten faktisk kan blomstre uten totalitære voktere. Sånn sett blir V for Vendetta-skaperen den amerikanske misantropens rake motsetning. Moore søker magien i gråsonene og utforsker de tvilsomme sidene ved superhelter som ser på verden som en kronisk kamp mellom svart og hvitt. En del av disse nyansene valgte Zack Snyder å se bort fra da han filmatiserte Moores mesterverk, Watchmen i 2009.

Watchmen. Zack Snyder 2009. Foto: UIP

 

Særlig lyset som kastes over karakteren Rorschach får en helomvending hos Snyder, som dyrker den maskerte detektiven som filmens moralske kompass. Ikke bare er han fortellerstemmen, men han får filmens mest minneverdige one-linere, og står igjen som den mest prinsippfaste av karakterene. Rorschach minner ikke rent lite om Millers Batman heller, der han lider av det samme misantropiske verdensbildet og er så tvangsmessig opphengt i sin personlige utøvelse av rettferdighet at han ikke rekker å pusse tennene eller varme opp de hermetiske måltidene sine. At han får alle nyhetene sine fra en høyreekstrem tabloidavis er utelatt fra filmen.

Moore baserte Rorschachs maskerte utseende på Marvel-legenden Steve Ditkos detektiv, Mr. A/The Question. Som kritikk av Ditkos hyllester til Ayn Rand, de dresskledde høyreekstremes favorittforfatter, la ikke Moore skjul på at den uhygieniske Rorschach var en stinkende fascist. Bakerst i kapittel 8 av Watchmen finner man et utdrag fra New Frontiersman, Rorschachs favorittblekke, komplett med fremsnakking av både totalitære voktere og Ku Klux Klan. Og siden den teskjeen ikke var stor nok, har Moore gang på gang måttet uttale at det ikke er meningen å heie på Rorschach. Dette respekterte riktignok skaperne bak HBO-serien Watchmen (2019), der den skitne detektivens ettermæle er som symbolet på den rasistiske oppblomstringen som kommer 34 år etter hendelsene i den originale tegneserien.

300, Zack Snyder 2006. Foto: Sandrew Metronome Norge

 

Snyder vet at et svart/hvitt syn på rettferdighet, der de onde bare kan være onde, og de gode bare kan være gode er fengende. Men bare fordi låten er catchy, er den ikke god – eller minneverdig. Jeg mistenker at det etter hvert stivnede og Miller-påvirkede blikket på DC-tegneseriene Snyder har filmatisert er grunnen til at DC Extended Universe sjelden befinner seg i nabolaget til Marvels MCUs suksess, hverken økonomisk eller kunstnerisk.

Selv i tegneserieform vier Marvel mer tid til sine skurker. Der har det eksistert en kultur for å nyansere fiendebilder og forstå ondskapen superheltene kjemper mot, og denne skikken har blitt videreført til lerretet. Adrian Toomes i Spiderman: Homecoming (2017) er ikke dust bare for å være dust. Den stormannsgale erkefienden Thanos har også en intensjon bak utslettingen av alt liv i universet. Og muligens har også den mest imponerende superskurken skrevet i nyere tid, Eric Killmonger det, han som har en så velformet bakhistorie at man ved flere anledninger heier mer på ham enn helten T’Challa i Black Panther (2018). Jeg skal ikke røpe hvem, men den ene parten inspirerer den andre til å bli mindre nasjonalkonservativ.

Men holy terror, Batman! Dette er jo bare tegneserier. Det er egentlig ikke så viktig. Eneste grunnen til at fascisme fenger er når fortelleren er flink nok til å skape illusjonen om at det er den eneste løsningen ut av dette helvetet. Det går jo helt greit så lenge man ikke er overbevist om at det er den virkelige verden som er i flammer.

(Det er muligens litt urettferdig å sammenligne Miller med Morrissey, da førstnevnte faktisk har vist noen tegn til anger for noen av brølerne sine).

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon