Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit
Temaredaktør for denne utgaven: Thor Joachim Haga
Vi snakker ikke mye om sted i film, men mange ganger forteller disse omgivelsene like mye om rollefigurene som selve handlingsforløpet. I slike tilfeller er det ikke bare snakk om fargelegging, men også kommentering og speiling.
Som sosiale vesener trekkes blikket vårt automatisk mot mennesker, ansikter og handlinger. Men da går man fort glipp av alt som skjer og kommuniseres bakenfor. Noen ganger, og særlig i film, kan bakgrunn også være forgrunn.
Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag
I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag
I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem. | kun utdrag
Kulturhistorisk fremstår vinduer som symbolske møtepunkter mellom 'inne og ute', 'død og liv'. Hvordan kommer dette til uttrykk i 90-tallsslageren Ghost?
De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
Z Filmtidsskrift ©2010 | Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit |
Norges mest seriøse filmtidsskrift | Utgis av Norsk filmklubbforbund. | Personvernerklæring for Z
