Av Einar Aarvig

Stakkars Oslo

Døden på Oslo S, Eva Isaksen 1990. Stills: Bård Brinchmann Løvvig

 

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2020 Bestill nummeret



Relatert

Døden på Oslo S – samtidsfilm som gir «Skouenske» assosiasjoner

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #4 1990: Eva Isaksens film er forlengst blitt erklært suksess blant publikum og kritikere. Zs anmelder konstaterer at både skuespil og visuell stil stemmer i en film der bildene forteller og relasjonene mellom mennesker er det viktige. | kun utdrag

Filmskole og identitetsarbeide – Om Oslo-filmene

Av Gunnar Iversen

Z #2 1991: Etter krigen inntok Oslo Kinematografer en av de ledende rollene som produsenter av kortfilm her i [...] | kun utdrag

Oslo – åpen by: Arne Skouens «Gategutter» og neorealismen

Av Gunnar Iversen

Z #2 1990: Arne Skouens debutfilm Gategutter er et enestående verk i norsk filmhistorie. At den også har [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Av Einar Aarvig

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Av Kristian Krogstad

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Av Even Smith Wergeland

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Barnet, byen… men først og fremst bildet

Av Jan Schmidt

Z #4 1986: Oddvar Einarsons spillefilmdebut heter X og er ferdig etter flere år på forberedelsesstadiet. [...] | kun utdrag

Når verden går under på film

Av Timotheus Vermeulen

Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.

Om å drepe farsfiguren: Historien om Qiu Ju og Hero av Zhang Yimou

Av Chris Berry og Mary Farquhar

Z #4 2006: Det løper en rød tråd gjennom Zhang Yimous allsidige filmproduksjon – blant både [...] | kun utdrag