Mellom liv og død: Vinduene i Jerry Zuckers Ghost

Alle bildene i teksten er fra Ghost, Jerry Zucker 1990

 

Kulturhistorisk fremstår vinduer som symbolske møtepunkter mellom ‘inne og ute’, ‘død og liv’. Hvordan kommer dette til uttrykk i 90-tallsslageren Ghost?

«Vindu, du, som måler ventetiden,
fyller seg så ofte,
når et liv vender seg utålmodig
mot et annet liv».[1]

Rainer Maria Rilke, 1927

To menn i en vindusåpning heiser en tung treskulptur som forestiller en engel opp fra gateplan. Skulpturen når etter hvert opp til høyden av vinduet, men siden tauet er festet ut fra husveggen, henger skulpturen for langt unna til at de to trygt kan få den inn i leiligheten. Det er langt ned, og underlaget er hardt. Et fall fra vinduet vil føre til skade, og i verste fall død. En ung kvinne, Molly (Demi Moore), kommer til og forsøker å hjelpe mennene med å få tak i skulpturen. Hun står i vinduskarmen og strekker seg ut av vinduet, rekker nesten frem, men ikke helt. Vil hun falle ut og ned, skade seg og dø? Da kommer en fjerde person inn i bildet, Mollys kjæreste Sam (Patrick Swayze). Han ser hva som foregår, kommer løpende gjennom rommet, tar tak i kjæresten og drar henne raskt tilbake ned fra vinduet og inn tilbake i trygghet. Så tar han selv sats. «Look out! Look out!», roper han, og hopper opp i vinduskarmen. Med fast grep om en tverrliggende planke, slenger han underkroppen ut av vinduet, og sparker lett til skulpturen. Den får fart, først utover, så innover mot det åpne vinduet. De står klar for å ta imot, og elegant sørger Sam for at skulpturen kommer inn i leiligheten. De puster lettet ut, for manøveren var risikabel. Men det var ikke her Sam skulle dø. Det skjer nemlig senere i filmen.

I år er det 30 år siden Jerry Zuckers film Ghost hadde premiere og publikum først fikk ta del i den romantiske og spenningsfylte historien om bankmannen Sam og keramikk-kunstneren Molly. Det forelskede paret skal ta fatt på livet sammen, og pusser opp en gammel leilighet i New York. Historien tar en tragisk vending når Sam blir ranet tilfeldig på gaten, skutt og drept. Men den døde Sam forlater ikke vår verden. I stedet blir han et spøkelse. Forvirret og usynlig oppsøker Sam kjæresten, men får ikke kommunisert med henne. Snart begynner han å ane at det er noe merkelig som foregår; han forstår at han ikke var et tilfeldig offer, og at Molly nå er i fare. Til slutt får Sam kommunisert gjennom den synske Oda Mae (Whoopi Goldberg), og sammen oppdager de at Sams beste venn og kollega Carl (Tony Goldwyn) står bak mordet for å dekke over en svindelsak. Når saken er løst, kan Sam gå over til ‘den andre siden’. Molly tar farvel og fortsetter livet alene. Sam er død. Scenen fra vinduet i starten av filmen peker mot den ventende faren og signaliserer hvor flyktig skillet mellom død og liv kan være.

Vinduer forbindes ofte med dødsfall, og er ofte åsted for ulykker eller mord. Sønnen til musikeren Eric Clapton døde da han falt ut av et vindu i 53. etasje, en tragisk hendelse som inspirerte låten «Tears in Heaven». I USA i dag dør rundt 8 barn under 5 år årlig gjennom å falle ut av vinduer, mens antall sykehusbesøkende blant samme gruppe er så høyt som 3300. Den franske teoretikeren Gilles Deleuze begikk selvmord ved å kaste seg ut av et vindu. I middelalderen var det nokså vanlig at folk ble henrettet ved å bli kastet ut av vinduet, og allerede i bibelhistorien kan vi lese om Jesabel som ble kastet ut av et vindu etter å ha spottet Gud og hans folk. Det å kaste noen andre ut av et vindu har et eget utrykk: defenestrasjon. Den første og andre defenestrasjonen i Praha fant sted i 1419 og 1618. Den første besto av 7 medlemmer av byrådet som ble kastet ut av vinduet, mens den andre defenestrasjon gikk hardt utover to av byens guvernører. Begge hendelsene førte til religiøs og politisk uro, hvorav sistnevnte utløste tredveårskrigen 1618–1648.[2] Vinduet skaper ikke bare et skille mellom inne og ute, men også liv og død.

Kunstnere, filmskapere og poeter har latt seg fascinere av vinduet og dets potensiale. I middelalderens gotiske kirker, symboliserte fargerike smijernsvinduer det gudommelige, hvor bibelhistorien ble formidlet gjennom briljante, lysende bilder. Dette lyset som skinner gjennom vinduene i kirkens vestverk symboliserer Gud og frelseren i kristendommen. I romantikkens billedspråk, ble vinduet derimot brukt for å symbolisere lengsel, tydelig i Caspar David Friedrichs Woman at the Window (1822). En kvinne står ved vinduet og ser lengtende ut mot en bedre og potensielt mer givende eksistens. Også den bøhmiske poeten Rainer Maria Rilke (1875–1926) brukte vinduet aktivt i sitt forfatterskap.

I flere av Rilkes mest kjente verker dukker vinduet opp.[3] Duino Elegien (Duino Elegies, 1922) tar for seg de eksistensielle aspektene ved tilværelsen, som ensomhet, angst og det moderne menneskets problematiske forhold til omverdenen. Hans eneste roman, Die Aufzeichnungen die Malte Laurid Brigge (The Notebooks of Malte Laurids Brigge, 1910) handler om en ung manns vansker med å finne seg til rette i storbyen Paris. Her beskriver Rilke hvordan det kan være å falle til søvn ved et åpent vindu. Lydene fra storbyen trenger inn i mørket til den som forsøker å sovne: lyden av en hund som gjør, en vindusrute som knuses.[4] Den permanente utstillingen ved Rainer Maria Rilke Foundation i Sierre, Sveits dedikerer et helt rom til vinduet i poetens forfatterskap.[5] Mindre kjent er hans diktsyklus Les fenêtres (1927) som består av ti dikt om vinduer, skrevet på fransk sent i hans liv.

I boka Fenster-Geschichten: Die Bedeutung des Fensters bei Rilke und ausgewählten anderen Autoren (2010) går litteraturviter Ji-Ming Tang nærmere inn på vindusmotivet i Rilkes dikt og etterlatte brev. Hun forteller at Rilke, som selv var født i Praha, var svært opptatt av tredveårskrigen og defenestrasjonen som utløste konflikten. Mellom 1880–1881 arbeidet Rilke med et historisk verk om denne krigen (upublisert), og i 1885 ferdigstilte han dikt som nettopp omhandlet defenestrasjonen i Praha fra 1618.[6] Hun forteller at vinduet i Rilkes forfatterskap kan relateres til tre hovedtemaer: natur, kjærlighet og sist, men ikke minst: død.[7] Tang skriver at når Rilke bruker vinduet som motiv for å snakke om døden, er det ofte i sammenheng med at selve vinduet var åsted for dødsfall eller mord.[8]

Men i Ghost dør hverken Sam eller Molly ved vinduet. Scenen med treskulpturen i vinduet ender med at Sam trygt henter den inn, og engelen plasseres i den nyoppussede leiligheten. De to flytter inn og tar fatt på hverdagen. Men da Sam senere blir drept, er seerne forberedt: Scenen i vinduet har gjort oss oppmerksom på hvor flyktig skillet mellom liv og død kan være, og skaper dermed spenning.

Filmhistorien er spekket av dødsfall som finner sted ved, i, eller gjennom vinduet. I actionsjangeren er det ikke uvanlig at en slåsskamp ender med at én eller flere rollefigurer faller gjennom vinduer. Deathstalker (1983) er spekket med actionfylte scener, der et høyt antall bad guys blir satt ut av spill ved å bli slått, sparket eller kastet ut av vinduer. I Dario Argentos Profondo rosso (1975) blir en kvinne brutalt slaktet ved vinduet: først angrepet med øks og så halshugget av selve glassruten som faller ned på henne. Premisset for Lars von Triers Antichrist (2009) er at hovedpersonenes sønn faller ut av et åpent vindu og dør. Og Peter Greenaways film Windows (1975) handler om en rekke mennesker fra det fiktive området W, hvis dødsfall skyldes fall ut av vinduer.

Vinduet spiller også en mer eksplisitt rolle i Carls skjebne i Ghost. Molly og Oda Mae forstår etterhvert at Carl er skurken, og befinner seg i leiligheten når Carl oppsøker dem. Med seg har han en pistol. Molly og Oda Mae flykter fra parets leilighet til en uoppusset leilighet i overetasjen. Her er det mørkt og uoversiktlig, og de forsøker å komme seg unna i de mørke og støvete rommene, opp og under stillas og stiger, mens spøkelset Sam følger etter. Carl kan ikke se Sam, men tar tak i et tungt tau med metallkrok som henger fra taket – ikke ulikt tauet som tidligere ble brukt til å heise opp engelen fra gateplan – og slenger det med stor kraft i retning spøkelset. Men tauet treffer ikke Sam. I stedet svinger det tilbake mot Carl som står foran et vindu. Han rygger tilbake, men da slår det rett i vindusruten. Carl snubler i vinduskarmen, og når tauet knuser glasset i vinduet, ligger han med overkroppen inne og hodet ute. Sylskarpe biter vindusglass raser ned fra rammen, og penetrerer skurkens bryst. Her skiller vinduet livet fra døden, kort og momentant.

Når Carl dør, forlater sjelen kroppen. Han blir selv et spøkelse og kan nå se Sam. Men snart begynner mørke skikkelser å komme opp gjennom gulvet. De river og sliter i ham, og drar ham med ut av vinduet, før de forsvinner ned i jorda. Carl var ond, og kom ikke til himmelen. Det gjør derimot Sam. Når mysteriet er løst, ser Sam et lys åpenbare seg foran ham: En lysåpning er ikke ulikt et vindu. Sam tar farvel, snur seg og går inn i lyset.

I en artikkel i anledning tredveårsjubileet til Ghost tidligere i sommer, trekker Scott Tobias fra The Guardian frem romantikk, spenning og religiøse undertoner som oppskriften på filmens suksess. Tobias beskriver filmen som en enhjørning i Hollywood-sammenheng: ‘an original, modestly budgeted love story with spiritual underpinnings.’[9] Dette enkle og spirituelle budskapet traff publikum godt. Ghost ble stående som filmen med størst fortjeneste i 1990, nominert til flere Oscar og vant for beste manus og beste kvinnelige birolle (Goldberg).

I sin anmeldelse av filmen, forklarer Dan Fainaru suksessen blant annet gjennom hvordan filmen behandler kjærlighetens overvinnende kraft og ‘the reassuring promise of life after death.’[10] Her spiller arkitekturen, og da spesielt vinduene, en stor og viktig rolle: Vinduet skaper spenning, og står som et memento mori. Denne bruken av vinduet i kunstneriske uttrykksformer er tradisjonell: fra bibelhistorien til Rilkes forfatterskap, eller Hollywoods action- og skrekksjangre. I Ghost brukes vinduet som metafor, men samtidig spiller det fysiske og arkitektoniske vinduet en helt sentral rolle. Vinduet er ikke bare en metafor for skillet mellom død og liv, men også faktisk noe konkret der filmens protagonister dingler mellom liv og død. Mens leiligheten som pusses opp, og tingene Molly og Sam flytter inn i den vitner om at de tar fatt på en ny fase i livet, er vinduene et potensielt – og faktisk – åsted for død.

Selv døde Rilke av leukemi i et sanatorium i Sveits 29. desember 1926. Da hadde han levd et omflakkende liv, finansiert av rike venner og velgjørere. Når han døde, eide han nesten ingen ting: Fotografiene hans gikk til familien, brevene ble offentliggjort, og de få eiendelene hans gikk etter hvert til den permanente utstillingen ved Rainer Maria Rilke Foundation i Sierre. Her står det i dag én lampe og ett lite bord. Diktsyklusen om vinduer, Les fenêtres (1927), rakk han selv aldri gi ut. Det var hans elskerinne, Baladine Klossowska som året etter fikk utgitt diktene på et forlag i Paris, aldri tidligere oversatt til norsk:

Vindu IV

Vindu, du, som måler ventetiden,
fyller seg så ofte,
når et liv vender seg utålmodig
mot et annet liv.

Du som skiller ad og som trekker til,
foranderlig som havet,
glasset, plutselig, speiler vår figur,
blandet med det vi ser derigjennom,

et forsøk på å teste friheten,
gjennom tilstedeværelsen av fare,
befinner seg i oss, og utjevner,
det alt for store utendørs.[11]

 

 

[1] Rainer Maria Rilke, Les Fenêtres: dix poèmes de Rainer Maria Rilke, illustrès d’eaux-fortes de Baladine (Paris: Libraire de France, 1927) Oversatt til norsk av Anna Ulrikke Andersen.

[2] Dette avsnittet er basert på den tidligere publiserte podcast episoden: Anna Ulrikke Andersen, «Windows», episode 50 av The Boring Talks, BBC Radio, publisert 06.04.2020. https://www.bbc.co.uk/programmes/p088l3kt

[3] Ulrich Fülleborn mener Rilke først begynte å se på vinduer sent i sitt forfatterskap, datert til hans tiende Elegi i 1922. Derimot mener Lutz Koepnick at Rilkes interesse for vinduet er tydelig allerede i The Notebooks of Malte Laurids-Brigge (1910). Ulrich Fülleborn, «Nachwort», in Les Roses – Die Rosen. Les Fenêtres – Die Fenster, 80-94 (Cadolzburg: Ars Vivendi Verlag, 2001) 89; Lutz Koepnick, «The Aesthetic of the Interface», in Window | Interface, eds. Sabine Eckmann and Lutz Koepnick, 47-49 (St. Louis, Missouri: Mildred Lane Kemper Art Museum/Washington University St. Louis, 2007)

[4] Rainer Maria Rilke, The Notebooks of Malte Laurids Brigge [1910] Translated by Michael Huse (London: Penguin Random House UK, 2009) 1-2.

[5] Den permanente utstillingen ved Foundation Rilke, Sierre, Sveits. Besøkt 07.02.2016.

[6] Ji-Ming Tang, Fenster-Geschichten: die Bedeutung des Fensters bei Rilke und ausgewählten anderen Autoren (Kassel: Kassel University Press GmbH, 2009) 113-114.

[7] Tang, Fenster-Geschichten, 11.

[8] ‘Tatort des Mordes’, Tang, Fenster-Geschichten, 112.

[9] Scott Tobias. «Ghost at 30 the shock romantic blockbuster that tried to do it all» in The Guardian, 13.07.2020. https://www.theguardian.com/film/2020/jul/13/ghost-at-30-the-shock-romantic-blockbuster-that-tried-to-do-it-all

[10] Dan Fainaru, «Lifeless ‘Ghost’» in Jerusalem Post, 16.19.1990: 10.

[11] Rilke, Les Fenêtres, oversatt til norsk av Anna Ulrikke Andersen.



Relatert

Stakkars Oslo

Siste Z: Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

Siste Z: De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

Siste Z: I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra siste Z

Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater

I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem. | kun utdrag

Mellom liv og død: Vinduene i Jerry Zuckers Ghost

Kulturhistorisk fremstår vinduer som symbolske møtepunkter mellom 'inne og ute', 'død og liv'. Hvordan kommer dette til uttrykk i 90-tallsslageren Ghost?


Fra arkivet

Om å bringe lyset inn i verden gjennom filmen – en samtale med Torun Lian

Z #2 2004: Noen vil si at dette er norsk films gullalder. Andre vil innvende at gullalder for noen kan være [...] | kun utdrag

Den nye skolen

Z #4 2009: Noe har skjedd i filmnasjonen Sverige. Etter halvannet tiår som kanskje den trausteste og mest forutsigbare i Norden, seiler den svenske filmen opp som ledende ikke bare i Skandinavia, men i Europa som sådan.

Siste stopp Brooklyn: Ukonvensjonell bok, konvensjonell film

Z #2 1990: At en bok blir forbudt gjør det alltid lettere å få en god pris for filmrettighetene. [...] | kun utdrag