Dette er Amerika

Sorry to Bother You, Boots Riley 2018. Foto: Arthaus

 

Sorry To Bother You er en eksplosiv og fargesprakende politisk fabel om rase- og klassetilhørighet i internettets tidsalder.

I en scene i Sorry to Bother You (Boots Riley 2018) leter vår lettere fulle og tissetrengte hovedperson Cassius etter badet i en milliardærs residens. Badet er, ifølge huseieren, bak en «jade»-farget dør. Men bak den grønne døren finner Cassius noe helt annet. Senere blir han rettet på av milliardæren (spilt av en sedvanlig polert og intens Armie Hammer): «I said the jade door. That door is clearly olive.».

Fort gjort, sa du? Evnen til å skille mellom to fasjonable nyanser av grønt – mellom «oliven» og «jade», eller «mose» og «mynte» for den saks skyld – er en av mange sosiale markører som indikerer en viss type sosial tilhørighet. Tilhørighet til en gruppe mennesker som – med sine trygge jobber, komfortable leiligheter og betydelige inntekter – ikke trenger å streve hardt for å tjene til livets opphold. Som har ressurser nok til å kunne vie sin tid til interiør, innredning, designblader og tunge coffee-table Banksy-kunstbøker (for flere eksempler, se Stuff White People Like).

Tilfredsheten, selvfølgeligheten og lettheten som en slik gruppetilhørighet medfører er akkurat det vår hovedperson lærer å imitere i jobben som telefonselger i et storkonsern. Og med denne nye «hvite stemmen» viser afroamerikanske Cassius seg å besitte kvasi voodoo-aktige evner som gjør ham til en ekstremt begavet telefonselger. Hans gryende suksess i et kynisk og menneskefiendtlig system setter lojaliteten til hans opprinnelige miljø i fare. Som nybakt toppselger må Cassius ta avstand fra både sine politisk engasjerte medarbeidere, som setter i gang en streik for å kreve mer lønn blant telefonselgerne, og sin kvinnelige kunstner-kjæreste Detroit («My parents wanted me to have an American name»).

Sorry to Bother You kommenterer og undergraver sosiale koder med en slags pervers glede. Den ruller ut den ene absurde og surrealistiske episoden etter den andre i et forrykende tempo, og peprer det hele med referanser til nyere amerikansk kultur. Når dette kombineres med et skarpt sosialt og politisk engasjement, blir filmen som et eksplosivt møte mellom to Spikes: Spike Lee og Spike Jonze. Sentralt i filmen står også de ulike moralske og etiske dilemmaene man blir konfrontert med i møte med et fundamentalt undertrykkende kapitalistisk system.

Sorry to Bother You, Boots Riley 2018. Foto: Arthaus

Code switching

Å endre på stemmeleiet, legge på litt dialekt eller prioritere visse vendinger avhengig av kontekst, er et vanlig og nærmest ubevisst fenomen som de fleste av oss kjenner til. Poenget i filmen er at dette også har en sosiopolitisk dimensjon: For mennesker nederst på rangstigen i Amerika – afroamerikanere blant annet – vil slike identitetstilpasninger (også kalt «code switching», jf. denne podcasten) springe ut av nød heller enn naturlige årsaker. Språk er som kjent makt, og for å gjøre seg akseptabel, spiselig og betryggende er man nødt til å mestre visse språklige og kulturelle signaler – enten man ønsker å skaffe seg en jobb, komme inn på puben eller få et huslån. Språk og identitet kan forøvrig anses som to sider av samme sak. Cassius Green oppnår profesjonell suksess ved å gi avkall på en del av sin identitet, og speile de dominante verdiene i et hvitt, kapitalistisk-normert samfunn.

Get Out 2.0

Sorry To Bother You inngår i en sammenstilling av sosialt og politisk engasjert medieinnhold som omfatter en rekke stand-up komikere, podcaster, blogger og artister. På film- og TV-siden finner vi blant annet: Justin Simiens Dear White People, Jordan Peeles Get Out og Donald Glovers Atlanta. Disse problematiserer rase- og klassetilhørighet i USA, og afroamerikaneres plass i mainstream-kulturen, på en frisk, undersøkende og ofte sarkastisk måte for den internett- og i Phone-vante millennials generasjonen.

I likhet med Get Out er Sorry To Bother You en slags sosial thriller, der den afroamerikanske helten ikke bare blir konfrontert med fysisk vold, men med et onde som ligger dypt forankret i amerikansk historie og kultur. Helten i Get Out står i fare for å bli fratatt sin fysiske integritet og uavhengighet. Ifølge filmviteren Mia Mask, som analyserte filmen på NFKs filmseminar om afroamerikansk film i Oslo i oktober 2017, etablerer Jordan Peele en tematisk kontinuitet fra misbruket av svarte kropper i slavearbeid til den hvite mainstream-kulturens nærmest vampyraktige forhold til afroamerikansk talent.

I Sorry To Bother You tar regissør Boots Riley kritikken hakket videre ved å vise hvordan fremmedgjøringen av afroamerikanere ikke bare opererer på et fysisk nivå, men også spirituelt og moralsk. Her er det helten selv som velger å bli del av et dypt umenneskelig system – først ut av nød, så ut av grådighet (han heter tross alt Cassius, «Cash» Green). Ut fra marxistisk terminologi kan man si at Cassius innehar en falsk bevissthet, at han lar seg villede til å støtte opp om rådende kapitalistisk ideologi, mot sine egne, og storsamfunnets, interesser.

Urettferdighetens spetakkel

Sorry to Bother You, Boots Riley 2018. Foto: Arthaus

You just a black man in this world
You just a barcode, ayy
You just a black man in this world
Drivin’ expensive foreigns, ayy
You just a big dawg, yeah
I kenneled him in the backyard
No proper life to a dog
For a big dog

Childish Gambino, «This is America»

Til syvende og sist innser imidlertid Cassius manipulasjonen han har vært utsatt for. Han ser at han, i likhet med sine streikende medarbeidere, bare er en brikke i et system skapt for å oppnå profitt for en snever gruppe mennesker, hinsides alle moralske og etiske hensyn. Det er her Sorry to Bother You blir ekstra interessant. Klassisk dramaturgi krever ikke bare at helten innser sine egne feil og oppnår forsoning, men også at urettferdigheten som har blitt begått, skal rettes opp i og at skurken skal få sin rettmessige straff. Når Cassius Green avslører plottet som han selv har vært delaktig i, ved hjelp av et videoklipp som blir en internett-hit, blir problemet imidlertid ikke løst på noe magisk vis. Tvert imot fortsetter verden akkurat som før, selv om uretten nå er synlig for alle på Youtube, der den får millionvis med klikk.

Childish Gambino, også kjent som multikunstneren Donald Glover, er en populær skuespiller, filmprodusent og musiker som ser ut til å være veldig bevisst sin egen rolle som afroamerikansk artist i et kapitalistisk underholdningssamfunn. I opptredener i ulike serier fra Girls til den egenproduserte og -regisserte serien Atlanta problematiseres forventningene/fordommene storsamfunnet har i møte med unge afroamerikanske menn. Den slående musikkvideoen for låten This Is America blander vanlige musikkvideo-troper (nitidig koreograferte scener og dansing) med grotesk vold og referanser til hvit overherredømme, svarte «Jim Crow»-karikaturer, politibrutalitet, mm.

Sorry to Bother You, Boots Riley 2018. Foto: Arthaus

 

Som Gambinos musikkvideo bruker også Sorry to Bother You absurde og surrealistiske premisser til å stille spørsmål ved populærunderholdning som avledningsmanøver fra ekte sosiale og politiske utfordringer. Filmens alternative versjon av Oakland (der handlingen finner sted) har en form for TV-underholdning som er ekstremt voldsfiksert. Det mest populære TV-programmet er et groteskt reality-show der mennesker slås i trynet til blodet spruter. En kvinnelig figur fra den politiske motstandsbevegelsen blir – i en annen sekvens – YouTube-stjerne over natten ved å kaste en colaboks på forræderen Cassius, og forlater fort politisk aktivisme.

Sorry to Bother You stiller også spørsmål ved engasjert kunst gjennom Cash’ kunstner-kjæreste Detroit. Detroit er en fargerik, kreativ og dypt sosialt engasjert kunstner, som med sine malerier og performances ønsker å rette oppmerksomhet mot kapitalismens urettferdige strukturer. Hun er på mange måter en positiv rollefigur i en ellers pessimistisk og ironisk film – men har også sine begrensninger. Som en del av en utstilling gjennomfører hun en performance der hun kler seg nesten naken, og resiterer et filmsitat mens publikum kaster gamle mobiltelefoner og kublod på kroppen hennes. Dette parodisk dårlige kunststykket fremstår bare som et forvrengt speilbilde av den voldelige populærunderholdningen som ellers råder på alles TV-skjermer i filmens alternative univers. Detroit blir forøvrig også nødt til å ta på seg en distingvert, «hvit» britisk stemme for å selge kunsten sin. Det påpekes dermed at også hun er fanget i et overfladisk kunstmarked, med sine egne sosiale koder og krav om lønnsomhet og profitt.

Bevæpnet revolusjon?

Sorry to Bother You, Boots Riley 2018

 

Sorry To Bother You har et radikalt politisk budskap, der populærkulturen avsløres som en form for ideologi, og der til og med radikal kapitalismekritikk blir internalisert og noe som kan brukes av markedet. Hva skal man gjøre i møte med strukturell maktmisbruk, når urett blir til en vare som assimileres av et underholdningsfiksert samfunn?

Utfordringen med å prøve å skape subversiv kunst ble nylig illustrert da den populære gateartisten Banksy solgte et stykke selvdestruerende kunst. Maleriet ble kjørt gjennom en innebygd makuleringsmaskin i det øyeblikket det ble solgt på auksjon for mange millioner kroner. Det anslås at stykkets salgsverdi nå har mer enn fordoblet seg (apropos: bloggen Stuff White People Like har et innlegg om Banksy).

Filmen, og regissøren Boots Riley, setter spørsmålstegn ved sin egen posisjon innad i underholdningsindustrien. Hvilke muligheter har afroamerikanske artister i dagens Amerika? Hvordan har det seg at sosialt engasjerte stjerner som Donald Glover blir opphøyet på ulike prisutdelinger, samtidig som det ikke gjøres noe konkret for å løse politiske og økonomiske utfordringer?

Det kan argumenteres at Rileys prosjekt ikke bare er en kritisk refleksjon over urett i dagens Amerika, men også et produkt av den digitale tidsalderen den kommenterer. Sorry to Bother Yous kjappe klipperytme, hyperaktive tempo og forbløffende narrative vendinger er gjenkjennelige troper i en tid der alt innhold er produsert for å skrike etter vår ufokuserte oppmerksomhet. Filmen speiler, og, i en viss grad, føyer seg godt inn i medietrenden den kritiserer.

En slik strategi kan enten anses som vellykket, eller som iboende begrenset. Sorry to Bother You lykkes med å avsløre og bevisstgjøre, men er avhengig av en hyperaktiv internett-estetikk, samt vanlige distribusjons- og inntjeningskanaler for å nå ut med sitt politiske budskap. Til syvende og sist etterlyser den også konkret handling fra oss. Heller enn å sitte passivt bak en skjerm, bør vi bli inspirert til å ta til ordet og handle.

Sorry to bother you har en noenlunde åpen slutt, med to konkrete utveier i møte med undertrykkelse: Enten sosial aktivisme – gode, gammeldagse fagforeninger, representert ved Cassius’ kollega Squeeze – eller direkte politisk vold. Det blir spennende å se hvilket alternativ USAs polariserte samfunn heller mot. Jeg gjør uansett popcornet mitt klart.

I’m a union man in a union war
It’s a union world I’m fightin’ for
There’s a better world that’s coming, don’t you know

Woody Guthrie «Better World»

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon