Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014

Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. Norsk dokumentarfilm kan gripe og bevege, og den er også mer mangfoldig og variert enn noensinne tidligere. Samtidig er det en tendens til at ønsket om å fortelle en god historie står i veien for viljen til å bruke genren til å si noe viktig om vår felles verden.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2014 Bestill nummeret

Relatert

Norsk dokumentarfilm anno 2012: Kamera som vitne og våpen

Av Gunnar Iversen

Z #3 2012: Årets dokumentarfilmer fortalte mange sterke historier, lot tilskuerne møte sterke og modige mennesker, og henvendte seg like mye til hjertet som til hodet. Samlet sett kan programmet imidlertid antyde at norsk dokumentar er litt for forsiktig og litt for lunken. | kun utdrag

Inn i sin tid – Norsk dokumentarfilm anno 2015

Av Gunnar Iversen

Z #3 2015: Gunnar Iversen har siden 2001 skrevet for Z om dokumentarfilmprogrammene ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her ser han på årets trender. | kun utdrag

Gruppebilder – Norsk dokumentarfilm anno 2002

Av Gunnar Iversen

Z #4 2002: | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.