Hvorfor sivil uro aldri vil «put on a happy face»

oker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios

 

Joker skapte furore før den kom, og folk var redde for at den skulle egge til voldsutbrudd fra ensomme ulver. Nå ser vi Jokerens maske dukker opp i demonstrasjoner verden over. Hva skjedde?

«Er det bare meg, eller er det i ferd med å bli galere der ute?» spør Arthur Fleck, spilt av Joaquin Phoenix, i begynnelsen av Joker, en av tiårets mest omdiskuterte filmer. En film som allerede her viser at den ikke har tenkt å sikte seg inn mot en lykkelig slutt.

Arthur sitter og røyker og ser vekk fra sosialarbeideren sin. Som Arthur først senere vil skjønne, hun ser ham egentlig ikke, hun bare stirrer tvers gjennom ham. Og dette er sosialarbeideren som har som oppgave å hjelpe ham å holde styr på hans mentale helse. Denne scenen setter stemningen for hele historien, sammen med den forrige scenen, hvor Arthur gjør jobben sin som klovn og skiltholder, når en gjeng tenåringer angriper ham. Først lurer de ham inn i en sidegate, så banker de ham opp og stjeler skiltet hans. Et skilt han senere må erstatte fra egen lomme.

Tenåringene stikker av og etterlater Arthur på den møkkete asfalten, liggende mellom søppelposene. Både kroppen og de små restene han hadde av selvfølelse er ødelagt. Det er tydelig at når Arthur refererer til «der ute» i starten av filmen, er ikke dette et sted langt borte som han kan holde seg på trygg avstand fra. Der ute, hvor det er i ferd med å bli galere, er bokstavelig talt den møkkete søpla, den illeluktende bakgata, den nedverdigende verdenen hvor Arthur Fleck og resten av de lavere klassene i Gotham City bor.

Helt fra start får vi presentert denne tanken om sted, den klare forskjellen på der ute og et implisitt her inne, fordi det er dette som vil definere Arthur, i det minste deler av ham, i mesteparten av filmen. Han vil alltid være isolert, separat og utpekt som utenfor. Enten på grunn av hvordan han ser ut, eller basert på hans spesielle psykiske lidelse som får ham til å le ukontrollert når han føler seg ukomfortabel. Det at verden til stadighet angriper Arthur, satt opp mot at Arthur til slutt vil ende opp med å angriper verden, er det store paradokset i kjernen av Joker-fortellingen. I et nedverdigende og fremmedgjørende samfunn som Gotham City føler folk seg fysisk og psykisk isolert, men de blir også hele tiden nedbrutt mentalt og fysisk av ting som skjer rundt dem. Det er som om vi får alt i fleisen, unntatt det vi faktisk ønsker oss. Som i Arthurs tilfelle er å få folk til le med ham, og ikke av ham, og å bli lagt merke til og kanskje til og med elsket.

Skumlest av dem alle

Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios

 

Denne versjonen av Joker-karakteren er på alle måter like dristig som den er ny. Den gamle versjonen, om vi holder oss til de mest relevante filmatiseringene og med vilje ignorerer tegneseriene, har portrettert Jokeren enten som lederen av en gjeng mentalt syke tjuvradder (Batman, 1989), en lur anarkist-terrorist (The Dark Knight, 2008), eller en tegneserieaktig, endimensjonal skurk (Suicide Squad, 2016). Hver av disse versjonene har gått inn i vår kollektive bevissthet som gode rolletolkninger av en karakter som inntil nylig har vært elsket av fansen. Men det er viktig å understreke at dette har vært rolletolkninger som har fascinert publikum uten å skape opprør eller panikk.

Joaquin Phoenix sin tolkning av Joker har hisset opp stemningen og ført til at diskusjonstrådene på nettfora gikk varme selv før filmen kom på kino. Mye av det kan tilskrives Aurora-massakren, og en forståelig frykt for at en ny film ville skape grobunn for nye, lignende angrep. I 2012 gikk James Holmes, bevæpnet til tennene, inn i en Century 16-kino i Aurora, Colorado. Under en visning av The Dark Knight begynte han å skyte rundt seg. Til slutt endte det med at 12 døde og 70 ble skadd. Holmes, som senere har blitt dømt til 12 livstidsdommer i fengsel, uten mulighet for løslatelse, hadde farget håret oransje før angrepet. Etter massakren, under en pressekonferanse på Manhattan, uttalte Ray Kelly, daværende politikommisjonær i New York, at Holmes helt klart fremsto som en gal person, og at han «hadde farget håret rødt, han sa han var ‘The Joker,’åpenbart fienden til Batman».

Men distriktsadvokat i Colorado, George Brauchler, som var aktor i saken mot Holmes, sa ifølge Vanity Fair sist oktober at Holmes aldri så på seg selv som Jokeren, og mente at dette ryktet mest ble en del av den mørke myten rundt Aurora-skytingen fordi det passet så godt med fortellingen. Doktor William Reid, psykiateren som intervjuet Holmes i flere timer før rettssaken, bekreftet dette. I samme Vanity Fair-artikkel forklarer han «Da jeg begynte å spørre Holmes om det røde håret, sa han ‘Vel, kompisen min farget håret blått, så jeg sa at jeg ville farge mitt også, og jeg bare valgte rødt.’».  Psykiateren spurte deretter direkte om drapene var inspirert av karakteren Jokeren fra The Dark Knight i det hele tatt. «Han sa at det tidligste han hadde hørt denne Joker-ideen var da den kom fra noen i en nabocelle. Han hørte dem rope frem og tilbake, ‘Hei, du er Jokeren,’ eller noe i den duren.»

Like fullt, den mørke fortellingen om Aurora-skytingen lever videre, og nå som Joker har vært på kino en stund, kan vi se flere nokså merkelige tilfeldigheter. Dagboken som Arthur sin psykiater foreslår at han skal skrive, ligner den Holmes skrev, og som senere ble del av rettssaken mot ham og dermed åpent tilgjengelig for offentligheten. I en scene kan vi se Arthur skrive på en side som har overskriften VITSER. Men det som dekker mer enn halvparten av siden høres ikke ut som en vits i det hele tatt. «Det verste med å ha en psykisk sykdom, er at folk forventer at du skal oppføre deg som om ikke du har det.» I Holmes sin dagbok finner vi spørsmål som «HVORFOR?» skriblet om og om igjen over syv sider, rett før han går over til å skrive ned hvor han har tenkt å utføre angrepet.

Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios

 

Dagbøker, eller snarere kladdebøker for ødeleggelse, kan være skumle saker. Likevel er nøkkelforskjellen mellom disse to, bortsett fra at den ene er fiksjon og den andre ikke, at James Holmes planla drapene i sin notatbok, mens Todd Phillips tydelig bruker Arthurs dagbok for å vise oss at protagonisten ikke er uvitende om at samfunnet rundt ham behandler ham som søppel.

Dette er bare noen av grunnene til at denne nåværende Joker-versjonen – selv om de tidligere versjonene har fascinert oss – virker langt skumlere og setter en sterkere støkk i flere av oss. Selv om vi har sett tidligere Jokere utføre ti ganger så skrekkelige drap på kinolerretet, hadde de ikke helt den samme effekten på publikum, ganske enkelt fordi de ikke traff oss like sterkt emosjonelt.

Vi vet at gjengledere ikke går rundt med full sminke, kledd i prangende dresser mens de teatralsk utfører sine misgjerninger, som Jack Nicholsons Joker gjør. Vi vet at terrorister ikke har vittighetene og den upåklagelige, nesten overnaturlige evnen til planlegging som Heath Ledgers Joker. Og Jared Letos Joker er … vel, han er bare skummel for barn. Men om du «krysser en psykisk syk einstøing med et system som svikter og behandler ham som søppel», som Arthur sier nær slutten av filmen? Det er et helt annet beist, særlig når det kommer til en opprinnelseshistorie hvor vi så tydelig kan se øyeblikket når skurken blir til. Og for å forstå hvorfor akkurat denne tolkningen av Joker er så annerledes, må vi forstå nøyaktig hvem og hvor Arthur Fleck er før han fullt og helt omfavner sitt mørke selv.

«Hva slags klovn går med en jævla pistol?»

Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios

 

Arthur er den tynne klovnemannen som vandrer og sniker seg rundt. Og uansett hvor han går, ler han høyt og skremmer folk. Ikke bare de som befinner seg i det samme fiksjonelle universet som han selv, han fremstår også som skummel og creepy for oss i publikum. Hvorfor det?

I boken Making Evil (2019) av doktor Julia Shaw, forsker i psykologi ved University College London, skriver hun om temaet «creepiness» i et kapittel som passende nok heter «The Freak Show». Der omtaler hun en studie fra 2016 gjort av Francis McAndrew og Sara Koehnke, hvor 1341 deltagere ble bedt om å se for seg gitte scenarioer, og rangere hvilke karakteristikker som de mente tilhørte creepy personer. Av de første 14 personlighetstrekkene, er det særlig disse seks som skiller seg ut for vår sammenheng: uflidd hår, et merkelig smil, svulmende øyne, blek hud, at personen er rart kledd og, sist men ikke minst, at personen ler på uforutsigbare tidspunkt. I tillegg ble deltagerne i studien bedt om å rangere hva de mente det var mest sannsynlig at creepy folk jobbet med. Å jobbe som klovn havnet øverst på listen.

I filmen ser vi at Arthur igjen og igjen holdes tilbake av sin psykiske lidelse og sin fysiske fremtoning. Disse opptrinnene er til tider uutholdelige, særlig når vi ser at dette er nøyaktig de samme tingene som gjør ham til et yndet mål for alle som har lyst til å utnytte eller skade ham. Etter at han blir banket opp i starten av filmen kommer Randall, en klovnekollega spilt av Glenn Flesher, og tilbyr Arthur et håndvåpen. Randall sier at han må «beskytte seg selv mens han er der ute. Ellers er du fucked.» Arthur påpeker at han ikke får lov til å ha våpen, siden det som regel ikke er en god idé at folk med psykiske lidelser og som tidligere har vært institusjonalisert har noe med våpen å gjøre. «Ikke bekymre deg, Art», sier Randall i en vennlig stemme. «Ingen trenger å vite det, og du kan betale meg tilbake senere. Du vet, you’re my boy». Randall later som han passer på Arthur.

Senere mister Arthur pistolen mens han danser i fullt klovnekostyme foran en gruppe barn på et sykehus. Mens sjefen kjefter på ham, kommer det også frem at Randall har fremstilt det som om Arthur prøvde å kjøpe en pistol av ham. «Hva slags klovn går med en jævla pistol?» roper sjefen hans over telefonen, før han gir ham sparken. Arthur må nå innse at han mister sin eneste inntekt, og at han ikke er «Randall’s boy».

Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios

 

Et annet øyeblikk hvor Arthur innser at han blir gjort narr av, kommer like etter at hans mor havner på sykehuset. Han ser en video av en stand-up-gig han har gjort på en open mic-kveld som spilles av på Murray Franklins tv-program. Franklin er en mann han beundrer og ser på som en farsfigur. Murray, spilt av Robert De Niro, bruker Arthurs øyeblikk til å gjøre narr av hvordan han ler, og hvor dårlig han leverer vitsene sine. Mens Arthur står der, foran tv-en, ser vi nok en gang en tydelig avgrunn; mellom Murray og Arthur, den morsomme og den ikke-morsomme, definisjonen av suksessfull versus ur-eksemplet på ikke-suksessfull, den priviligerte og dritten.

Arthur innser at «that’s life!», som Murray liker å si på slutten av hvert show, og som et sitat fra den kjente Frank Sinatra-sangen. Eller, for å være mer presis, Arthur innser that’s my life, og at han alltid, som Randall sier, kommer til å «get fucked».

Mellom øyeblikket hvor han får et våpen han ikke bør ha, og at han blir gjort narr av på tv, har Arthur endt opp med å skyte og drepe tre menn på t-banen. Til å begynne med er de truende mot en dame, men så, når de ser at Arthur er plaget av oppførselen deres og begynner å le, snur de oppmerksomheten mot ham. Han ser ut som et lett bytte, så de begynner å være ufine med ham i stedet. Dette er en voldelig scene, men det er også en av de mest avslørende i filmen: Den viser det uforenlige gapet som eksisterer mellom Gothams sosiale klasser, hvor de rike tror at de fattige er der for at de kan gjøre hva de vil med dem. Arthur trekker frem Randalls pistol og følger hans råd. Han beskytter seg selv, og skyter alle de tre mennene. Dette øyeblikket gir Arthur følelsen av å ta kontroll over eget liv, men følelsen smitter også over på resten av Gotham, som ser på drapene som en heltedåd.

Spis de rike

Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios

 

Verden som vi kjenner den koker for tiden. Global oppvarming, populisme og enda en økonomisk krise er bare noen av tingene som kan bekymre oss når vi ser mot fremtiden. Og alt kan kokes ned til to enkle ord: sosiale ulikheter. Verden over er flere og flere i ferd med å se at noen av oss eier en obskøn mengde av ressursene, mens andre har på langt nær så mye. Og på steder hvor de med ressursene, de rike, overklassen, har utnyttet underklassen i flere tiår, blir innsikten den samme som Arthur får mens idolet hans, Murray, gjør narr av ham på tv. Innsikten blir til vold.

Denne tematikken, hvor de fattige gjør motstand mot de rike, er noe Arthur bare uttrykker delvis. Han velger ikke ut de tre fyrene på t-banen for å drepe dem, de velger ham. Arthur blir rakket ned på og mobbet av mange i Gotham, sannsynligvis fra en rekke forskjellige samfunnslag. Likevel er hans tre første offer «The Wallstreet Three», fordi de er rike, og fordi de symboliserer noe alle menn og kvinner i Gothams lavere klasser har gått og tenkt på: I møte med dem som har alt, må du ty til ekstreme handlinger.

Thomas Wayne, spilt av Brett Cullen, er en av Gothams mektigste, og den første som forsøker å kapitalisere på drapene på «The Wallstreet Three» når han annonserer at han vil stille til ordførervalg. Etter at en talkshow-vert forteller ham at drapsmannen bar en klovnemaske, reagerer Wayne med å utbryte «Hva slags feiging ville gjort noe så kaldblodig? Noen som gjemmer seg bak en maske. Noen som er misunnelige på de som har mer lykke enn dem selv (…) de av oss som har skapt et godt liv for oss selv, vil alltid se på de som ikke har noe, som klovner.» Og det er alt som skal til for at folk i Gotham som ikke har vært like heldige som Thomas Wayne tar fornærmelsen til seg og bærer den med stolthet, i form av klovnemasker. Med andre ord, bakgrunnen, det som ulmer bak Arthur i hele historien, er et uttrykk for den tematikken som har resonnert mest med publikum.

Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios

 

Fra Hong Kong til Libanon har demonstranter kopiert Jokerens maske for å uttrykke sin frustrasjon mot et system som de føler har splittet dem igjen og igjen, misbrukt dem gjentatte ganger og ikke gitt dem noe tilbake. Akkurat som under Anonymous-maskene (som mistet mye av sin revolusjonerende kraft etter Gamergate) ser folk ut til å føle seg forent under Jokers maske. Betyr det at demonstranter i Hong Kong, eller de i Libanon som spraymalte et digert veggmaleri av Arthur som holder en molotovcocktail, ikke bryr seg om frykten for en ny massakre, som har vært den uttalte frykten hos folk som bor i USA? Ikke i det hele tatt. Fordi, er det én ting Joker egger til, så er det ikke at frustrasjonen skal tas ut på tilfeldige forbipasserende. Jokeren maner til å rette sinnet mot undertrykkerne.

Hvis Thomas Wayne bruker drapene på «The Wallstreet Three» til å bli den øvre middelklasses helt, mens han nedlatende påstår at «Gotham har mistet retning», som om han er den eneste personen i verden som kan løse det, så kan Arthur ses som en som bruker de samme drapene til å bli hersker for underklassen. Arthur gjør dette, ikke bare ved å vise seg som et uromoment som reiste seg opp og gjorde noe. Selv om han ikke hadde som intensjon å gjøre det, og handlet på impuls. Men han bringer også en ny nakke til giljotinen: Murrays. Arthur skyter Murray Franklin på live-tv, og sparker i gang voldelige opptøyer som fører til drapene på Thomas Wayne og hans kone.

Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios Joker, Todd Phillips 2019. Foto: SF Studios

 

Før Arthur dreper Murray, kritiserer han Gotham, som igjen er en «der ute», adskilt fra hvor han er både fysisk og psykisk. «Ingen oppfører seg ordentlig lenger. Ingen tenker på hvordan det er å være den andre», sier han i sin tirade til publikum. Likevel, i prosessen med å reise seg mot de som hele tiden har holdt ham nede (Arthur dreper også Randall i løpet av filmen, og tar hevn for pistolhendelsen), så glemmer han nettopp å tenke på hvordan det er å være «den andre». Eller sin mor, for å være enda mer presis. Arthur dreper henne også, ved å kvele henne med en pute på sykehussenga. Han gjør dette rett etter at han finner ut at opphavet til sin psykiske lidelse, som har forhindret ham fra å ha et normalt liv, er det fysiske og psykiske misbruket han har lidd under fra både sin mor og hennes kjæreste.

Arthur stopper ikke opp for å tenke på sin mor som et offer. Han bare bruker sin nyvunnede kraft til å spre kaos. Dette gjenspeiles også i opprøret som svelger Gotham, hvor også uskyldige mennesker mister livet, slik det alltid blir i slike situasjoner.

Når alt kommer til alt, handler Joker mye om sosiale ulikheter, men her er ingen forslag til løsninger eller hva som bør skje nå. Det er ikke fordi Todd Phillips gjør en dårlig jobb som manusforfatter eller regissør. Grunnen kan ganske enkelt være at det ikke er så mange løsninger, og at de som er tilgjengelige ikke er så attraktive lenger. Akkurat nå har 1 prosent av verdens befolkning mer enn 1 million dollar (det inkluderer en hel del av skuespillerne og produksjonsmaskineriet for filmen), og de eier 45 prosent av verdens verdier. Når det er sagt, 99 prosent av verdens befolkning utgjør en hel hær av sultne klovner.

Matei Norbert er for tiden student ved Screen Cultures-mastergraden ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Hans forskningsinteresse går særlig på hvordan politikk påvirker film, og effekten mediert vold har på vår identitetsbygging.



Din kommentar


Relatert

Dette er Amerika

Blogg: Sorry To Bother You er en eksplosiv og fargesprakende politisk fabel om rase- og klassetilhørighet i internettets tidsalder.

Stedet der Trump vil bygge muren har et eget liv

Blogg: Noen ganger kan film komme med helt andre bidrag i en samfunnsdebatt enn det andre uttrykksmidler makter. Jeg tror vi har et eksempel på det i den filmen jeg skal presentere her.

Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd

Blogg: I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

Et spørsmål om å være eller ikke være

Z #2 2017: To restaurantgjester klager: - Så dårlig denne maten er, sier den ene. Den andre svarer: - Og så små porsjoner! Eller denne: - Hva er forskjellen på en rørlegger og Messias? Jo, Messias kommer nok en dag, men det gjør rørleggeren aldri. Dette låter woody-allensk. Ikke uten grunn. To svenske gubber prater i en park. Den ene forsikrer: - Jag är intellektuell! Så svarer den andre: - Inte jag heller. | kun utdrag

Iransk film i kulturkrigens tegn

Z #1 2014: I Irans korte, men rikholdige filmhistorie finnes det mange representasjoner av krig. Men selv i et land som har gjennomgått en av den nyere tids verste kriger, så er representasjonene av krig i iransk film mer mangfoldige enn man kanskje skulle tro. | kun utdrag

Gudfaren fra I til III – Michael Corleones tapte illusjoner

Z #2 1991: Artikkelforfatteren skisserer noen temaer og konflikter i Francis Ford Coppolas triologi om [...] | kun utdrag