Lynne Ramsays subjektive realisme

Morvern Callar, Lynne Ramsay 2002. Foto: Arthaus

Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2017 Bestill nummeret

Relatert

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Av Jo Hjertaker Jürgens

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag

Peter Greenaways mysterier

Av Trond Olav Svendsen

Z #3 1987: A Zed and Two Noughts, Peter Greenaways første spillefilm etter gjennombruddet med Tegnerens [...] | kun utdrag

En tilsynelatende ubetydelig historie

Av Kalle Løchen

Z #4 1985: Nicolas Roeg har i løpet av de siste 10 år befestet sin stilling som en av Storbritannias mest [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Av Einar Aarvig

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Av Kristian Krogstad

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag