Lynne Ramsays subjektive realisme

Morvern Callar, Lynne Ramsay 2002. Foto: Arthaus

Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2017 Bestill nummeret

Relatert

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Av Jo Hjertaker Jürgens

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Av Pauline Aasarød

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag

Peter Greenaways mysterier

Av Trond Olav Svendsen

Z #3 1987: A Zed and Two Noughts, Peter Greenaways første spillefilm etter gjennombruddet med Tegnerens [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Av Jon Iversen

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

Av Gunnar Iversen

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag