Lynne Ramsays subjektive realisme

Morvern Callar, Lynne Ramsay 2002. Foto: Arthaus

Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2017 Bestill nummeret

Relatert

Aardman animations – fra en fortegnet virkelighet

Av Jo Hjertaker Jürgens

Z #4 1994: Nest etter Walt Disney Pictures, har britiske Aardman Animations vært det viktigste [...] | kun utdrag

Derek Jarman – Perspektiver på «no-budget» filmproduksjon

Av Pauline Aasarød

Z #4 1993: Siden han lanserte sin første spillefilm Sebastiane i 1976 har Derek Jarman vært kjent som en av [...] | kun utdrag

Peter Greenaways mysterier

Av Trond Olav Svendsen

Z #3 1987: A Zed and Two Noughts, Peter Greenaways første spillefilm etter gjennombruddet med Tegnerens [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.