Den søte barndomstid?

Barndom. Foto: Norsk Filmdistribusjon / Speranza AS

 

Margreth Olins nye film Barndom inneholder politisk sprengstoff i debatten om barns læring. Så hva sier det om vårt syn på barndom når filmen blir tolket som søt, mild og koselig?

En sirkel er sluttet for Margreth Olin med Barndom, dokumentarfilmen som i disse dager har norsk kinopremiere og vises under den prestisjetunge festivalen CPH:DOX i København. Nesten tjue år etter gjennombruddsfilmen Dei mjuke hendene (1998) er Olin tilbake med et nytt institusjonsportrett, og en ny film som setter dagsorden i ordskiftet om hvordan vi som samfunn best kan gi omsorg til dem som trenger det mest. Og likhetene er flere. Selv om bildene i Barndom er modnere, mer avklarte og digitalt avbalanserte, er noe av det mest slående ved filmen at det også her vrimler av nettopp hender. Hender som stryker over en genserrygg eller pannelugg. Hender som holder og støtter, som hjelper og veileder, som viser og instruerer. Hender som tenner bål, lager suppe, måker trappa, eller varsomt løfter på lokket til fuglekassa der blåmeisen nettopp har lagt egg.

De voksne hendene vi ser i arbeid i Barndom, tilhører Jo Kristofer og de andre pedagogene i Aurora Steiner-barnehage på Nesodden i Akershus, hvor filmen i sin helhet er tatt opp. Disse hendenes viktigste arbeid er omsorg. Ikke bare for å skape trygghet for barna som tilbringer store deler av sitt unge liv i barnehagen, men omsorg for deres skaperkraft og fantasi, for deres liv her og nå og for deres utvikling som mennesker. Dette tydelige visuelle grepet, og forbindelsen den skaper til Olins tidligere filmer, peker mot noe universelt menneskelig: Selv om denne filmen foregår i et helt spesifikt miljø, kunne den også ha handlet om eldre barn, eller om helt andre mennesker. Dette universelle er et viktig betydningslag i Margreth Olins filmfortelling.

Barndom. Foto: Norsk Filmdistribusjon / Speranza AS

 

Og for en filmfortelling dette er! Alt ved Barndom vitner om at Olin og hennes filmteam har full kontroll over sine virkemidler. Barnehagerommet og det ytre miljøet er utnyttet maksimalt – vi får gå på oppdagelsesferd sammen med barna både ute og inne. Seksåringene i barnehagen er de vi følger tettest, og stien gjennom skogen, der mye av barnehagens uteaktivitet foregår, blir til et flott bilde på forbindelsen mellom filmens her og nå og framtida som venter barna etter årets slutt: skolen. Dessuten skaper filmen en flott sammenheng i året og i barnas arbeid og lek. Grener som hugges i skogen om høsten, blir bearbeidet gjennom året – det spikkes og sys og males og blir til flotte kjepphester som barna kan leke med når våren kommer. Noen scener er dratt ut i tid for å fange sammenhengen i barnas refleksjoner, mens andre er øyeblikksbilder eller ansatser til neste sekvens. Naturbildene er vakre, men nøkterne, og fri for Terrence Malick-inspirert motlys eller andre romantiserende tendenser.

Det kanskje aller mest interessante med Barndom er hvordan filmens form legger premisser for det offentlige ordskiftet den vil bli en del av – nemlig om barns læring i skole og barnehage. Margreth Olin har selv sagt at hun vil sette dagsorden i politisk debatt, og at det hun vil vise med filmen er at lek og læring ikke er motsetninger, men ett og det samme (lek er barns arbeid, som filmens fortekster så treffende slår fast). Det vil hun trolig lykkes med, fordi filmen er så ambisiøs i å ta definisjonsmakt. Allerede ved tittelen Barndom griper filmen denne debatten an fra en helt annen ende. Her skal det ikke handle om «læring» og «kompetansemål»: I sin undertekst slår filmen fast at pedagoger og byråkrater må ta inn over seg hva det vil si å erfare verden som barn, og legge opp skole- og barnehageløpet deretter.

Barndom. Foto: Norsk Filmdistribusjon / Speranza AS

 

Av samme grunn er det underlig at Barndom er blitt karakterisert som en mild, søt eller koselig film som ikke egentlig forteller oss noe nytt. Slike karakteristikker undervurderer i hvilken grad Margreth Olin klarer å ta barns erfaringsverden på alvor. Jo visst er filmen morsom, og Ludvig og de andre seksåringene vi følger er både søte og sjarmerende og fulle av gullkorn, men det ligger også et tematisk sprengstoff i måten filmen lar oss få ta del i deres refleksjoner. Hvis vi setter oss inn i det barna faktisk sier og gjør, finner vi uvurderlig kunnskap om hvordan disse barna ser og tenker, hvordan de forsøker å skape mening av det de lærer, vrir og vender på informasjonen de mottar, beskytter seg mot den, forhandler seg imellom om hva den betyr. Vi kan også se dette i filmens framstilling av barns særpreg, som at noen får ekstra god veiledning med bruk av høvelen i barnehagens snekkerverksted, mens andre har sine sterke sider i frilek og rollespill. Barndom er ikke en film om læring – det er en film om hvordan skolen kan ta opp i seg hva barndom faktisk er.

Så kan det selvsagt innvendes at filmen langt fra gir noe dekkende bilde av barnehagehverdagen som småbarnsforeldre flest kan kjenne seg igjen i. Her er det lite gråt og få konflikter, ingen barn som bryter sammen og vræler når de blir henta for seint, ingen blikk i kulissene om eventuelle konflikter mellom personalet og foreldre. Det kan selvsagt skyldes omstendigheter i nettopp denne barnehagen – noen av de voksne her framstår som uendelig tålmodige, lyttende og flinke – eller at det pedagogiske opplegget med vekt på uteaktivitet og skaperkraft gjør barna mer harmoniske.

Barndom. Foto: Norsk Filmdistribusjon / Speranza AS

 

Vel så sannsynlig er det at utvalget av scener i filmen reflekterer det Margreth Olin faktisk ønsker å formidle. Slik sett blir det også misvisende å karakterisere dette som en reint observerende, flue-på-veggen-dokumentar. Barndom er snarere en film i tradisjonen etter Frederick Wiseman (et uttalt forbilde for Olin) og Nicolas Philibert, filmskapere som tydelig former sitt materiale gjennom redigering og arbeid med formspråk. Dermed viser filmen ikke bare Olins format som filmskaper, men at hun har større ambisjoner enn bare å observere, og ikke minst filmmediets evne til å definere vår oppfatning av et saksfelt. Vi kan snakke til tunga går ut av ledd om viktigheten av å ta barns erfaring på alvor, men at denne filmen får et stort publikum også blant beslutningstakere (kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen inkludert), er uvurderlig i en samfunnsmessig sammenheng.

Enhver ytring i samfunnsdebatten, også en film, må tas på alvor dersom den skal få noen innvirkning. Så hva er det å si om realismen i Margreth Olins bilde av barns opplæring? Alle kan vel ikke gå i Steiner-barnehage på Nesodden med rikelig tilgang på uteområder? Nei, men selv om filmen er den beste reklamen for Steiner-pedagogikk som vel tenkes kan, er det det enkle og universelle i filmens visjon som kommer tydeligst igjennom. Viktigheten av å bli sett og lyttet til, av å få utløp for sin kreativitet og fantasi i stedet for å hysjes ned og presses inn i rigide mønstre. Og betydningen av å gi praktisk-estetiske fag en helt sentral plass i barns hverdag – en tanke som forhåpentligvis er i ferd med å slå rot på flere nivåer i utdanningssystemet.

Sammen med Janne Lindgrens flotte og tankevekkende Fra barn til borger burde Margreth Olins Barndom være obligatorisk pensum for byråkrater og pedagoger over det ganske land. Eller for filmskolestudenter, for den saks skyld.

 

Cato Fossum er programansvarlig for den nye filmfestivalen Oslo Pix, som arrangeres i Oslo 8. til 13. juni i Oslo.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon