Kroppen min: Jeg, meg selv og oss

Margreth Olins film Kroppen min vakte oppsikt og begeistring da den kom i 2002. Filmen er ikke blitt mindre utfordrende og aktuell i årene som har gått siden premieren. Også utenfor landets grenser har filmen blitt oppdaget, som en ny type mot-feministisk feminisme. Jane Gaines og Maria Fosheim Lund ser Olins film utenfra, og finner en film som er befriende, men som samtiig lar viktige spørsmål forbli ubesvarte.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2008 Bestill nummeret



Relatert

Å gripe virkeligheten – Norsk dokumentarfilm anno 2014

Z #3 2014: Dokumentarfilm handler om å gripe virkeligheten. Med bilder, ord og lyd fanger man inn deler av vår mangfoldige verden, og gjør disse delene forståelige. Slik at vi kan begripe dem, og slik at vi kan bli grepet; av stemmer, mennesker, historier og argumenter. | kun utdrag

Svein Andersen – en mohikaner fra Harstad

Z #4 1994: Mellom geiter, rock og Muhammed er undertittelen på den nord-norske filmskaperen Svein Andersens [...] | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Det konkrete, det vakre og det ubeskrivelige – notater om brødrene Tavianis «Kaos»

Z #2 1986: Kaos er mer enn bare et essay om den sicilianske landarbeiderklassen før århundreskiftet, mer enn [...] | kun utdrag

Mani. Filmfest

Z #2 2016: «There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis. | kun utdrag

Som i en film av Fellini

Z #3 1989: Overskriften var den estiske animasjonsfilmkunstneren Priit Pärns oppsummering av møtet med Norge [...] | kun utdrag