Z-enquete – 5 kortfilmskapere om norsk film

Ingenting tar noensinne slutt.,Jakob Rørvik Ingenting tar noensinne slutt, Jakob Rørvik

 

Z har spurt kortfilmskaperne Henrik Martin Dahlsbakken, Marius Myrmel, Kristian Pedersen, Jakob Rørvik og Birgitte Sigmundstad om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

1. Ser du noen tendenser i norsk kortfilm, ut fra filmene du så i Grimstad?’

2. Hva er den største utfordringen når du selv skal lage en film?

3. Hva ser du som de største utfordringene for norsk film generelt?

Henrik Martin Dahlsbakken

Regissør av Takk for turen. Spillefilmdebuterte med Sensommer tidligere i år, nå kinoaktuell med Cave.

 

Foto: Eirik Evjen Foto: Eirik Evjen

 

 1.

Det er alltid spennende å se hva som rører seg i det frodige mangfoldet av filmer som vises i Grimstad, både hva gjelder etablerte filmskapere og nye stemmer. I år var vel gjennomgangstemaene unge relasjoner og flyktningeproblematikk, noe jeg tenker er naturlig for kortfilmskapere flest, som ofte er unge og har en viss moralsk agenda med rot i samtiden. Formmessig var det flere interessante filmer, men for å være helt ærlig er mange av dem svært like. Vi som publikummere har en tendens til å tro at dess mer håndholdt kamera, pumpete fokus og harde klipp det er, dess mer autentisk og original framstår filmen. Det mener jeg er bullshit. Siden form og innhold likestilles i mine øyne, kunne jeg vel ønsket meg flere kortfilmer som våger å bryte med dette «indieuttrykket» som går igjen i svært mange arthouse-filmer der ute.

 2.

Min største utfordring er alltid at de praktiske begrensningene ikke må gå på akkord med visjonen. Filmskapere arbeider alltid under et strengt regime med hensyn til økonomi, tid og ressurser, og da er kunsten å finne friheten innenfor disse begrensningene, og sette opp et vanntett rammeverk fra dag én. Med en gang en filmskaper blir tvunget til å justere visjonen underveis, mener jeg man er ute i farlig farvann. Dette kan forhindres dersom filmen rigges riktig med de rette folkene ombord, som selvfølgelig er en hypotetisk og svært vanskelig prosess, men ingenting er umulig.

 3.

Den største utfordringen er helt klart polariseringen som markedssituasjonen tvinger fram, der de store underholdningsfilmene blir enda større og de smale kunstneriske filmene enda mindre, målt i publikumsoppslutning og følgelig gjennomføringsevne. Dette gjelder jo først og fremst spillefilmen, som naturlig nok må ta større kommersielle hensyn. Samtidig åpner dette nye muligheter for kortfilmen, som jeg håper og tror vil spille en enda større rolle i årene framover. Både i forhold til å bevare den kunstneriske filmen og samtidig skape grobunn for de originale historiene og de personlige stemmene. Med andre ord: kortfilm er viktig både for mangfoldet og filmkunsten.

 

Marius Myrmel

Regissør av Frysninger

Foto: Silje Reistad Christensen Foto: Silje Reistad Christensen

 

1.

Jeg så alle kortfilmene i år, men jeg klarer ikke si at jeg fikk tak i noen tydelig tendens av tematiske eller formmessige valg. Noe jeg derimot plukket opp var flere filmer med trivielle problemstillinger. Misforstå meg ikke: Å gi små problemer stor tyngde er en bragd, men jeg følte ofte at filmene ikke kom seg over kneiken av å forbli en vits eller en punch-line.

Når filmene så forsøker å ta opp tyngre problemstillinger er det vondt å se at blikkene forblir unyanserte og forteller lite om menneskene i relasjonene, men heller fremstiller dem som klisjeene vi allerede kjenner til. Så kanskje en tendens jeg ser er en frykt for å si noe som ikke er i tråd med den generelle oppfatning, som gjør at vi søker det trivielle, eller utnytter det ubehagelige, for å gi falsk tyngde til historiene.

2.
Det er blitt en del utfordringer. Å lage film som søker å si noe som ikke er «poppis» blant politisk korrekt-ridderne er vanskelig å få opp på beina; det er mye motstand fra folk som frykter hva konsekvensen av en slik film vil være. Tanken deres er at alt som forsøker å nyansere det samfunnet har stigmatisert og demonisert, er en potensiell trussel. Folk vil se nazisten med arr over øyet, det gjør for vondt å se den gode faren som i tillegg jobber i Auschwitz. Dette er en farlig tanke.

Samtidig er det vanskelig å holde samvittigheten ren; hva er egentlig intensjonen min for å gå inn i dette temaet? En stor frykt er at den ikke skal komme fra et genuint ønske om å utforske – at den skal komme fra forfengelighet, et eget ønske om å være den som sier noe om dette temaet. «Elsk kunsten i deg selv, men aldri deg selv i kunsten» lyder mantraet jeg rappet fra Stanislavskij.

3.

Her tror jeg noen med mer innsikt i det politiske landskapet bør få uttale seg.

Kristian Pedersen

Regissør av Bøygen

Fot: Henrik Bech/Oslo internasjonale poesifestival Foto: Henrik Bech/Oslo internasjonale poesifestival

 

 1.

Under festivalen gikk jeg glipp av flere program, så trender skal jeg ikke uttale meg om. Likevel rakk jeg å oppleve et wunderkammer av fortellerteknikker og visuelle løsninger som dekket det meste av følelsesregisteret. Fra lei tristesse til lun humor. Norsk kortfilm ser da ut til å være i gode hender.

2.

De gangene jeg har gjort poesifilmer, ligger utfordringen i å finne balansen mellom ord og bilde. Filmen skal i oppførsel og temperament formidle teksten, eller en fornemmelse av den. Ved å visualisere lyrikk er det en tynn linje mellom å si nok, eller å si for mye. Når blir det meningsbærende, når mister det effekt? Helst skal en sentral del av lesningen overlates til seeren. En tekst har like mange versjoner som lesere, og dét er godt å ha i bakhodet gjennom utviklingen. Dette fører til mye utprøving og en god del nedfallsfrukt som ikke blir med i resultatet, men som danner et fruktbart kjølvann i prosjektet.

Bøygen fulgte denne oppskriften, men hadde et ganske annet, og for meg helt nytt utgangspunkt. Denne gangen kunne jeg ikke lene meg på voice-over eller typografi. Her skulle det formidles kun gjennom grafikk, temperament og Erik Hedins makaløse musikk. I tillegg er Bøygens vesen i seg selv formløst og uhåndgripelig. Noe man skimter i øyekroken, men ikke kan sette fingeren på. Hvordan skildrer man noe sånt? Målet var å mane fram en opplevelse av Bøygen som en repeterende, giftig og omringende kraft. En panikkens boa constrictor!

I Bøygens tilfelle var det også mye stort som skulle med, og det kan bli en akrobatisk prosess. Det skulle visualisere musikken, det skulle gi et tipp med hatten mot hundre år gammel tradisjon for abstrakt, visuell musikk, og ikke minst: Det skulle være en skildring av Bøygen. Både den fra Ibsen, og den fra norsk folklore. Da kan jeg stå som en sirkusartist og spinne flere tallerkener på pinner. Men så har jeg også vært velsignet med en sterk sparringspartner i produsenten. Da er det gøy å ta saltomortale.

3.

Dette må noen som kan mer om norsk filmpolitikk uttale seg om. Foreløpig har ingen stått i veien for at jeg kan sitte i fred og lage abstrakt diktanimasjon og legge det ut på nett. Men jeg skulle ønske flere ga seg i kast med poesi. Det er like mye, om ikke mer, å hente der som i filmatisering av romaner. Poesifilmfestivaler tørster etter gode bidrag, og det ville vært moro om flere norske filmer fant veien til det lille, store miljøet man finner der.

 

Jakob Rørvik

Regissør av Ingenting tar noensinne slutt

Foto: Remi Antonsen Foto: Remi Antonsen

 

 1.

Det var dessverre tre programmer jeg ikke fikk sett, så jeg føler meg ikke helt på trygg grunn om jeg skal peke på noen større tendenser. Det er likevel noen filmer som jeg tenker ekstra mye på: Retrett, The Absence Of Eddy Table og Eksplosjoner i hjertet. Jeg har forsøkt å finne ut hva det er med disse filmene som har satt seg så i meg.

Alle tre er eksistensielle fortellinger som drar meg inn i en filmisk verden på sine egne premisser. Retrett bruker en indre stemme som nærmest blir fremmed for den som tenker den og en klippestil som understreker hovedkarakterens stadige forsøk på å jumpstarte livet sitt. Jeg tror det er i dette, at hovedpersonens krise blir så grundig vevd inn i hvordan historien fortelles, at jeg ikke klarer å vri meg ut av filmens angstfylte grep. I Eddy oppdager vi gradvis hva som er hva i et marerittaktig og nydelig taktilt, animert univers. Uten dialog, og uten at filmen trenger å forklare noe utover hva Eddy observerer og erfarer, blir jeg ubønnhørlig ledet fram til hans endelikt og/eller ekstase. I Eksplosjoner blir jeg først og fremst betatt av hvordan det flytende kameraet viser både tilstedeværelsen i minnet og det fysiske fraværet av den avdøde tvillingen. Kan det hende at norske kortfilmskapere er blitt mer raffinerte filmfortellere?

Av de filmene jeg fikk sett, har jeg også en softspot for Bestevenner. Den er også et eksempel på hvordan mange av filmene kombinerer humor og alvor. Der pekte jeg visst på en tendens likevel.

 2.

Dette er femte gang jeg viser kortfilm i Grimstad og når jeg ser tilbake, så ser jeg hvordan jeg i hver film eksperimenterte med nye måter å jobbe på. Dette gjelder også for Ingenting tar noensinne slutt. Inspirert av en workshop jeg hadde på National Film & Television School hvor jeg fikk innblikk i Mike Leighs arbeidsmetode, bestemte jeg meg for å caste filmen før jeg skrev manus. Jeg hadde riktignok den overordnete strukturen klar, men med Arthur Berning og Kristin Jess Rodin på plass, så gav jeg dem kun skisser på scener. Gjennom omfattende improvisasjoner fant jeg energien til dette kjæresteparet. Med det utgangspunktet skrev jeg manuset relativt raskt.

Den største utfordringen jeg har når jeg lager film, er å finne dette stedet hvor jeg har en veldig leken, intuitiv prosess samtidig som jeg har et bra momentum og et tydelig mål. Med Ingenting lyktes jeg med dette. Dette prosjektet åpnet også for mer humor enn jeg har hatt i tidligere kortfilmer, og dette tar jeg nå videre inn i to nye spillefilmmanus.

3.

Vi lever i økonomisk usikre tider og det er mye frykt i bransjen. Dette kan gi utslag i alle ledd, gjennom hele prosessen. Jeg blir særlig frustrert når vi generaliserer filmer som «smale» eller påstår at dramafilmer ikke kan nå et betydelig publikum. Hver film er unik og har muligheten til å fylle kinosalene på egne premisser.

Av positive trekk opplever jeg at det vokser frem en del alternative produksjonsmiljøer, enten det er FilmLab, mer penger i regionene, attityden i nystartede Oslo 16, Paul Tunges mikrobudsjett-metode eller Dahlsbakken med sin imponerende måte å stable prosjekter på beina. Det er utelukkende sunt for bransjen at filmer lages på ulike måter og ikke bindes til en og samme finansieringskilde.

 

Birgitte Sigmundstad

Regissør av Hammersborg – Protecting the Bygone Future. Hadde også filmen Odel i dokumentarfilmprogrammet.

Birgitte Sigmundstad

 

1.

Nei. Jeg synes det er helt likt hvert år. På godt og vondt. Om det er en tendens må det være at det på Kortfilmfestivalen har blitt et langt større fokus på hvordan og til hvem man skal selge sin idé – og hvordan man skal nå ut til alle med all slags film på alle mulige måter. Det hadde vært interessant om man tok en runde på hva man vil med film – både det særegne ved, og egenverdien av, kortfilm. Sideprogrammene pleide vel å ha denne funksjonen. Hva verdens beste reklamefilm gjør på kortfilmfestivalen er jeg usikker på. Det kan da ikke ha annet enn dårlig påvirkning på unge sinn.

2.

Jeg filmer først, og tenker etter en stund. I Hammersborg – Protecting the Bygone Future var det først bygget og nysgjerrigheten på hvordan Høyblokka og Y-blokka så ut nå som tiltrakk meg – men da jeg stod der på toppen med alle som var med på omvisningen, var det veldig sterkt og jeg skjønte at dette var noe som kunne bli en egen film. Jeg ringte Line Lyngstadaas, fotografen, og sa at her måtte vi kaste oss rundt og filme. Teksten av Kjetil A. Jakobsen var det en som tipset meg om senere. Den gjorde at filmen ble større enn kun historien om bygget, så jeg er takknemlig over at jeg kunne bruke den.

I dokumentarfilmen Odel var utgangspunktet fotosamlingen til min onkel, men det var viktig for meg å se om det gikk an å ta bildene ut i noe mer enn bare hans personlige beretning. På den måten kom ideen om Odelsretten inn. Det å sette forskjellige ting sammen, å se hvordan en tekst eller et bilde kan gis motstand slik at det vokser, ser jeg på som en utfordring. Vakkert som det uventede møtet mellom en symaskin og en paraply på et operasjonsbord som surrealistene sa. Det er det jeg streber mot.

3.

Det lages fine filmer i Norge, og det ser jeg på som en gledelig utvikling –  men jeg håper ikke de som har laget de mindre, men mest interessante filmene nå bukker under for krav om et stort publikum i stedet for å kunne jobbe videre med å lage filmer med kunstneriske ambisjoner og visjoner. Krav om høye publikumstall og priser er jo ikke noe godt utgangspunkt for å lage bra film. Men dette kan vel sees på som en trend. Et eksempel på denne dreiningen er at de i det hele tatt vurderer å legge ned film- og fjernsynsvitenskapsstudiet ved Høgskolen i Lillehammer. Det sier mye om tiden vi lever i.

Det som skjedde med Magnitsky Act og sensuren av den viser også en av utfordringene film og dokumentarbransjen står ovenfor.  Ellers skjer det mye interessant i dokumentarfilmbransjen.  Det lages gode filmer, de som ikke er helt ferske får fortsatt støtte, kvinnene er i mangfold og jaggu kommer de seg ikke ut i verden også. Både kvinnene og filmene. Symaskin og paraply på et operasjonsbord så absolutt.

 

 

 

 

 

 



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Z-enquete – 5 kortfilmskapere om norsk film

Z #3 2016: Z har spurt kortfilmskaperne Henrik Martin Dahlsbakken, Marius Myrmel, Kristian Pedersen, Jakob Rørvik og Birgitte Sigmundstad om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

En ekspresjonistisk idéfilm – Om Arne Skouens ‘Det brenner i natt!’

Z #3 1991: Det ulykkelige og ensomme mennesket. Den seksuelle avvikeren som blir en fare for sine omgivelser. [...] | kun utdrag

«Amorosa»: Om kunsten og sanseligheten

Z #5 1986: Amorosa forteller – som nevnt i Magnhild Otnes’ artikkel lenger foran i dette nummeret [...] | kun utdrag