HOLY SHIT! LEOS CARAX OG HOLY MOTORS

What’s real, what’s not. The old magic lantern here,
– he slapped the projector affectionately,
– is basically one hell of a mind-fucker.
Theodore Roszak, Flicker

Carax sitt comeback er en formidabel hyllest til fantasien, og filmens mulighet til å gi nye bilder – og forestillingsmuligheter – til våre reality tv-slitte hoder.

Anslaget i Holy Motors: Vi ser masse mennesker, som halvdøde – eller komatøse – tilskuere i en kinosal. Så: En søvndrukken Carax lar sin sovende hund ligge. Han klamrer seg gjennom fly og bystøy fra utsiden for å åpne en dør til en annen virkelighet (som hans hånd har en prostetisk tilgang på) Han – auteuren – er nøkkelen. Selv i søvne – eller kanskje akkurat da – har han det som skal til. Med Denis Lavant som mr. Oscar (jada, leOSCARax, Oscar er også et av Carax sine virkelige fornavn) leder han oss inn i en verden av rollespill. En verden der den enøyde, eller Denis Lavant som han heter i denne filmen, er kongen.  Og: What the fuck, for en verden!

Jeg har vel sjelden sett en film som har fucka så mye med meg som tilskuer. Jeg har vel sjelden sett en film der banneord best kan skildre den tilstanden av forbløffa forvirring filmopplevelsen har satt meg i heller. Vi følger Mr. Oscars limousinferd gjennom Paris’ gater en vanlig dag på jobb. I episodelignende struktur skal mr. Oscar takle å være eldre tigger, pappa,  movie capture-skuespiller, en helvetes djevelsk satyr, en onkel, en ekskjæreste. Blant annet. Han vet ingenting om oppdragene sine før rett før han skal utføre dem, men tar det meste- eller det neste – som det kommer. Som tilskuere blir vi også kastet mellom rolle og rolle, til vi forstår at ingenting er ekte. Eller? Er det i akkurat denne sekvensen vi møter den «ekte» mr. Oscar?

Filmen er faktisk like interessant som Carax sine verk på 80-tallet, da han var representant for den nye postmoderne strømmen i film, og fransk film i særdeleshet. Jeg skulle gjerne sett disse filmene om igjen, de gjorde et uutslettelig inntrykk på meg da jeg var et par og tyve år gammel (en alder man ikke skal kimse av). Men da var han del av en ny bølge, eller strøm, den såkalte «cinema de look». Det nye hotte. Det eneste jeg faktisk husker fra min yndlingsfilm Boy meets Girl av Carax fra 80-tallet er en gammel dame som holder rundt en sprukken kopp, som på et vis er hele det brustne livet hennes. Og alle de flinke nybølge- og stumfilmreferansene som filmen var full av (som vi også finner i Holy Motors). Det som sitter igjen fra Ondt blod (1986)er fargene, samt en fantastisk sekvens der hovedpersonen Alex løper, med Bowie på lydsporet. Resten sitter fast i 80-tallet, sammen med filmer som Luc Bessons Den siste kampen (1983) og Subway (1985) og Jean-Jacques Beineix sine Diva (1982) og Betty Blue (1986).

Film skal speile virkeligheten, og få betydning derfra. Det bidrar ikke Holy Motors til i det hele tatt. I stedet sier den: Se hva dere kan få tilført gjennom fantasien! Kom! La dere fange inn (i blant annet en absurd og vakker trekkspillingssekvens som er verdt filmopplevelsen fullt ut). Slutt å tenke, sans og føl! Eller: prøv å løse en uløselig gåte. Dette kan jeg – og filmmediet – gi dere.

Jeg ser ikke så mange anslag til å forankre denne filmen i noen egen opplevd virkelighet. Bortsett fra mitt yndlingssitat fra Suzanne Moore: «Sooner or later we all feel like an extra, in somebody else’s badly scripted film». Ofte spiller vi bare rollen vi får oppgitt skal være oss selv, i en setting vi ikke visste vi skulle være i, uten noen tilskuere som kan applaudere oss.

Holy Motors er styggvakker. Pretensiøs, men heldigvis med en god porsjon humor og ironi. Som for eksempel når man, på kirkegården handlingen er innom i løpet av filmen, ser at de døde har fått gravert inn webadressene sine på gravsteinene, med oppfordringer om at folk skal besøke disse. For ikke å snakke om selve avslutningssekvensen. Og skuespiller Denis Lavant briljerer – og imponerer – i alle sine ulike rollefigurer.

På et vis appellerer Holy Motors til min veldig cerebrale side. Den som elsker en regissør som Peter Greenaway, eller å løse Sudoku. Hvordan får jeg denne filmen til å gå opp? Jeg kunne nevnt filmen Eyes Without a Face, masken limousinekjøreren hans tar på seg er en direkte henvisning til rollen hun spilte i Franjus skrekkfilm fra 1960. Eller Carax sin episode i filmen Tokyo der den groteske mr. Merde (skitt!) dukker opp for første gang, osv. Og masse intertekstualitet jeg har – eller ikke har – inne. Uten at jeg hadde kommet så langt i å videreformidle opplevelsen av denne filmen. Holy Motors viser fiksjonen og fortellingenes muligheter og begrensninger til å gi oss noe annet. Film kan være fantasiutvidelse, selv om den selv – også – sitter fast i det kulturen har å tilby oss. Kanskje ikke den mest kvinnevennlige fantasien jeg har sett, men … Ingenting skapes i noe vakuum.

Jo mer fantasi vi blir tilbudt, jo bedre. Carax gir oss med sin surrealistiske øyeåpner noe vi faktisk trenger. Anbefales, på det merkeligste.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon