Searching for Sugar Man
Maybe today, yeah, I’ll slip away
I’ll Slip Away, Sixto Rodriguez første singel, 1967
Detroit-baserte Sixto Rodriguez utga en singel og to LP-er i tidsspennet 1967 – 1973. De floppet fullstendig. Ja, bortsett fra at de etter hvert solgte til platinum i Sør-Afrika – og Australia … Musikkdokumentaren Searching for Sugar Man (Malik Bendjelloul, 2012) forteller historien om to sørafrikanske fans’ jakt etter Rodriguez, en underholdende historie mer fantastisk enn de fleste fiksjonsfilmer. Lydlagt med knallgod musikk.
Rodriguez ble oppdaget av musikkbransjen (representert ved det lille plateselskapet Sussex) på slutten av 60-tallet da han opptrådte i Motor City sine kneiper. Der sang han – med solbriller på og med ryggen til publikum – egne sanger fylt av gateliv og dop. Pubeierne i distriktet visste lite om ham, og regnet med han var hjemløs. Etter å miste kontrakten med plateselskapet etter to LP-er med null salg forsvant han igjen ut i det ukjente. I hvert fall i eget hjemland.
Litt senere, Sør-Afrika: En kassett av LP-en hans Cold Fact fant veien dit, ble kopiert videre og gjorde enorm suksess. Sangene hans – med titler som «This is not a song – it’s an outburst: or, The Establishment Blues», «Sugar Man» (om dop), og tekstlinjer som «I wonder how many times you had sex, and I wonder, do you know who’ll be next» ble lydsporet til og en inspirasjonskilde for en hel generasjons opprør mot apartheidregimet og sensur. Etter hvert ble også platene hans trykket opp og solgt i bøttevis der, og for enhver (hvit) allmenn musikkinteressert var det Bridge over Troubled Water, Abbey Road og … Cold Fact som var obligatoriske i platesamlingen. Men pga sensur i hjemlandet og boikott fra utlandet var det ingen sørafrikanere som visste noe om artisten bak sangene.
Etter regimets fall bestemte to sørafrikanske Rodriguez-fans seg for å finne ut mer om musikkikonet sitt: hvem var han, hvor kom han fra? Og det er de sørafrikanske fansenes jakt som er utgangspunkt for Searching for Sugar Man. Et grep som til tider kan virke konstruert, vi blir på et vis plassert i siste halvdel av nittitallet som filmens forståelsesramme i lange perioder av filmen, men som egentlig funker temmelig så bra som fortellergrep.
Mysteriet Rodriguez er drivkraften i denne filmen. Det fattige, aldri anerkjente talentet som vandret hvileløst rundt i gatene om nettene. Hvem var han? Rockemyten om outsideren, det misforståtte geniet, veves sammen med alle gutters våte drøm: å reelt være et rockeikon for en hel nasjon (forsåvidt et kontinent også, men Australia er ikke med i denne fortellingen). De absurde kontrastene mellom suksess og nederlag (og hvor skjøre linjene er mellom dem, for å sitere en annen visesanger fra den tida, Phil Ochs: «There, but for fortune may go you or I») veves sammen gjennom intervjuer med produsenter, sørafrikanske fans og folk som kjente ham fra gata i Detroit. Historien fortelles gjennom mange «talking heads», men arkivmateriale, animerte sekvenser, vakkert foto – og ikke minst et knakende godt lydspor – bidrar til en flott filmatisk opplevelse.
Hvorfor slo han ikke gjennom i USA, hvorfor kjøpte ingen platene hans? Musikkbransjen stiller opp, og forteller om hvor talentfull og spesiell han var, det unike han kunne tilby. En forklaring på manglende gjennombrudd som forsiktig antydes i filmen er hans meksikanske bakgrunn og navn, i en tid da meksikansk-amerikanske rockestjerner glimret med sitt fravær. Hvor royalty-pengene fra de enorme platesalgene i Sør-Afrika og Australia har tatt veien forblir også en uløst gåte i filmen.
Musikken er faktisk bra nok til at han bør oppdages også her til lands. Og soundtracket er vel verdt å sjekke ut. Det er også andre – gode – grunner til å se denne filmen som jeg ikke kan ta med eller reflektere over her, de må hver enkelt få sjansen til å oppleve underveis.
Searching for Sugar Man er en bra dokumentarfilm, bra musikkfilm, og ikke minst en spennende og veldreid detektivhistorie fra rockemytene og musikkbransjens sære eventyrland. Med en fin liten vri på både rockemyter og våre forestillinger om suksess i samme slengen. Anbefales på det sterkeste.
TweetRelatert
Waste Land
Blogg: Med en plakat som gjenskaper Marats død laget av søppel kan Waste Land av Lucy Walker ved første øyekast se ut som en film som dreier seg om kunst, søppel og død. Det gjør den også, men bare siden søppel er døde ting. Det plakaten ikke viser er en film full av gode historier, triste skjebner, men også av livsglede og optimisme på verdens største søppelfylling.
Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død
Blogg: En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.
Å LEVE FOR KAMERAET – JEG ER INGRID
Blogg: Stig Björkmans film om Ingrid Bergman, skuespilleren og stjernen som realiserte sine drømmer, og levde sitt liv til fulle – er blitt til en vakker og innsiktsfull film som anbefales. Både som en fin filmopplevelse - og som et innblikk i et fascinerende liv. Selv om jeg kanskje er litt overrasket over den melankolske undertonen filmen gir livet hennes som helhet.
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Filmomtaler
Z #4 2000: Omtaler av noen av de viktigste bidragene til pornofilmgenren: Deep Throat, The Devil In Miss [...] | kun utdrag
Sør-Koreas mest kjente skuespiller? Song Kang-ho og farsrollene
Z #2 2023: Fra debuten på andre halvdel av 1990-tallet til status som global superstjerne er det særlig én ting som har preget skuespiller Song Kang-hos karriere: De mange og varierte farsrollene på filmlerretet. | kun utdrag
Fra sivilisasjonen til søppelhaugen – en kritikk av Lasse Glomms «Sweetwater»
Z #3 1988: Romanbearbeidelser har en naturlig plass i det norske filmlandskapet, og har stått for noen av den [...] | kun utdrag