Minneverdige Monroe

Marilyn Monroe var både en særegen filmskuespillerinne – og en inspirasjonskilde for filmindustrien. Zs blogger presenterer noen notater om Monroe som filmstjerne, Monroe og regissørene samt Monroe og andre kvinnelige filmskuespillere.

Da Monroe begynte å bli kjent rundt 1950 gjennom filmer som John Hustons The Asphalt Jungle og Joseph L. Mankiewicz’ All About Eve, føyde hun seg inn i rekken av filmens ulike blondiner og sexsymboler som Lana Turner, Betty Grable og Judy Holliday. Marilyn Monroe tilhørte først og fremst den gruppe filmstjerner som går under betegnelsen sexsymbol. I begynnelsen av 50-årene ble hun markedsført via mer eller mindre lettkledde pin-up-bilder. Samtidig ble det i intervjuer og studioskrevne biografier lagt vekt på Monroes turbulente oppvekst i fosterhjem, og på barnehjem. Mens den mer sofistikerte filmstjernen Grace Kelly tilhørte en respektabel familie fra de øvre samfunnslag, var Monroe kvinnen uten familie og tilhørighet. Det Monroe hadde var sitt vakre ytre. At hun dertil var en ung skilt kvinne, gjorde henne desto mer utfordrende. Kelly så ut til å bli lansert som den ideelle kvinnen å gifte seg med. Monroe var til sammenligning den ideelle kvinnen å gå til sengs med.

Stjerneskuddet Marilyn Monroe i The Asphalt Jungle, fotografert av Frank Powolny.

Det er særlig filmdronningene fra hennes egen barndom Marilyn Monroe er blitt sammenlignet med. For mange var arven fra Jean Harlow tydeligst til stede. Hun var også Monroes idol og forbilde da hun var barn og ung pike. Både Monroe og Harlow var blonde, revolusjonerende kvinnetyper på film. Begge var friske, naturlige, og annerledes enn mer sofistikerte filmskuespillerinner som førtitallets manierte Rita Hayworth. Begge døde unge, Harlow ti år yngre enn Monroe. Harlow er imidlertid mer tøff i sine roller enn Monroe. Harlow er leken og ertete, men ikke påtagelig uskyldig som sin arvtager. Der Harlow kan ironisere, som i Red Dust (Victor Fleming, 1932),  på andres bekostning, er det selvironi som er Monroes varemerke. Harlow viser temperament, som i The Public Enemy (William A. Wellmann, 1931), men uten smerte, sårbarhet eller ydmykhet – slik Monroe gjør det. Kanskje ligner Monroe mer på stumfilmstjernen Clara Bow, slik biografen Carl E. Rollyson Jr. påpeker. Clara Bow er søt og samtidig sofistikert i Clarence Badgers It (1927), hennes mest kjente film. I likhet med Monroe er Bow både veldig leken og følsom på samme tid; hun kan også virke litt mer moden og mer småtøff enn hva Monroe er. Marilyn Monroe står i en særstilling.

Monroe illuderer Clara Bow, fanget inn i linsen av Richard Avedon.

Marilyn Monroe som inspirasjonskilde
Vel tredve år før Madonnas bruk av Monroe-imaget i sin tilsynelatende ironiske lek med stereotype kjønnsroller, var Monroe en inspirasjonskilde for filmindustriens skapende krefter. Hun dukket opp som et metaelement i ulike filmer, eksempelvis gjennom Monroe-imitatoren i Billy Wilders The Apartment (1960). Hun ble dessuten omtalt i sin egen film The Seven Year Itch, også regissert av Wilder, i 1955.  Will Success Spoil Rock Hunter? regissert av Frank Tashlin i 1957, basert på et teaterstykke av George Axelrod, som også hadde forfattet stykket og manuset til The Seven Year Itch, er full av referanser til Marilyn Monroe, og til hennes daværende livssituasjon og karriere. Man kan bli fristet til å si at filmen faktisk driver gjøn med Monroe, med Jayne Mansfield i spissen. Anita Ekbergs filmstjerne i Federico Fellinis La dolce vita (1960) var åpenbart modellert etter Monroe, med en «monroeistisk» uttalelse som at hun foretrekker «two drops of French perfume» fremfor nattkjole; Monroes valg var som kjent Chanel No. 5. Hun dukker opp som figur i filmer som Nicolas Roegs Insignificance (1985) og senere i Simon Curtis’ My Week with Marilyn (2011). Skjørtescenen hennes fra The Seven Year Itch går igjen i Jean-Jacques Beineix’ Diva (1981) samt Gene Wilders The Woman in Red (1984). I Ken Russels Tommy (1975) er hun representert ved en kult.

Marilyn Monroe og Kim Novak
Da Monroe så ut til å være Twentieth Century-Fox’ trumfkort etter Gentlemen Prefer Blondes (Howard Hawks, 1953), engasjerte Harry Cohn i filmselskapet Columbia – som hadde avskjediget Monroe da hun var ung – Kim Novak som deres utfordring til Monroe. Novak gav ikke rollen sin troverdighet i Delbert Manns Middle of the Night fra 1957 – en filmrolle Monroe hadde ønsket seg. Det er karakteristisk for Novak at hun virker mest troverdig i roller hvor hun skal skjule sine følelser – enten av usikkerhet, eller fordi karakteren bærer på en hemmelighet som i Alfred Hitchcocks Vertigo (1958), en filmfortelling som enkelte skribenter antyder kunne være diktet etter Monroes egen historie, fordi hun ble gjenskapt i filmstudioets bilde slik kvinnen i filmen blir omskapt.

Monroe som Cherié i Bus Stop, fotografert av Milton H. Greene.

Monroe representerer den rake motsetningen til Novak. I sine roller viser stjernen som regel ekte følelser. I tillegg er figurene hun spiller vanligvis utstyrt med en ærlighet som gjør at sannheten veltes ut av dem, selv når de hadde planlagt å lyve, som i Bus Stop (Joshua Logan, 1956) og The Misfits (John Huston, 1961). Co-regissøren på Kenneth Hughes’ Of Human Bondage (1964), Henry Hathaway, hadde ønsket seg Marilyn Monroe, som sitt førstevalg til rollen som Mildred. Allerede i 1954 hadde Hathaway, som var meget fornøyd med Monroe som femme fatale i noir-thrilleren Niagara (1953), foreslått henne for denne rollen, men studiosjefen Darryl F. Zanuck, avslo.  Filmskaperne endte slik opp med Kim Novak.

Monroe og regissørene
Billy Wilder var en av få regissører som regisserte Marilyn Monroe to ganger, og en av to som vurderte å arbeide med henne tre ganger. Some Like it Hot (1959) var et tilbakelagt stadium i 1960 da Wilder lanserte sin nye spillefilm, den mørke dramakomedien The Apartment med Shirley MacLaine og Jack Lemmon. Monroe hadde de to suksessene med Wilder, The Seven Year Itch og Some Like it Hot, friskt i minnet da hun forklarte filmskaperen hvor høyt hun kunne tenkt seg å ha spilt den kvinnelige hovedrollen, Fran Kubelik. Det er tankevekkende at Monroe ønsket å spille en selvmordskandidat, men det er liten tvil om hennes dramatiske forutsetninger for en slik rolle.

Hvilken film ville ikke Irma la Douce ha blitt med Marilyn Monroe i tittelrollen slik Billy Wilder så det for seg? En eksentrisk, prostituert pariserinne. Som i mange andre av Wilder-komediene dreier Irma la Douce seg om et spill med identiteter og forkledninger. Det er hevet over tvil at Monroe med Jack Lemmon som motspiller, ville gitt seeren mang en latter. Slik gikk det ikke, for Monroe og Wilder røk uklare før kontrakten ble underskrevet. Irma la Douce ble ikke ferdigstilt og sluppet før i 1963, etter Monroes død. Da med Shirley MacLaine i den nevnte rollen.

Den andre regissøren som var villig til å arbeide med Monroe en tredje gang, var John Huston. Han ønsket seg Monroe i rollen som den psykotiske pasienten Cecily Koertner i Freud (1962) en noirsk skrekk- og ekspresjonistisk-lignende film. Monroe ville vært et mer interessant valg enn det Susannah York maktet i dette verket. Filmen ble innspilt året etter The Misfits som hadde høstet rosende kritikker for Monroe.

Monroe som Roslyn Taber i The Misfits, fotografert av Eve Arnold.

Filmens første manusforfatter var filosofen Jean-Paul Sartre som hevdet Monroe var en av «de største  skuespillerinner i live». Det er hevet over tvil at Monroe kunne gitt rollen tyngde, og dessuten hadde filmen gitt en lysende mulighet for henne til igjen å spille mot Montgomery Clift i en av hans glansroller som psykoanalysens far. Gjett hvilket samspill de ville hatt! Imidlertid forhindret Monroes egen psykiater at hun fikk rollen, angivelig fordi han kjente Anna Freud, tittelpersonens datter som helst så hele filmproduksjonen skrinlagt.

Monroe hadde et sterkt ønske om å spille tittelrollen i filmatiseringen av Tennessee Williams’ stykke Baby Doll (1956). Dramatikeren som også bearbeidet skuespillet for lerretet ønsket seg tydeligvis Monroe i rollen som den umodne tenåringsbruden, men regissør Elia Kazan ville det annerledes. Kazans film gjorde imidlertid Carroll Baker kjent. Baker er naturlig og troverdig i rollen som den unge, foreldreløse, bortgiftede kvinnen i Baby Doll. Monroe var stjerne-vertinne på filmens veldedighetspremiere, for teaterverkstedet The Actors’ Studio, og viste ingen bitterhet over å ha mistet rollen. Carroll Baker mangler derimot Monroes uttrykksfulle spenningstilstand, og denne mangelen er også tydelig i en annen film Monroe ønsket å gjøre, og som Baker endte opp med å spille i, Harlow (Gordon Douglas, 1965) basert på livet til Jean Harlow.

Monroe poserer som Jean Harlow, portrettert av Richard Avedon.

Elia Kazan valgte også Monroe bort ved en senere anledning, når han skulle caste den kvinnelige hovedrollen til Wild River (1959), og daværende studiosjef for Twentieth Century-Fox, Buddy Adler, forsøkte å overtale ham til å bruke Monroe. Kazan mente tydeligvis at kvinnen i manuset var for direkte, og for seksuelt ledende. Han valgte i stedet Lee Remick. Er det imidlertid ikke ledende og initiativrik Monroe er i sine scener med Tony Curtis på yachten i Some Like it Hot? I 1962 ønsket Twentieth Century-Fox visstnok å erstatte Monroe med Remick i Something’s Got to Give med George Cukor i registolen. Dette skjedde uansett ikke, men derimot døde Monroe kort tid etter at selskapet ville gjenoppta samarbeidet med henne.

Somethings Got to Give var en nyinnspilling av Garson Kanins komedie My Favorite Wife fra 1940, en fortelling som kunne fungert som en morsom Monroe-film i og for seg. En forviklingskomedie der den antatt avdøde konen som har skipsforlist vender tilbake og oppdager at ektemannen har giftet seg på nytt. Hun infiltrerer familien og utgir seg for å være den nye svenske barnepiken, med aksenten i orden – som en hyldest til Greta Garbo og Ingrid Bergman, foruten med noen stereotypier på det svenske. I originalverket er det sydstatsdialekten som blir brukt. Opptakene for ettertiden av denne ufullendte filmen, viser at Monroe ikke var ferdig som filmskuespillerinne eller comedienne. Tvert imot. Filmens fortelling ble til slutt til en komedie for Doris Day, kalt Move Over Darling fra 1963 i Michael Gordons regi. Monroes neste planlagte film What a Way to Go ble virkeliggjort med Shirley MacLaine og sluppet i 1964 i regi av J. Lee Thompson. Det er liten tvil om at Monroe imidlertid ville kledd denne filmen som ikke minst hyller filmen og filmhistorien på det mest løsslupne vis.

I følge filmforskeren Janice Welsch oppnådde aldri Monroe den samme førsteposisjonen i «box-office polls» som Doris Day, Debbie Reynolds, Kim Novak eller Elizabeth Taylor gjorde, men som hun riktig uttrykker det, «yet the public response she elicited was certainly unique in its intensity as well as in its longevity.» Marilyn Monroe er den som særlig er blitt husket.

The Seven Year Itch byr på ulike forestillinger av Monroe, her i en dagdrømmersekvens. Sam Shaw festet Monroe til filmrullen.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon