Cowboy i glasshus

Die Hard, Mc Tiernan 1988 «Come out to the coast, we’ll get together, have a few laughs…» sier John McClane (Willis) spøkefullt til seg selv for å holde humøret oppe, mens han kaver seg gjennom luftsjakten i Nakatomi-bygningen. Die Hard, McTiernan 1988.

 

For tredve år siden hadde Die Hard premiere, og gjorde Bruce Willis til superstjerne over natten. Action har aldri vært mer intelligent, følsom og symbolladet.

En mann i hvit singlet kommer i høy fart inn mot vinduet i skyskraperen. I bakgrunnen kan man såvidt skimte lysene i et nattlig Los Angeles. Rundt livet har han knyttet en brannslange, den andre enden er festet på bygningens tak. I hånden holder mannen en pistol og skyter vinduet i fillebiter. Glasset knuser i tusen knas i det mannen entrer etasjen. En ny actionhelt er født.

Scenen er den mest spektakulære i Die Hard (John Mc Tiernan) , som hadde premiere i USA sommeren 1988. Den norske tittelen «Aksjon skyskraper» var slettes ikke så dum, og er nokså beskrivende for handlingen. Originaltittelen Die Hard betyr «en urokkelig mann», men henspeiler også på at han ikke har tenkt å gi seg uten kamp, eller som det sies i traileren: «He is an easy man to like, but a hard man to kill.»

Bruce Willis spiller den perfekt desillusjonerte helten. Hans opprinnelig hvite singlet som etterhvert blir mer og mer blodig kan tolkes som uskyld som stadig vekk blir mer og mer tilsølt. På samme måte ble actionfilmen stadig mer brutal og blodig utover 80-tallet.

Følsom cowboy

Manus til Die Hard sirkulerte i Hollywood på 1980-tallet. Flere store ble tilbudt hovedrollen, og både Richard Gere, Arnold Schwarzenegger, Burt Reynolds og Al Pacino takket i tur og orden nei. Sistnevnte kommenterte at han ga Bruce Willis en karriere ved å avslå.

I en alder av 33 år var Bruce Willis relativt ukjent i Hollywood. Mest kjent var han som den munnrappe detektiven i tv-serien Moonlighting (1985­–89). De kjappe replikkene til hans rollefigur David Addison i den humoristiske detektivserien kan også minne om John McClane-figuren. New York-politimannen er hardhudet, men myk under overflaten. At han løper rundt i bygningen barføtt og blør på føttene etter å ha trådd på glassbiter fra en skyteepisode illustrerer at han i høyeste grad er sårbar. På utsiden er John McClane en uredd og handlekraftig tøffing, men han har også et hjerte som banker under den hvite singleten. Bruce Willis figur var mer menneskelig enn «one man army»-trenden som var blitt vanlig i actionsjangeren, enten det var Rambo eller Terminator eller Lone Wolf McQuade.

I åpningsscenen lander New York-politimannen John McClane (Bruce Willis) på flyplassen i Los Angeles. På Vestkysten skal han besøke sin fraseparerte kone Holly (Bonne Bedelia) som jobber i et suksessrikt japanskeid firma. To aspekt avsløres ved Bruce Willis’ karakter; på pekefingeren har han en giftering og i håndbagasjen en tjenestepistol. Når John McClane omsider ankommer Nakatomi-bygningen er juletrefesten godt i gang. Beleilig nok er han på toalettet idet tolv terrorister slår til og tar de ansatte som gisler. McClane blir gislenes eneste håp.

 Ikke alt var bedre før. Aftenpostens anmeldelse av Die Hard datert 22. november 1988 er syltynne saker, og ville neppe kommet på trykk i dag. Anmeldelsen er mangelfull og her står pent lite om skuespill. Å diagnostisere terroristlederen Hans Gruber (Rickman) som «psykotisk» er i drøyeste laget, og man trenger ikke å være psykolog for å registrere at det skurrer.

 

Omtalen fra Aftenposten 22. november:

«En velregissert og spennende actionfilm om et innvielseparty i en ny skyskraper, som hjemsøkes av en gruppe på 12 terrorister med en psykotisk leder. Tilfeldigvis oppholder en politimann fra New York seg i huset når «invasjonen » kommer. Han prøver å finn ut hva formålet til terroristene er, mens han samtidig anstrenger seg for å få varslet utenverdenen. En stupid politisjef forårsaker diverse feilmanøvrer inntil FBI kommer inn fra sidelinjen og begår enda flere feilgrep.

Politimannen McClane har ikke noe ønske om å føre enmannskrig mot de 12 motstanderne, men blir drevet til en rekke konfrontasjoner som bidrar til å øke dramtikken. Tross sterke scener og nådeløse voldsmenn inneholder filmen også pussige episoder og kvikke replikker, og dialoger mellom McClane og en jovial politikollega pr. walkie-talkie hører til de menneskelige trekk man sjelden finner i en slik hard actionfilm.» – Arne T. Bye

Skyskraper som karakter

Actionfilmen gjennomgikk en enorm forvandling på 1980-tallet; fra hjernedøde Chuck Norris-filmer til mer symbolladede voldsorgier som Robocop og Predator. Sistnevnte var det også regissør John McTiernan som hadde laget, om elitesoldater på jakt etter et utenomjordisk monster i jungelen. Die Hard var enda mer ambisiøs. Ikke bare ble action og humor smeltet sammen på unik og annerledes måte. Hovedpersonen var ikke uovervinnelig. Han både blødde, bannet, skrek, haltet, gjorde feil og tvilte på seg selv.

I Die Hard er også skyskraperen en viktig karakter. Den 34-etasjers høye Nakatomi-bygningen er såpass sentral i handlingen at den føles som en karakter i seg selv. I virkeligheten er bygningen 21st Century Fox sitt hovedkvarter i Los Angeles. Det var Fox som finansierte filmen. Den 150 meter høye skyskraperen ble faktisk bygget i 1987 og enkelte etasjer sto fremdeles under konstruksjon mens filmingen av Die Hard pågikk. Noe som man også ser i enkelte scener.

Jappe-kultur og Beethovens niende

John McClane er en individualistisk og handlekraftig cowboy, fanget i et urbant landskap. Både LAPD-politiet og FBI er udugelige i kampen mot terroristene. Bare cowboyen i skyskraperen kan redde gislene. Flere aspekt ved det moderne samfunnet frustrerer McClane, som hans ekskone som har blitt karrierekvinne i L.A., den snobbete jappekulturen, og fremmedgjøringen av klassiske amerikanske verdier. Signaturreplikken hans «Yippee-ka-yay, motherfucker!» – en slags parafrase over gamle westernfilm-replikker – kom på alles lepper etterpå. Men forbildet til John McClane er ikke John Wayne, som terroristlederen Hans Gruber (Alan Rickman) feilaktig antar. Det er Roy Rogers. De tyske terroristene kan ikke nok om amerikansk populærkultur. Derfor er de heller ikke like kule som John McClane.

Soundtracket signert Michael Kamen er sofistikert. Interessant nok bruker Kamen Beethovens 9. symfoni som et gjennomgangstema. Den spilles både som uinspirert kitsch-versjon på juletrefesten for de ansatte i Nakatomi-bygningen, og ved ankomsten til de tyske terroristene. Dessuten brukes symfonien til å skape dramatiske høydepunkt i filmen.

Tidskoloritten er sjeldent god. Både rapmusikken, pastellfargene, persiennene, permanenthåret, åttitalls synthmusikk, kokain som partydrug og karrierekvinner er med. Alt illustrerer det sene 1980-tallet. Et par viktige kapitler fra nyere amerikansk historie nevnes i forbifarten, enten det er Pearl Harbor eller Vietnamkrigen. Helikopterene som til slutt ankommer skyskraperen gir assosiasjoner til sistnevnte konflikt, en FBI-agent kommenterer: «Just like in fucking ‘Saigon. Eh, Slick?»

«Touching, Cowboy. Touching. Or should I call you Mr McClane? Mr. Officer John McClane of the New York Police Department?» Alan Rickman briljerte i rollen som den tyske terroristlederen Hans Gruber.

Metaforer for frykt

Skyskraperen er eid av japanere og drevet av Mr. Takagi (James Shigeta). Også de tyske terroristene avslører at de er en gjeng med griske opportunister på jakt etter de 640 millioner dollarene i verdipapirer som befinner seg i safen til Nakatomi Corporation. Både japanere og tyskere blir metaforer for amerikansk frykt for konkurranse fra utenlandske korporasjoner. Begge nasjonene var tunge aktører i amerikansk forretningsliv i jappetiden.

Utover 90-tallet kom et dusin filmer som på ulike plan var inspirert av Die Hard. Under Siege (1992) var Die Hard på et skip, mens Speed (1994) fant sted på en buss og The Rock (1996) var lagt til den isolerte fengselsøya Alcatraz. I tillegg avfødte Die Hard to gode oppfølgere, mens Die Hard 4 og 5 føltes som de bare seilte videre på tittelen. Uten sneipen i munnviken var ikke John McClane lenger en cowboy, men fjerde og femte kapittel i Die Hard-sagaen hadde langt større mangler enn det.

I sommer har Skyscraper gått på kino med muskelbunten Dwayne «The Rock» Johnson i hovedrollen. Filmen låner mye fra Die Hard, men her er cowboyhjerte og halsbrekkende stunts byttet ut med bulende helsestudiomuskler og effektmakeri. Det skranter på kvikke replikker såvel som en intelligent story. Det eneste treffende poenget er at denne gangen er det kineserne som eier skyskraperen. The Rock sin rollefigur har ikke noen av de styrkene eller svakhetene som gjorde John McClane til en kultfigur, og The Rock er en familievennlig fyr som aldri kunne liret av seg fraser som «Now I got a machinegun. Hohoho» eller «Yippee-ki-yay, motherfucker!».



Din kommentar


Relatert

Oppdrag: Underholdning

Blogg: Det er i hvert fall en ofte fremmet påstand, at actionfilmen har beveget seg inn i sin post-post-postmoderne fase. Vi tar ikke lenger action på alvor, selv om det er usikkert om vi noensinne gjorde det. Et case in point er Mission: Impossible-serien.

Minneverdige Monroe

Blogg: Marilyn Monroe var både en særegen filmskuespillerinne - og en inspirasjonskilde for filmindustrien. Zs blogger presenterer noen notater om Monroe som filmstjerne, Monroe og regissørene samt Monroe og andre kvinnelige filmskuespillere.

Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd

Blogg: I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.


Fra siste Z

Transfilmens mange ansikter

Hva er transfilm? Et innblikk i transfilmens mange uttrykk. | kun utdrag

Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix

Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag

Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær

Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag


Fra arkivet

Grovkornede skjebner

Z #2 2010: Den nye argentinske filmens tematikk og minimalistiske estetikk ble født ut av nødvendighet i en fortvilet økonomisk situasjon. At den skulle få så stor gjennomslagskraft hadde ingen trodd.

Mine opplevelser i paradis. Cinema Paradiso

Z #2 2009: Christian Braad Thomsen er en liten institusjon i seg selv. Et enmanns kraftsentrum som har åndet, levd og brent for film i over 40 år. Vi ba Thomsen skrive en tekst om de avgjørende øyeblikkene i en filmelskers liv; de øyeblikkene som gjør at enkelte velger å vie livet sitt til filmen, slik Thomsen har gjort.

He’s in Mexico with Sally

Z #2 2015: Foreldrenes brudd nevnes bare et fåtall ganger i E.T. - The Extra Terrestial. Men skilsmissen og fraværet gjennomsyrer likevel hele filmen. | kun utdrag