Oppdrag: Underholdning

Det er en allment anerkjent sannhet, eller i hvert fall en ofte fremmet påstand, at actionfilmen har beveget seg inn i sin post-post-postmoderne fase. Vi tar ikke lenger action på alvor, selv om det er usikkert om vi noensinne gjorde det.

Et case in point er Mission:  Impossible-serien, der Tom Cruise spiller hovedrollen som Ethan Hunt, hemmelig agent og leder for gruppen som tar oppdragene den amerikanske regjeringen verken kan eller vil påta seg ansvaret for. Litt som CIA, men med en mindre proaktiv holdning til waterboarding og andre «utvidede forhørsteknikker». MI-gruppens modus operandi er litt annerledes, som illustrert med en gammel vits:

How many members of the Mission Impossible Force does it take to change a light bulb?
Five: While Cinnamon creates a diversion by wearing a skimpy dress, I use a tiny narcotic dart to knock out the fascist dictator and remove his body. Rollin, wearing a plastic mask, masquerades as the dictator long enough for Barney to sneak up to the next floor, drill a hole down into the light fixture, remove the burned-out bulb, and replace it with a new super-high wattage model of his own design. Meanwhile, Willie has driven up to the door in a laundry truck. Just before Rollin’s real identity is revealed, we escape to the laundry truck, drive to the airfield, and return to the United States.

Slik var det i hvert fall i den gamle tv-serien som Tom Cruise-filmene er basert på, og en del av kjennetegnene har overlevd – kanskje først og fremst bruken av ansiktsmasker, som til tider har gjort det praktisk talt umulig å gjette hvilken rollefigur en gitt skuespiller egentlig skal forestille. Da serien ble startet på nytt ved Brian De Palma i 1996, var det imidlertid med en hardere og mørkere – tør vi si mer realistisk? – tone. Jim Phelps, protagonisten i den opprinnelige serien, viste seg å være en skurk, slik at Tom Cruise-karakteren kunne ta over og starte opp det som har blitt hetende en franchise.

Franchise-konseptet gjelder alle filmer som kan generere et ukjent antall oppfølgere, og der det er mulig å bytte regissør uten at publikum forsvinner. Harry Potter-filmene har hatt mange hender på roret underveis; universet og karakterene er gjenkjennelige selv om stilen og uttrykket forandrer seg. Dermed var det mulig å slippe John Woo løs på Mission: Impossible II, og gjøre den til et nøye koreografert melodrama – mens J.J. Abrams tok over med film nummer III, og prioriterte det den amerikanske tekstreklamen ville ha kalt en «gritty, hard-boiled» stil.

Med Mission: Impossible nummer fire har regijobben gått til Brad Bird, best kjent som animasjonsregissøren med The Incredibles på samvittigheten. Og det merkes. Den nyeste filmen, med undertittelen Ghost Protocol, er florlett og ganske underholdende, og mest av alt forelsket i duppedittene som har forsvunnet fra James Bond-franchisen etter Pierce Brosnans avgang. En fjernstyrt robotbil som bruker en elektromagnet som kontrollerer en metalldrakt som bæres av agenten som dermed kan fly gjennom datamaskinen som styrer forbindelsene til satellitten som … well, exactly. Det er ikke noe Daniel Craig ville tatt i med et kosteskaft. Ikke Matt Damon som Jason Bourne heller, forresten. Agentfilmer flest kan organiseres etter to ytterpunkter, med de «realistiske» i den ene enden og de «fantastiske» i den andre. Selvfølgelig er de alle like absurde – om ikke annet, så med tanke på hvor mye juling den gjennomsnittlige agenten overlever. Forskjellen består i hvor åpent de anerkjenner absurditeten – i hvor de plasserer seg i det post-post-postmoderne landskapet. Den fjerde Mission: Impossible-filmen er på en bakketopp, med godt og tydelig utsyn til tidligere øvelser i sjangeren. Gal vitenskapsmann: check! Trussel mot verdensfreden: check! Russiske atomubåter: ja, faktisk – check! Brad Bird har ikke fullt ut laget en pastisj – pastisjer kan ikke selges til det brede markedet på samme måte som mer oppriktige fortellinger – men han har kommet så nære som sjangeren tillater. Og det er ganske festlig, så lenge man ser bort fra at Tom Cruise ikke er halvparten så flink til å spille som han er til å klatre opp høye bygninger.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon