James Bond – Med rett til å leve

I snart 50 år har James Bond preget kinolerretet.  Kan Bonds aktualitet forklares med evnen til å tilpasse seg uten å miste sin egenart? Z har snakket med Vegard Larsen, Erlend Loe og Bond-entusiast John Berge om fenomenet James Bond.

Neste år – 2012 – vil markere 50-års jubileet for filmhistoriens desidert største, lengstlevende og mest suksessrike franchise. Siden starten i 1962 har det blitt produsert 22 James Bond-filmer.

Vegard Larsen, filmkritiker og programleder i tv-programmet Filmbonanza, mener at den moderne actionhelten ble født med Dr. No, den første Bond-filmen. Bond var en ny type actionhelt.
– Actionhelten før Bond var cowboyen eller krigshelten. Bond representerte en ny type helt, en slags menneskelig superhelt, som representerte noe moderne og uovervinnelig. Dette var starten på den moderne helten, oftest portrettert i USA gjennom politimannen som ryddet opp i kriminalitet med sin enmannsvendetta. Sean Connerys rolleskikkelse var en helt som med sine fancy våpen, fancy biler, alltid med et smil på lur, for å tiltrekke seg kvinner, og provosere sine fiender, taklet ethvert problem. Han var en moderne helt, med moderne løsninger, som representerte månelandinger og globalisering. Han var en slags menneskelig superhelt, og stuntene i filmen, den klassiske erkefienden, og måten han til slutt avgjorde det hele på, er en actionfilmformel som ble brukt i de neste fire tiårene. Og etter hvert stadig mer overdrevent, sier Larsen.

John Berge er Bond-entusiast og driver nettstedet jamesbond.no. Han mener at Bond-filmene var unike og banebrytende da de kom på 1960-tallet. De representerte noe helt nytt.
– Men den første Bond-filmen var ikke Dr. No, men Alfred Hitchcocks North by Northwest (1959). Filmprodusentene anerkjente også dette og ønsket Hitchcock som regissør av den første Bond-filmen, som lenge var planlagt til å være Thunderball – et spesialskrevet (og senere mye omstridt) filmmanus. Det regissør Terence Young tilførte actionfilmen var det eksotiske (location) og en kjappere fremdrift i handlingen, ytterligere fremskyndet av klipper Peter R. Hunt. Mens filmen i dag kan virke «sakte», var den i sin tid banebrytende i klippeteknikken. Og ikke minst voldelig. Slik jeg ser det fødte Bond-serien actionfilmen som sjanger, mens North by Northwest var dens forløper, «fosteret», sier Berge.

Det er ikke på grunn av den kalde krigens realiter at filmserien ble så populær.
– Det har vært flere perioder hvor filmserien er blitt avskrevet, spesielt i perioden 1989-1995, da også den kalde krigen var over, og mange mente derfor at Bond var uaktuell. De som kjenner filmene i detalj vil vite at Bond-filmene sjelden gikk inn i den kalde krigens realiteter (med unntak av Octopussy fra1983). Ian Fleming gjorde det i bøkene, men filmene har alltid vært samtidsfilmer, de foregår sånn cirka ti sekunder inn i fremtiden for når de ble laget. Det var SPECTRE og andre terrororganisasjoner/gale forbrytere som var hovedfienden, før man fra 1981 og utover fikk et mer realistisk skurkebilde (våpenhandlere, narkotika, økonomisk kriminelle med mer), sier Berge.

Erlend Loe er forfatter, manusforfatter og filmkritiker i Aftenposten. Han tror at mye av filmenes popularitet handler om helt banale ting, slikt som at innholdet i dem, altså tematikken, hele tiden har vært på høyde med den politiske og tekniske utviklingen i verden.
– Filmene har vært en slags Top Gear når det gjelder kjøretøyer, våpen, klær, damer og alt annet utstyr, i tillegg har man brukt en hovedperson som man har vært sikker på at både menn og kvinner kan like, man har vært frekk, men aldri så frekk at ikke ungdommer, ja omtrent barn, har kunnet se filmene. De har også vært en reiseguide, i betydningen ny sekvens – nytt kontinent, det eksotiske har i stor grad vært til stede, særlig i tiårene før vi alle begynte å reise like mye selv. Et annet suksesskriterium er at inndelingen i god/dårlig alltid har vært utvetydig. Publikum har nærmest lengtet etter å se den nye Bond-skurken, på samme måte som de har lengtet etter den nye Bond-baben. Varemerket James Bond ble tidlig etablert og kjøpt av kinogjengere, mener Loe.

Larsen mener Bond-filmene stadig har klart å fornye og tilpasse seg.
– Det er ikke tilfeldig at det alltid kommer en ny Bond-dame, og et nytt Bond Omega-ur. For å følge med i timen, må James Bond alltid ha det hotteste. Halle Berry vinner Oscar for Monsters Ball  (2001). Året etter er hun i bikini i Die Another Day (2002). Denne evnen til å tilpasse seg så vi kanskje best med Casino Royale (2006). Med filmene Tomorrow Never Dies (1997) og The World is Not Enough (1999) holdt tiden på å fly i fra James Bond-serien. I stedet for å føye seg etter actionfilmtrenden beveget Bond-franchisen seg mot stupet ved å holde på en larger then life-holdning som smakte veldig 1990-tall, godt eksemplifisert i Die Another Day, der handlingen og actionscenen i for stor grad nærmer seg et overdrevent tegneserieunivers. Suksessen til filmen Hvem var Jason Bourne (2002) viste at publikum ønsket seg langt mer realistisk action, noe James Bond-filmen Die Another Day absolutt ikke representerte. Fire år seinere, med en ny skuespiller i hovedrollen, hadde Bond-franchisen fanget trendene. Produsentene relanserte James Bond, de gikk tilbake til opprinnelsen, filmatiserte den første boka og gav Bond et langt mer tidsriktig og realistisk uttrykk.

Loe er også enig i at Casino Royale fornyet serien. 
– Jeg syns personlig at filmene ble litt kjedeligere etter som årene gikk, fordi de ble forbigått i oppfinnsomhet av andre som tok sjangeren til nye høyder. Men Casino Royale varslet på en måte en ny vår – mer moderne mann, en slags nestenironisk distanse til tidligere tiders Bond, slik som når han etter å ha blitt forgiftet ved rullettbordet svarer: «Do I look like I give a damn?», på det sedvanlige drinkspørsmålet, sier Loe.

Berge mener også at James Bond er en av de sterkeste merkevarene innenfor moderne film. Det at Bond har eksistert så lenge, og evnen til å stadig fornye seg, gjør at filmene har fans i alle aldersgrupper.
– Jeg tror hovedårsaken til at Bond varer er at figuren er et av verdens sterkeste varemerker og mest kjente filmserier. Den er unik i antall filmer. Stadige skuespillerskifter av hovedrolleinnehaveren og oppgraderinger og tilpasninger av rollen og serien bidrar også. Stadig nye generasjoner finner «sin» Bond, sier Berge.

Avisen The Guardian har tidligere skrevet at uansett hvilken regissør eller Bond-skuespiller man operer med, ender filmene etter hvert i middelmådighet og at hypen aldri tilsvarer kvaliteten på filmen. Berge er delvis enig.

– Problemet med Bond og mange andre «superhelter», selv om Bond per definisjon ikke er en udødelig superhelt, så fremstår han som det – er at Bond ikke dør. Vi vet at han ikke dør. Derfor er anslag som i starten av Die Another Day, hvor han blir torturert og forlatt i Nord-Korea spennende, eller i filmer hvor han gir blaffen (Licence to Kill), eller følger hjertet (On Her Majesty’s Secret Service). Jeg er enig i at hypen ofte er større enn kvaliteten. Historisk sett er også de «beste filmene» ofte de «minst kommersielle», selv om disse også var lønnsomme, var det ikke «like lønnsomme» som de «dumme» Bond-filmene, sier Berge.

Fremtiden
Det vakte stor oppsikt da det ble kjent at den britiske Oscar-vinneren Sam Mendes var hyret for å regissere den nye Bond-filmen. Mendes’ tidligere filmografi representerer lite av det vi har assosiert med Bond tidligere. Han har gjort seg bemerket med dramaer som American Beauty (som han vant Oscar for), Road To Perdition og Revolutionary Road.

– Hver gang de siste femten årene når Bond-serien får kritikk for å ha for mye vekt på action og for lite på historie, har produsentene Barbara Broccoli og Michael G. Wilson vendt seg til «dramaregissører». Siste eksempel er The World is not Enough, med Michael Apted som regissør. Tankegangen er at en slik regissør vil fokusere enda mer på plottet og figurene, mens second unit tar seg av mesteparten av action og stunts.  Det spesielle med Mendes er at han gjør både action/krigsfilmer og emosjonelle drama, så kombinasjonen kan være spennende. Det Bond-filmene trenger dog er uansett et mye bedre manus, og siden de samme manusforfatterne brukes som mange ganger før, har jeg dessverre ikke så store forhåpninger, sier Berge

Mendes er en regissør som liker mangefasetterte karakterer og en verden full med grånyanser. Noe som i utgangspunktet passer dårlig til Bond-universet, der man aldri skal tvile på godt og ondt. Det mener Larsen.

– Dette har man likevel de siste årene, meget tidsriktig, gått noe bort ifra. Så slik sett tror jeg han kan passe godt. I tillegg er han svært stilsikker. På den andre siden er jeg usikker hva gjelder Mendes og storslåtte actionscener. Selv om ikke Mendes’ forrige film, Away We Go (2009), på noen måte forklarer valget, tror jeg tror de har valgt ham fordi de i enda større grad ønsker å gjøre Bond til en helt à la 2011. Mendes’ tidligere filmografi representerer lite av det vi har assosiert med Bond tidligere, og det blir spennende å se hva en mann som man fra før assosierer med samtidskritisk drama, klarer å få ut av Bond-universet. Samtidig er det kanskje nettopp dette vi ønsker av Bond i 2011. Jeg er en smule overrasket over valget, mest på grunn av at Marc Forster, som er en filmskaper med noe lik signatur som Mendes, ikke helt fikk det til med Quantum of Solace (2008), sier Larsen.

– Mendes-valget varsler antakelig en videreføring av den nye og mer menneskelignende James Bond. Det er på nippet til å være spennende, mener Loe.

Den 23. Bond-filmen får verdenspremiere 9. november 2012.



Din kommentar


Relatert

James Bond er en uoffisiell Lemmy Caution

Blogg: Så er det på’n med Bond igjen. Men, hvor hadde Bond røttene sine? Er den franske Giftblomsten (1953) med Eddie Constantine den første «uoffisielle» Bond-filmen eller er Bond en uoffisiell Lemmy Caution?

«This never happened to the other fellow» – Mitt møte med James Bond

Z #4 2013: Er man fortsatt nerd om man er opptatt av en actionhelt? Jeg må ha vært rundt 6 år gammel da jeg så On Her Majesty's Secret Service for første gang. Opplevelsen gjorde et ufattelig stort inntrykk. Jeg vil anslå at jeg har sett hver eneste Bond-film omtrent 25 ganger. Men Bond-interessen min stopper ikke der. | kun utdrag

Oppdrag: Underholdning

Blogg: Det er i hvert fall en ofte fremmet påstand, at actionfilmen har beveget seg inn i sin post-post-postmoderne fase. Vi tar ikke lenger action på alvor, selv om det er usikkert om vi noensinne gjorde det. Et case in point er Mission: Impossible-serien.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Om trappen, seilduken og Daumier i «Panserkrysseren Potemkin» – Noen refleksjoner omkring en klassiker

Z #2 1986: Enkelte filmer blir bestandig forbundet med en bestemt scene eller sekvens, som blir sett som [...] | kun utdrag

Visuell antropologi: Forskning eller formidling? – rapport fra et seminar i Tromsø

Z #3 1987: Nordisk Antropologisk Filmforening avholdt sin årlige internasjonale filmfestival 15.-21. juni. [...] | kun utdrag

Louise Brooks – American Venus

Z #3 2000: Louise Brooks huskes først og fremst som et vakkert ikon, men var både viljesterk og belest. | kun utdrag