Unstoppable – Tony Scotts siste forestilling


«Hey, don’t be sentimental. It makes me think I’m gonna die.» Inspirert av Notebooks Tony Scott-prosjekt har Zs blogger sett Tony Scotts  siste film og skrevet noen få ord om den.

Det er som om hvert ord veier litt tyngre etter at et menneske er død. Kanskje spesielt etter at dette mennesket selv hoppa i døden. Og kanskje vi skal korrigere oss til å si hvert uttrykk i stedet for hvert ’ord’. Ved siden av Unstoppable (2010), som sitatet ovenfor er henta fra, så jeg også Man on Fire (2004; gjensyn) nylig. Det er bilder av raseri i Man on Fire, en rasende smerte, som får bly i seg etter at Tony Scott hoppa fra Vincent Thomas Bridge i San Pedro, Los Angeles, og endte livet sitt. Den kula Denzel Washingtons Creasy forbereder for tinninga si blir liksom en blykule nå. Uttrykket blir mer opprivende: en fortvilelse har festa grepet. Filmen Quentin Tarantino kalte «the toughest movie of the year» ble i år en tragedie.

Det digitale filmmagasinet Notebook, med tilknytning til MUBI, kjører om dagen et prosjekt kalt «Tony Scott: A Moving Target», der flere kritikere foretar spenstige analyser av regissørens filmer. Det er en eklektisk miks av kritiske stemmer, og du finner videoer så vel som tradisjonell tekstkritikk i dette prosjektet. Man kan kanskje få en følelse av at det er noe tilgjort eller påtatt ved å hylle en regissør på denne måten etter hans død. Å lete etter noe subversivt, oioioi, der man kanskje tidligere først og fremst så kommers – det kan føles som en tilgjort øvelse. Jeg sier ikke at det er det for disse skribentene, og prosjektet har resultert i flere interessante perspektiv, som både kan berike opplevelsen av Tony Scotts filmer og legge et fundament for en videre polemikk.

Det var blant annet Notebooks prosjekt som inspirerte meg til å se Unstoppable i går. Kort forklart handler den om et ubemanna tog med eksplosiv kjemikalielast, som noen må få senka farta til. Det er flere som har skrevet positivt om filmen, blant annet Dag Sødtholt, som trakk en sammenligning med godeste Howard Hawks. Sødtholt tenker på birollefigurene, «eksentriske, men fremfor alt profesjonelle». Det er godt sett. Mikael Godø skriver i Dagbladets anmeldelse av filmen: «I stedet for å anstrenge seg i uttegningen av karakterer, velger han [Scott] rein action». Det er å tegne opp en falsk dikotomi: man kan si at uttegninga av karakterer skjer ved å vise de i action.

Apropos Hawks: I sin intensiverte kontinuitetsstil (for å låne et begrep fra David Bordwell) følger Tony Scott Hawks’ mantra: «they’re moving pictures, let’s make ’em move». Men der Hawks er kjent for en kunstnerisk og narrativ funksjonalitet, har flere kritisert og bejubla Scott for et overflødig audiovisuelt uttrykk. Hans kontinuitetsklipping forstyrres gjerne av en synliggjørende iver, en overflødighetskanon, der bildets og klippets skinnende konstruksjon framheves. En kritikk av dette kan ha mye for seg, men den kan også antyde et forenkla syn på filmens uttrykkspotensiale, der narrativ, intellektuell og følelsesmessig informasjon framstilles som den viktigste basis for tilskuerens engasjement. Wall Street Journal kalte Unstoppable en actionsymfoni, «a motion picture about motion». Ja, hvorfor ikke?

Det er fristende å trekke en sammenligning til Clouzots Wages of Fear (1953) og William Friedkins originale nyinnspilling av den – Sorcerer (1977). Jeg tenker ikke først og fremst på estetikk, men på visse overgripende tematiske fokus: mennesket og maskin; utnyttelse av arbeideren; firma som ikke bryr seg så mye om menneskeliv som materielle tap. Men disse tematiske interesseområdene får selvfølgelig sin uforglemmelige manifestasjon – og filmatiske spenning – i filmenes estetiske uttrykk. Det gjelder både en symfonisk, pumpende spenningsstruktur og minneverdige enkeltøyeblikk. Tenk på oljen som bekler den lyse huden i Armand Thirard svart/hvitt-bilder i Wages of Fear; det piskende regnet som forverrer den allerede kjipe situasjonen i Sorcerer, der en lastebil balanserer på en skral hengebro og svetten er nødt til å sile i regnet; de ivrige telefotobildene fulle av forventning i Unstoppable, like forventningsfulle som ansikta som ser på hverandre og skjermer.

Apropos skjermer: der naturen er et konstant faremoment i Clouzots og Friedkins film, er naturen nesten ikke tilstede i Unstoppable. Alt er kultur, teknologi, industri. Scott er kanskje først og fremst kjent for en stil som gnisten fra et tog, en energisk, overspent klipping, men her viser han at seg som en konsekvent iscenesetter, en metteur en scène (slik Andrew Sarris snakka om det). Hans mise-en-scène-elementer (det som til enhver tid er foran kamera) er like pågående som klippinga: her er få bilder uten enten mobiler, walkie-talkier, eller skjermer. Teknisk informasjon, krangling og kjærlighetserklæringer skjer alle over disse teknologiene (i en scene tidlig i filmen, i stillheten før stormen, ser vi vår kommende helt i multitasking idet han prøver å ringe eksen mens han arbeider og er tilgjengelig på walkie-talkie). Oversiktsbilder viser trafikk, tog, fabrikker, industrirøyk; et menneskeskapt landskap, skinner lagt på naturen. Og vinduer og ikke minst skjermer: filmen er fylt av skjermer.

Skjermer sporer dramatikken og overleverer den til publikum. En folkemengde har stoppa langs togskinnene for å se på det ustoppelige toget, og tror du ikke minst halvparten har mobiler og andre kameraer oppe. Scotts actionsymfoni inkluderer vår mediehverdag: vi ser stadig tv-opptak av den dramatiske jakta, en mediedekning som lar den skride fram som en maskinell sport. Medie-helikoptere svirrer rundt toget, farlig nærme ser det ut til – FOX NEWS! –, med kameramenn som sender det hele på direkten, til de millioner hjem, deriblant hjemmet til hovedpersonenes kjære, og man tenker at disse helikopterne kan krasje inn i et tre når som helst – et av de få spora av natur, som fyker forbi i maskinens tempo. Og da våre helter er i dødelig kamp med maskinene og prøver å kommuniserer med hverandre, truer helikopterlydene kommunikasjonens effektivitet. Nei og nei, livet er en film, en sport, en dødelig lek med et publikum.

Scotts siste bevegelige bilder, en actionsymfoni, svinger rundt det Phil Coldiron kaller filmens eldste og største metafor – toget – i en filmens forestilling: det menneskelige og det maskinelle. Lumières tog ankom stasjonen, rolig, lydløst. Scotts kjørte forbi, i et rasende tempo, og med toglydene som blanda seg med filmmusikken virka det ustoppelig. Men Scott hadde trua på mennesket. Mennesket i Unstoppable er noen ordinary joes som trossa de kapitalistiske interessenes kommando og sa fuck it, vi vil heller være helter. Og de tok imot den hjelpa de kunne få. Deres pragmatiske sentimentalitet overvant deres individualisme. Med tanken om å dø, betyr alt litt mer.

 



Din kommentar


Relatert

James Bond – Med rett til å leve

Blogg: I snart 50 år har James Bond preget kinolerretet. Kan Bonds aktualitet forklares med evnen til å tilpasse seg uten å miste sin egenart? Zs Morten Steingrimsen har snakket med Vegard Larsen, Erlend Loe og Bond-entusiast John Berge om fenomenet James Bond.

Oppdrag: Underholdning

Blogg: Det er i hvert fall en ofte fremmet påstand, at actionfilmen har beveget seg inn i sin post-post-postmoderne fase. Vi tar ikke lenger action på alvor, selv om det er usikkert om vi noensinne gjorde det. Et case in point er Mission: Impossible-serien.

Blue Steel: stålet som kan drive et menneske til vanvidd

Blogg: I disse Batman-tider har jeg sett en annen actiondramathriller som tydelig benytter og bøyer sjangerkonvensjoner- og klisjéer, og dét på en måte som føles mer problematisk underholdende på en positiv måte: Blue Steel av Kathryn Bigelow, fra 1989.


Fra siste Z

Videovold, virkelighet og The Sultan of Splatter

For effektmesteren Tom Savini handler realisme om mer enn en overfladisk likhet med virkeligheten. | kun utdrag

Blockbusteravantgarden

Om digitale effekter i Transformers: Age of Extinction. | kun utdrag

En løsere form for indeksikalitet

– Rachel, Benjamin Button og Botox | kun utdrag


Fra arkivet

Men musikkvideoen var ikke død

Z #3 2013: Årets norske musikkvideoprogram vitner om en revitalisering av en sjanger og en kunstform som fortjener så mye bedre enn å bli redusert til ren artistpromotering.

Achternbusch: Med et hjerte av glass

Z #3 1985: Sterkt berusende politifolk i en bar der Jesus er bartender. Den korsfestede Kristus stiger ned fra [...] | kun utdrag

Unni Straume klar for Europa

Z #3 1994: En av sommerens sjeldne regnskurer ledsaget min sykkeltur oppover vakre Grünerløkka der jeg [...] | kun utdrag