Norsk films nye stemme? – intervju med Jakob Rørvik

Jakob Rørvik er et nytt, norsk regitalent. Han er aktuell med den norsk-britiske novellefilmen Scratch, en film som i partier leder tankene hen til Michelangelo Antonionis Blow-Up.

Scratch foregår i Øst-London, og handler om kunststudenten Lena (spilt av Viktoria Winge) som følger etter og tar bilder av Sol (Luke Treadaway) – en ung mann som lever i en rekke løsrevne relasjoner til personer knyttet til byens kunstverden. Men prosjektet hennes får en ny vending idet Sol oppdager henne. Sakte men sikkert avdekker de hverandres håp, drømmer og løgner.

Filmen er en samproduksjon mellom Yngve Sæther ved norske Motlys og Tamsin Lyons ved det London-baserte Breakthru Films. Scratch fikk tilskudd fra Norsk filminstitutts satsning «Nye veier til korte filmer», som har til hensikt å løfte fram talentfulle regissører.

Rørvik kommer opprinnelig fra Sandnes, og er utdannet ved den anerkjente statlige britiske filmskolen, National Film & Television School (NFTS ) i London. Filmene hans har vakt internasjonal oppmerksomhet, og i 2005 deltok han med eksamensfilmen Vanilla Song i seksjonen Cinéfondation[1] på Cannes film festival. Han var også regiassistent og castingsansvarlig på Reprise.

Før han kom inn på den britiske filmskolen, laget han mange nullbudsjettkortfilmer sammen med venner.

– Det hender at jeg savner denne perioden, kanskje spesielt fordi vi tillot oss lange innspillingsperioder. Jeg husker en film, 15 minutt lang, som vi nok brukte to måneder på. Staben bestod kun av fotograf, lydmann, meg selv og to skuespillere. Vi prøvde og feilet og gav oss egentlig aldri før vi var fornøyd med resultatet. Det viktigste jeg lærte i denne perioden var nok at man må nyte det å være i en prosess. Man må glede seg over av å være på settet, glede seg over å finne løsninger, og ikke bare lengte etter den relative kontrollen man gjenvinner i klipperommet.

Han opplevde NFTS som skjerpende.

– NFTS har elever fra hele verden og det er mange filmkulturer som møtes til diskusjon. Dette opplevde jeg som veldig skjerpende da jeg prøvde å definere «min greie».

Stephen Frears var også en viktig skikkelse på skolen. Frears gav aldri direkte råd og nektet stort sett å svare på konkrete spørsmål, men han fikk meg til å stole mer på min intuisjon når viktige kreative beslutninger skulle tas og dette ble en av de viktigste tingene jeg lærte på filmskolen. Vi hadde også besøk av Spike Lee, Atom Egoyan og Walter Murch, alle personligheter som formidlet en enorm kjærlighet til filmen og dens muligheter.

Casting

Da Rørvik skrev manuset til Scratch hadde han ikke Viktoria Winge i tankene, selv om han hadde jobbet med henne tidligere.

– Jeg så gjennom 300 CV-er med amatørskuespillere og vi hadde rundt 40 stykker inne til audition. Viktoria kom sent inn i prosessen, men gjorde til gjengjeld en fantastisk audition som ikke levnet tvil om hvem som skulle ha rollen. Viktoria hadde en sjelden intuisjon på hvem Lena er. Det er slike øyeblikk man nesten ikke tør håpe på når man caster – at noen kommer inn og løfter det du har skrevet opp på et nytt nivå. Jeg skrev også en biografi om Lena som gav Viktoria et godt utgangspunkt for videre forarbeid. Samtidig unngikk vi å analysere ting i hjel og vi skiftet fokuset over på det fysiske aspektet ved Lena og studerte malerier av Egon Schiele som et utgangspunkt for hennes kroppspråk. På eget initiativ begynte hun å skrive en dagbok for karakteren og på et tidspunkt fulgte hun også etter motspilleren sin og tok bilder av livet hans. Samarbeidet med Viktoria er et av de mest givende samarbeidene jeg har hatt med en skuespiller. Da jeg klippet filmen ble det også tydelig for meg hvor flink hun er til holde ting levende. For hver nye tagning gjenoppdager hun scenen.

– Luke Treadaway, som spiller Sol, er en erfaren skuespiller som i likhet med Viktoria klarer å beholde en leken tilnærming til hver tagning. På et tidspunkt i filmen prøver Lena å fortelle Sol en vits. Den rytmen og dynamikken som oppstod her er et godt eksempel på en scene hvor jeg fikk mer enn det jeg ba om.

Scratch og Blow-Up:

Det finnes flere berøringspunkter mellom Scratch og Blow-Up. Rørvik forteller at han er svært begeistret for Michelangelo Antonioni.

– Blow-Up slumpet jeg borti i tenårene. Jeg tror jeg fant den lettere bortgjemt på Sandnes bibliotek. Dette var lenge før jeg så resten av Antonionis filmer og kunne sette denne filmen inn i en større sammenheng. Men jeg husker at jeg ble slått av lyden, særlig i parkscenene, og jeg opplevde en stemning jeg aldri hadde funnet i film før. Og bildene var selvfølgelig noe helt eget, måten han rammer inn karakterene i relasjon til arkitektur og natur. Og når jeg nå skulle lage en film om en fotograf i London, så måtte jeg jo på ett eller annet nivå forholde meg til Blow-Up. Det var meningen at en scene i Scratch skulle inneholde en liten «tongue in cheek» hommage. Vi prøvde å få rettighetene til Stroll On av The Yardbirds (som spiller låten under en underlig konsert i Blow-Up, journ. anm.), men i siste øyeblikk falt dette gjennom. En kamerat av meg, Knut Jonas Sellevold, laget i stedet en Swinging-London-pastisj som vi kalte Closer Now. Jeg tror vi klarte å beholde et lite nikk med hatten til en stor mester.

– Jeg er fascinert av stillbilder og i Scratch er jeg særlig interessert i kontrasten stillbildet gir til det levende filmbildet. Lena opplever at hun fryser flyktige glimt av hva Sol egentlig føler, at hun fanger øyeblikket der masken faller, en side av Sol som ingen andre ser. Men prosjektet hennes er jo minst like mye en refleksjon av hennes egen tematikk.

Stil

Regissøren sier at hans tidligere filmer var ekstremt kontrollerte og hadde et estetisk fokus som noen ganger skapte en distanse til karakterene. Med denne filmen ville han la hovedkarakteren ta styringen.

– Scratch er Lenas film. Med hvert bilde har fotografen Sebastian Sarraute og jeg prøvd å fange noe av hennes subjektive opplevelse eller uttrykke noe av hennes tematikk. Og dette har ledet oss til en film som har en mer kontrastfull stil. Vi beveger oss mellom håndholdte kameraføringer som fanger en dokumentarisk umiddelbarhet og mer stiliserte, store bilder. Dette prinsippet om å følge hovedkarakterens subjektive opplevelse har vi også fulgt opp i lydbildet. Det kanskje sterkeste uttrykket for dette er at vi hører mye av filmens musikk gjennom Lenas headset.

Byen var også en viktig karakter i filmen.

– Jeg ville fange en side av London, først og fremst Øst-London, som man ikke har sett på film før, og vi brukte flere måneder på å samle sammen ulike locations som til sammen gav meg den paletten jeg var ute etter. Det er mye slitt murstein, maling som flakker av veggene, det styggvakre i en bydel som ikke renoveres men stadig reddes fra kollaps. Å skyte på Super16mm var i utgangspunktet like mye et økonomisk som et estetisk valg, men vi omfavnet potensialet i formatet og nå kan jeg ikke se for meg filmen i en reinere tekstur. Det lettere kornete bildet gir en sanselighet som passer til karakterene og den verdenen de eksisterer i.

Årets kortfilmfestival

Rørvik var også storfornøyd med årets Kortfilmfestival.

– Det var virkelig en opptur å komme til Grimstad og se det høye nivået på de norske kortfilmene. Mine favoritter var nok Darek, 2023 og Slåsskampen. Darek konkluderer i et rent filmatisk øyeblikk der farens og sønnens blikk møtes, et øyeblikk som er så ladet og samtidig så åpent, og filmen unngår alle sentimentale og melodramatiske fallgruver. 2023 er en film med mange lag og kvaliteter, og dens miljøbeskrivelse og scenografi opplever jeg som unik i norsk sammenheng, men jeg vil kanskje først og fremst trekke fram hvordan filmen fanger det repetitive mønsteret i en sorgprosess og hvordan den ved en modig bruk av dialog løfter tapsøyeblikket opp til et poetisk nivå. Slåsskampen er pakket inn av et ømt savn til barndommens små dramaer. Den treffer en perfekt humoristisk tone i sin beskrivelse av guttene som ikke kan innrømme at de ikke vil sloss.

– Jeg synes forøvrig at Kalle Løchen fortjener mye heder for sin rolle som kortfilmkonsulent. Han satser på modige, særegne prosjekter og har vært involvert i flere av festivalens beste filmer.

Svensk film

Regissøren har bodd i utlandet de siste årene, og merker at det skjer noe nytt med svensk film.

– Farvel Falkenberg og De ufrivillige, for eksempel, har begge tydelige filmatiske stemmer og en tematisk helhet. De ser ut til å starte med et spørsmål eller et tema framfor det vi i Norge har kalt «den gode historie» og bruker spennende, konsekvente formvalg til å utforske dette utgangspunktet. Ville disse prosjektene fått støtte i Norge? Men av nye norske filmer er jeg nå veldig spent på Sara Johnsens Upperdog. Den går det gode rykter om, avslutter han.

Rørvik jobber nå med spillefilmmanus. Kanskje han blir norsk films nye Antonioni?

[1] Cinéfondation er en seksjon for filmskolefilmer, som arrangeres under Cannes film festival:

«In 1998, the Festival de Cannes created the Cinéfondation to inspire and support the next generation of international filmmakers. Since then, with the help of the Festival, the Cinéfondation has developed complementary programmes to help achieve its goal.» (http://www.festival-cannes.com/en/cinefoundation.html)