Haben Sie Angst? Norske stereotypier om tysk kultur

At fordommer er utbredte i våre forestillinger om andre kulturer og nasjoner er allment kjent. Problemer oppstår imidlertid når fordommene er så dypt befestet at de dominerer språk og dermed også virkelighetsoppfatning. Er nordmenns syn på tyskere generelt – og tysk kultur spesielt – preget av slike stereotypier? Klarer vi å få øye på landet Tyskland gjennom alle forestillingene om krig, industri, Derrick og porno?

Hva tenker en nordmann om tysk film? Sett bort i fra cinephile – som har en tendens til å hive seg over det som måtte være av film fra alle verdens kroker – viser det seg gang på gang at tysk film i Norge på folkemunne oftest i første rekke blir regnet som «tysk» og deretter som «film». Og det er ingen tvil om at de egenskaper som i Norge blir ansett som typisk «tyske» ikke akkurat blir møtt med positiv respons.

For å begynne med et eksempel fra skolen: I 1997 gjennomførte Solveig Ryeng en liten undersøkelse blant sine elever i B-språk tysk i videregående skole. Alle fikk beskjed om å skrive om sitt bilde av Tyskland. Noen av stereotypiene vi kan sakse fra elevenes svar er:
«Tyskere anser jeg som et disiplinert folkeslag (…)»
«tenker på store øldrikkere med bart, rare klær og Mercedes» (…)
«Tyskland er et ’grått’ land med mye industri og forurensning (…)»

I Ryengs artikkel, som fokuserer på hvordan Tysklandsbildet og manglende kulturell bevissthet hos elever bidrar til å sperre for positiv interesse for tysk som fag i skolen, skriver hun mye om de rådende norske oppfatninger av Tyskland (eller de rådende oppfatningene?). Hun siterer blant annet forsker Godrun Gaarder i Europrogrammet, som hevdet følgende: «Hvem kjenner ikke bildet av det store grå industriland i midten av Europa, et land som man flyr over eller kjører gjennom, men sjelden tar seg tid til å utforske eller nyte». Om man ikke er enig i ovenstående beskrivelse, er det i alle fall vanskelig å være en del av det norske diskurssystem uten å nikke gjenkjennende til den.

At vi finner slike stereotype forestillinger hos skoleelever er kanskje ikke så overraskende, men det er absolutt mer problematisk at denne typen fordommer er etablert i hverdagsspråket og forestillingene våre i Norge, som en integrert del av det som i retorikken kalles «doxa», nemlig det som i alminnelighet ansees som «sunt skjønn». En stor del av nyere forskning innen fagfeltet retorikk og språklig kommunikasjon fokuserer nettopp på de bilder som overbringes ubevisst. De klisjeene, stereotypiene og forestillingene vi overtar som egne holdninger, uten å reflektere over at vi gjør det, uten at de har vært en tur gjennom de sanksjonerende deler av hjernen.

Forfatter Ingvar Ambjørnsen går i et intervju med Bergens Tidende hardt ut mot nordmenns fordommer mot tyskere : «Det er så sinnssykt mange fordommer mot tyskere. Jeg vil si at det grenser til ren rasisme. Selv blant venstresiden, som ellers passer seg som en smed for å unngå å fornærme folkegrupper, tyter fordommene frem. Jeg har bodd her [i Tyskland] i 20 år og aldri sett to tyskere marsjere. Alt det nordmenn oppfatter som tysk kultur, ler de av her. Lederhosen og svære ølglass er bayersk, ikke tysk.»

I skrivende stund skinner norske ureflekterte holdninger gjennom også i norske mediers omtale av hvem som skal bli Pave Johannes Paul II sin etterfølger: Den erkekonservative kardinal Ratzinger omtales av VG som «panserkardinalen» , mens Dagbladet til og med slo til med betegnelsen «panserpaven» etter at han ble valgt . Selv om det ikke er noen tvil om at den nå hetende Benedikt XVI på mange måter er en ”hardliner», er det vanskelig å se for seg noen som helst begrunnelse for denne betegnelsen, utenom det faktum at han er tysk, selvfølgelig. Også Aftenposten gikk i denne fellen: De kunne meddele at Ratzinger «attpåtil er tysk», – uten øvrig begrunnelse for at dette skulle være noe spesielt.

Men dagens norske Tysklandsbilde er ikke entydig negativt, og Klassekampen har vært en de få avisene som har tatt tysk kultur på alvor, blant annet gikk avisens kulturredaktør Marte Stubberød Eielsen i en kommentarartikkel kraftig ut mot den endimensjonaliteten som styrer det norske Tysklandsbildet: «Kulturnasjonen Tyskland, som vi har så nær geografisk og historisk tilknytning til, landet som har fostret åndshøvdinger innenfor filosofi, kunst og teologi, og som er storebroren til vårt eget universitet, har lenge vært fraværende i norske kulturseksjoner. Norsk navlelo og fordommer kommer i veien, mente kulturfolk Klassekampen snakket med. Nordmenn tror tysk er tungt og vanskelig, at tyskere er uten humor og lidenskap. Og selvfølgelig: krigen, krigen, krigen.»

Nazisme og krig

Krigen, ja. Man må huske på at det norske folks opplevelser i okkupasjonstidens Norge, ble brukt mye i gjenreisningen av det norske samfunnet på 50-tallet. Dette var ikke minst synlig i norsk kinofilm. Filmen ble brukt flittig i å feste de ”store fortellingene» i etterkrigstidens Norge: Om motstand, heltemot og tilslutt seier. (se bl.a. Claudia Lenz’ artikkel i dette nummer) For å kunne lage en skikkelig fortelling om motstand, trenger man selvfølgelig et fiendebilde. Dette er særlig tydelig i mange amerikanske filmer om den annen verdenskrig, helt frem til dagens overlessede Spielberg-produksjoner: Tyskerne er de andre, de man er redd for og de som må bekjempes.

«Mordkommision» Krim og porno

Etter hvert som TV-mediet vokste frem og ble det offentliges største premissleverandør, ble vi presentert for et annet Tysklandsbilde. Inn kom Derrick, kriminalinspektør ved Mordavsnittet i politiet i München. I mangfoldige år, fra midten av 70-tallet, har han vært å se på norske TV-skjermer, i den tiden da rikskringkastingen hadde monopol og man rett og slett av mangel på andre kanaler var nødt til å se på:

«Blir vi aldri lei av Derrick? Detektimen NRK har sendt et par mannsaldere. Utallige generasjoner vil alltid huske Derrick. Han som er feit, har fin bil og Tysklands største poser under øya. Og gang på gang spør om en aller annen har angst. Utrolig spennende egentlig… Hvem har angst, og hvem er morderen? », kunne man lese i Dagbladspalten «Sterke meninger» for nesten ti år siden.

Innlegget, som forøvrig var anonymt, eksemplifiserer utmerket den ene setningen som «alle» nordmenn – om de så har hatt fransk B-språk og urdu som C-språk – kan på tysk: «Haben sie Angst?». De fleste har nok fått med seg at dette ordet på tysk betyr «redd» og ikke har noe å gjøre med den psykiske lidelsen vi på norsk ofte omtaler som «angst». Men det er uvesentlig i denne sammenhengen, i norsk doxal tankegang er dette morsomt, som et slags ordspill, en latterliggjøring av en serie som er akkurat like god eller like dårlig som de ørten andre detektimene vi har sett på NRK gjennom tidene. Men dette – for å sette det på spissen – bidrar også til hvordan nordmannen ser Tyskland, nemlig ut i fra sin egen (språklig begrensede) tallerkenkant og ikke så mye lenger.

Vi har Krig og Angst med i våre forestillinger. Og så har vi selvfølgelig også Porno. Våre fordommer og klisjéoppfatninger er særdeles tydelig til stede i våre forestillinger om tysk kunst. Og tysk film i Norge har i alle år hatt en ekstra spesiell klang: I en liten u-høytidelig undersøkelse som ble trykket i filmavisen for de tyske filmdagene som ble arrangert på Lillehammer 8.-10. februar i år, ble norske ungdommer på gaten i Lillehammer spurt om de hadde noe forhold til tysk film og kultur. «- Vi har ikke noe spesielt forhold til tysk kultur og film, sier tre unge menn som vi møter utenfor Sherrif. De mener det er vanskelig å få med seg noe tysk film ettersom alt blir dubbet der nede. – Bortsett fra tysk porno da, den behøver jo ikke dubbing, sier de tre seg enige i » Journalisten tilføyer lakonisk « (enkelte har ikke fått med seg at tyske filmer ikke blir dubbet for tyskere) »

Forestillingen om Tyskland som storprodusent av pornografi er særdeles interessant. Selv møtte jeg denne oppfatningen da jeg underviste en gruppe nordmenn i tysk. De jobbet i et større spedisjonsfirma. Alle var enige om at de trengte tysk i jobben, at tyskere var greie folk og alt gikk fint helt til siste time, da jeg sa at i dag skal vi se på en tysk film. Reaksjonen var krampelatter, en del slengbemerkninger om «Helga» og så videre – helt spontant. Filmen jeg viste var forøvrig Løp, Lola løp («Lola rennt», 1998) av Tom Tykwer – en film som da nettopp var kommet, og som det vil være meget vanskelig å karakterisere som pornografisk. At pornoindustrien i stor grad er etablert i USA (blant annet like i nærheten av Hollywood) ser ikke ut til å være en del av allmenn bevissthet (eller mangel på sådan) – derimot er tysk porno et etablert begrep i norsk diskurs.

Der Untergang og krigen, igjen

Et annet betegnende eksemplet på en typisk norsk forestilling om tysk film i nyere tid er en anmeldelse av Der Untergang (Hirschbiegel, 2004) i studentavisen Universitas. Under overskriften «Verdammt», skriver anmelder Mathias Rongved for så vidt ganske positivt om filmen: «Det har vært antydet at denne filmen glorifiserer nazismen. Sludder. Nazistene er svette, grå og med et par unntak ganske ufyselige.»

Denne skepsisen som Rongved viser til har blant annet vært luftet i en del av Norges hovedstadsaviser, blant annet gjennom innlegg i Morgenbladet og som egen serie i Klassekampen. Ofte blir det i Norge glemt at debatten om Der Untergang har vært betraktelig sterkere i Tyskland selv, så når Klassekampen i en artikkel/intervjuserie i sammenheng med Norges-lanseringen spør om «Tyskland nå er klar for en film som Der Untergang,» er det betegnende at det her kan leses som at Norge skal stille seg som dommer over om Tyskland er klare for å se en film om Hitler. Skal ikke tyskerne klare å bedømme det selv? Og hvorfor skulle Norge være så godt kvalifisert, landet som utleverte sine jøder til deportasjon, hvor Quislings parti var meget populært og hvor tatere ble sterilisert til langt ut på 70-tallet – av hensyn som ikke kan kalles for noe annet enn rasehygieniske?

Krigen, ja: Tilbake til den ellers så positive Rongved i Universitas. På slutten av sin anmeldelse kommer han med følgende oppfordring: «80–tallet hadde Das Boot, 90–tallet hadde Stalingrad. Der Untergang er dette tiårets store tyske krigsfilm. Og å se én tysk film i tiåret, det tåler du, for dette er veldig, veldig bra.» Dette eksemplet er interessant, ikke minst på grunn av dets flerstemmighet. Det virker som om Rongved nesten unnskylder at han liker denne filmen, i og med at en tysk film i tiåret er noe man må «tåle». Men han synes den er bra – kriteriet for det er ikke minst at den ikke forherliger nazismen. Når det premisset er unnagjort, kommer den generelle doxale aversjonen mot tysk film. Alle «vet» at tysk film er noe vi ikke liker, og må «lures» av sted på. Nå kan man hevde at det nettopp er på grunn av disse fordommene om tyskere at man må skrive slik – alle vet jo hva som menes, og alle trekker litt på smilebåndet. Litt «frekt», men innenfor diskurssystemet: Skoleeksemplet på «flink» journalistikk.

Det underliggende premisset er imidlertid ikke så lett å få øye på: Den ene tyske filmen man ser i tiåret må jo da nødvendigvis bli en krigsfilm, hvis vi skal ta utgangspunkt i hvilke filmer Rongved oppsummerer. Og der er vi tilbake ved det som antageligvis har preget det norske synet på Tyskland og tyskere mest, som Eielsen i Klassekampen beskrev: Krigen. Igjen. Tilsynelatende skal krigen fremdeles være med på å definere både vårt bilde av Tyskland generelt og det vi skal se av tysk film spesielt.

Og hva er så galt med det? Ryeng argumenterer for et mer nyansert begrepsapparat, av flere grunner. «Hvis nasjonal kultur defineres som opprinnelig, evigvarende og homogen, med klare yttergrenser, fullstendig særegen i forhold til andre kulturer og entydig styrer handlingene til dem som deler denne kulturen blir det ’en funksjonell ekvivalent til et biologisk rasebegrep». Og da har man gått i ring: Ved å ensidig fokusere på negative sider i Tysklands historie og la dem bli determinerende for vår oppfatning av landet, benytter man seg av en like rasistisk grunntanke som nazistene selv hadde, nemlig at individ defineres ut fra sin gruppetilhørighet og ikke som et individ i seg selv.

Mot bedre tider?

Men for å prøve å motvirke mine noe grinebiterske utsagn: Det er ingen grunn til å svartmale mer enn nødvendig. De siste årene har det rådende norske synet på Tyskland nemlig blitt noe mer nyansert, og det er særlig filmene som leder an denne utviklingen. Filmkveldene på Goethe Institut i Oslo har de siste årene trukket fulle hus, og flere filmer har tildels hatt stor suksess både i Norge og i verden generelt. Det er litt vanskelig å peke på når denne bølgen egentlig begynte å gjøre seg gjeldende i Norge. For mens tysk filmproduksjon i etterkrigstiden stort sett har vært meget allsidig og variert, ble dette i Norge ikke gjenspeilt utenfor de spesielt filminteressertes indre krets, ofte ikke engang der. På slutten av 70-tallet, og starten av 80-tallet – under tysk films såkalte «andre gullalder» kunne vi i en periode se filmene til de store regissørene – Wenders, Fassbinder, Herzog, Von Trotta og Schlöndorf på norske kinoer og i filmklubbene. Men så ble det igjen forholdsvis stille.

I løpet av 90-tallet har det nå igjen kommet en rekke tyske filmer som utfordrer og setter det rådende norske paradigmet på prøve. Et eksempel er Løp, Lola løp (se også Jan Grues artikkel i dette nummeret), hvor både fortelling og stil på ingen måte lignet på det ellers meget endimensjonale bildet av tysk film som rådet. En annen film var En meget ettertraktet mann (Wortman, 1994, tysk tittel: Der bewegte Mann), som kom midt i det som i Tyskland ble kalt «den tyske komediebølgen.» Denne lettere hysteriske komedien om en ung heterofil mann som mer eller mindre frivillig blir kastet inn i et homofilt miljø slo også meget godt an i Norge – ikke utenkelig at noe av grunnen var Till Schweiger, som spilte hovedpersonen: Helt klart en skuespiller som ikke tilsvarer stereotypiske oppfatninger om tyskere som feite og med bart. Internasjonalt slo filmer som beveget seg mer eller mindre i det melankolske landskapet godt an: Goodbye Lenin (Becker, 2003) og Nirgendwo in Afrika (Link, 2001) er eksempler på filmer som bearbeider forkjellige perioder i Tysklands historie på nye måter: Sett fra enkeltpersonenes perspektiv, delvis med humor og delvis med distanse.

Nylig har tysk film fått enda et tilskudd på stammen, og det er via gruppen av deres nye landsmenn. Tyskland hørte til det landet i Europa som var først ute med å hente det som den gang ble kalt «gjestearbeidere» for å klare å besette overskuddet av arbeid som fantes i en periode av etterkrigstiden. Særlig kom det mange fra Tyrkia, og i dag finnes det ca 2,5 millioner mennesker i Tyskland som er av tyrkisk opprinnelse. Mange er annen eller tredjegenerasjons innvandrere og opplever at de på mange måter blir «delt» i sin identitet – flytende i tysk og med tysk skolegang og et vagt forhold til Tyrkia på ene siden og diskriminering og manglende integrasjon i det tyske samfunn på den andre siden. Regissøren Fatih Akin (f.1973) er kanskje det best kjente eksemplet på en som lager filmer som speiler denne dobbeltheten av identitet og dets mange utfordringer. Før han lagde Mot veggen (Gegen die Wand, 2004), som også vakte stor oppsikt i Norge, har han også laget Kurz and schmerzlos (1998), Im Juli (2000) og Solino (2002) – med i stor grad lignende tematikk. Akin har også skrevet manus til The Kebab Connection som ble vist på filmfestivalen i Tromsø i år. Men det er også andre kulturmøter på vei i tysk film: Den kjente tyskrussiske forfatteren Wladimir Kaminers storselger ”Russendisko”, som gir et meget skrått blikk på russiske innvandreres liv i de mindre elegante strøkene av Berlin, blir filmet i år.

Nå oppstår jo selvfølgelig spørsmålet om hvor «tyske» disse filmene egentlig er, men dette spørsmålet kan det på mange måter være typisk norsk å stille. I Norge er stats –, og nasjonalitets – og identitetsbegrep mye mer sammenflettet enn i et land som Tyskland, som etter andre verdenskrig tok noen sårt nødvendige oppgjør med nettopp nasjonstanken, den som hadde vært med på å føre landet i avgrunnen. Historisk sett har også Tyskland vært en dreieskive mellom øst og vest, nord og sør – noe som gjenspeiles i hvor sammensatt landets kultur er: For det første har landet siden reformasjonen nesten vært delt på midten hva gjelder kristne trosretninger: Nord-Tyskland er protestantisk, mens Sør-Tyskland er katolsk – en slik ekstrem todeling er utenkelig i de fleste andre europeiske land. I tillegg har man i Tyskland uttalige forskjellige dialekter og ekstreme kontraster mellom landets forskjellige deler, som i mange tilfeller har vært selvstendige konge- og fyrstedømmer i mange hundre år før de ble samlet av Bismarck i 1871.

Den nye bølgen av filmer føyer seg dermed inn i kulturtradisjonen til et land som i dag antageligvis er Europas mest multikulturelle, pluralistiske og tolerante – i motsetning til hva vi her til lands har syntes det var mest behagelig å tro.

Litteratur:

Andersen, Øivind (1995): «I retorikkens hage», Universitetsforlaget, Oslo
Gaarder, Godrun: (2003): «Ut i verden med bare engelsk? Eller trenger vi flere fremmedspråk – Tysk som eksempel», Europaprogrammet, Oslo
Kjeldstadli, Knut (1999): «Nasjonale kulturer. Finnes de? Kan de studeres?» i Børtnes, Jostein (red) (1999)
Ryeng, Solveig (2005): «Tysklandsbildet og kulturell bevissthet», fra Uniped, nummer 1, 2005
Aasarød, Askild Matre (2005): «Trance, Porno og luftballonger», fra «Filmavisa for de tyske filmdagene», Nansenskolen, Lillehammer



Relatert

Erindring og film – en norsk-tysk filmserie

Z #2 2005: I oktober i år vil man få se en uvanlig filmserie i Oslo. I samarbeid med "Senter for Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge", Goethe Institut, ASF og Cinemateket i Oslo, vil det bli vist ni filmer som alle behandler den andre verdenskrig, den tyske okkupasjonen og Holocaust | kun utdrag

(P)Resident Evil – eller den hjemlige ondskap

Z #2 2005: Wim Wenders er den mest fremtredende tyske filmregissør av sin generasjon. Han begynte sin karriere på 1960-tallet og har jevnlig laget film i Tyskland, USA, og i andre land gjennom de siste 40 årene. Som en ledende skikkelse i tysk etterkrigsfilm har han også stadig stått fram med synspunkter på film og andre kulturelle fenomener. I dette essayet diskuterer Wenders Der Untergang, filmen om det tredje rikets siste dager | kun utdrag

Brecht + Wagner = Syberberg

Z #3 1985: Seks timer lange filmer om livets gravalvorligheter. Uendelige biografier over særinger og [...] | kun utdrag


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Jean Renoir

Z #4 1984: Cinemateket i Nork Filminstitutts nye kino i Oslo er i ferd med å etablere seg som et senter for [...] | kun utdrag

Politikk og satire – mockumentarer fra tidlig stumfilm til nyhetssatire

Z #2 2017: Hvilken betydning kan mockumentarer og nyhetssatire ha i en verden full av «alternative fakta»? | kun utdrag

Digitale Fortellinger – en ny type dokumentar

Z #3 2006: [byline: Eli Lea jobber med Digital Historiefortelling i Flimmer Film i Bergen. Hun har selv laget [...]