Dette nummeret av Z er viet forestillinger om det feminine og det maskuline. Hvilke fortellinger: klisjeer og stereoptyper om kjønnsidentitet får vi med på kjøpet når vi fascineres av en filmfortelling?
Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit
Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen. Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?
Veien har gjennom tiår fungert som selve symbolet på frihet og flukt. Stedet for de unges uansvarlige utforskning av mulige identiteter. Nå er noe nytt på gang i de amerikanske roadmoviene: De middelaldrende mennene har også lagt ut på veien. Hva har disse mennene der ute å gjøre?
I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.
Menns seksualitet er omgitt av myter og fortellinger som sperrer den inne i et erotisk jernbur. Mange av disse er historier om erobringer, erotiske prestasjoner og heroiske bragder i et seksuelt eventyrland. Pornoen er et av de steder hvor menns fortellinger om sin egen primitive seksualitet feires og bekreftes i det uendelige. Pornoen reflekterer begjær, seksualitetsmønstre og en rekke av de tidstypiske forhold mellom kjønnene som eksisterer i en kultur.
Noen ganger – særlig når hodet er støffet fullt av alt for mye som har samlet seg i løpet av en lang dag - siger jeg ned foran fjernsynet og kutter ut all tankevirksomhet. Jeg rigger meg til i sofaen og har bare lyst til å se de mest spekulative og lettfordøyelige programmene. Særlig er jeg begeistret for TVNorges uhyrlige dokumenterer av slett håndverk og med uhyggelige tema. Men så er det disse reklamefilmene jeg får med på kjøpet, da …
Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
Z Filmtidsskrift ©2010 | Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit |
Norges mest seriøse filmtidsskrift | Utgis av Norsk filmklubbforbund. | Personvernerklæring for Z
