Mannlighet i pornoland

Menns seksualitet er omgitt av myter og fortellinger som sperrer den inne i et erotisk jernbur. Mange av disse er historier om erobringer, erotiske prestasjoner og heroiske bragder i et seksuelt eventyrland. Pornoen er et av de steder hvor menns fortellinger om sin egen primitive seksualitet feires og bekreftes i det uendelige.
Pornoen reflekterer begjær, seksualitetsmønstre og en rekke av de tidstypiske forhold mellom kjønnene som eksisterer i en kultur. Den lodder hvilke forventninger og forestillinger om seksuell lykke som eksisterer. Vår tids konsumsamfunn lover et pornutopia til det seksuelt utforskende individ; en overflod av lyst og tilfredsstilt begjær. Portrettet av Ron Jeremy viser imidlertid at et uendelig antall seksuelt tilgjengelige kropper ikke nødvendigvis leder til seksuell glede og klokskap i lyst. Det kan like så godt sementere den mannlige seksualiteten og låse den i en hedonistisk isolasjon.

[Knut Kolnar, dr. art og forfatter av boka Mannedyret. Begjær i moderne film.]

When you have every kind of sex there is, what do you do to your soul?

I filmen Porn Star: The Legend of Ron Jeremy (Gill, 2001) klager Ron Jeremy, med pornolegenden med artistnavnet «The Hedgehog» på at han er grovt undervurdert som skuespiller. Jeremy er en liten, fet, godt behåret middelaldrende mann, som i sin gryende manndom la vekk lærergjerningen til fordel for en karriere i den eksplisitte erotikks verden. Livet som spesialpedagog for autistiske og narsissistiske barn, fikk han til å stirre inn i tilværelsens mørke meningsløshet. Det var definitivt ikke her han hørte hjemme. Han var etlet til større og viktigere ting, og utvalgt til å skinne på et langt mer glamorøst firmament. Med sine små, tykke hender hvilende avslappet på rattet, forteller han til kamera i et engasjert toneleie om sin evne til kroppsbeherskelse.

Med et seriøst engasjement – og uten en millimeter ironi – forsøker han å gi oss innblikk i hans egen versjon av den russiske teaterpedagogen Stanislavskijs Method Acting. Skuespillere som Brando og Dean revolusjonerte i sin tid det skuespillertekniske repertoaret med sin erfaringsbaserte Method Acting, som bidro til den beherskelse av kropp, mimikk, bevegelse og positurer som gjorde at de fylte lerretet med eksistensielt drama. Jeremys særegne bidrag til kunsten er at han kan komme på «count-down». Han kan få sædavgang på nedtelling. 10.9.8 … 3.2.1, go, finale! På sekundet leverer han et money–shot, et kremskudd, mellom kvinnens bryster, eller mellom trutformede botox-lepper.

Ron Jeremy legger i tillegg vekt på ereksjonens autentisitet. Han er mannlighetens Rocky Mountain; vill, ekte og ubesudlet av den moderne vitenskaps manipulering av maskuliniteten. Han uttrykker forakt for de skuespillerne som forsøker å gjøre karriere ved hjelp av Viagra og lignende midler mot «erektiv dysfunksjon». De er fuskere i mannlighet, desertører i ereksjon.

I tillegg til kroppsbeherskelse og kunstnerisk finfølelse er selvsagt størrelsen på penis en av de faktorer som har bidratt til å skape ham herostratisk pornoberømmelse. Det voluminøse organet er nesten ti tommer ifølge filmen. Det varmer Ronnies pornohjerte og tilfører mannligheten eksistensielt fylde når han kan spøke med at penis er «two inches … hm..hm.. from the floor. Ha ha. Størrelsen gir rom for en ny type erotisk kroppsakrobatikk. Ron Jeremy kan utføre auto-fellatio; han kan suge sin egen pikk.

Bildet av en mann med en penis i munnen assosieres vanligvis med feminine og homoseksuelle valører. Når det i dette tilfelle er mannens eget organ som er gjenstand for oralsexen, ser dette assosiasjonskomplekset ut til fullstendig å skifte karakter. Den store applaus det er blitt møtt med både i pornoland og blant menigmann tyder på at det tvert imot er knyttet betydelig maskulin bekreftelsesbravur til dette stuntet. Det er potensert turbomaskulinitet, det er mannlig lyst som tøyer naturlovene; erotisk, akrobatisk mannlighet på sitt ypperste. Dette selvsugende stuntet er imidlertid blitt et stigma som har fulgt ham i årevis, og er i ferd med å lede oppmerksomheten vekk fra det han oppfatter som sine øvrige kvaliteter og egenskaper som skuespiller og menneske. Han ønsker ikke at autosexen skal være hans åndelige testamente.

Det er hans ekthet som skuespiller som kvalitetssikrer produktene hans, og skiller ham fra den gemene hop av mannlige pornoskuespillere, slik at han aldri faller ned i det pornostjernen Karl Jammer i et intervju med Susan Faludi i Stiffed (1999) betegnet som «kjøtteterne». Dette er den billige, trashy, pornoproduksjonens land, som enhver med en viss karrieremessig ambisjon er livredd for å bli fanget inn i. Kjøtteterdivisjonen er den banale pikkens triumf. Kjøtteterpulerne har ingen sosial status. De representerer billig, industriell puling uten raffinement og arbeidsetikk. Det er serielle ejakulasjoner fra pornoens kjellerdyp. Ron Jeremy er, som Carl Jammer var, høyt hevet over den slags distinksjonsløst knulleri. Det som sikrer Ron Jeremy ære og mannlig verdighet er hans hydrauliske pålitelighet. «If there were a sexual Olympics he`ll won the gold medal», sier redaktøren i Screw Magazine Al Goldstein i filmen. Kjønnet er en blanding av heisekran og trykkluftbor; det hever og senker seg, kommer og går, og leverer sine kremete varer med den type presisjon som skaper suksess for selskaper som Federal Express Delivery Service. Deretter faktureres hver sædcelle med sirlig pertentlighet. Ron Jeremy, den gamle spesialpedagogen, er gjerrig som Mr. Scrooge.

Det er denne FedEx-pikken som er senteret i Ron Jeremys eksistens. Det er denne som gir han tilhørighet på jorden, og en opplevelse av at han inngår i noe som er større og mer meningsfullt enn ham selv. Det er i FedEx-sexen; i de hydrauliske og ejakulative stuntene, den etiske kjerne i hans misjon som skuespiller utkrystalliserer seg; gjennom sin kroppsbeherskelse kan han fange og dramatisere det orgastiske øyeblikks eksistensielle dynamikk. Hans kirurgiske beherskelse av kjønnet er således utgangspunkt for en særegen erotisk-ekspresjonistisk performance. Og det er denne performancen som gjør han til kunstner, og skiller ham fra den gemene hop av tilfeldig- og ukontrollert pumpende pornopunger. I tilfellet Ron Jeremy får klisjeen om at mannskroppen kun er «a life supporting system for a penis» samtidskulturell aktualitet.

Sex og mannlig identitet

Don Quixote har sadlet opp i samtidens kjønn. Seksualitetens mål og mening er diffus, og for en rekke riddere av bedrøvelige ereksjoner handler sex mer om identitet og prestisje enn om lyst.

På begynnelsen av 1970-tallet så vi konturene av det som skulle utvikle seg til en egen pornosfære. Filmer som Deep Throat (Gerhard Damiano, 1972) The Devil in Miss Jones (Gerhard Damiano,) og Behind the Green Door (Mithcell Brothers, 1972) ga startskuddet til en «porn chich» boom, og startet det som i ettertid refereres til som «The Golden Age of Porn.» I dag har pornoindustrien utviklet seg til å bli en industri på mellom $4 og 14 milliarder. Det produseres ca 11000 filmer i året, mens Hollywood produserer ca. 400. I tillegg leies det i USA ut ca 686 millioner DVD med pornografisk innhold. Pornoen er en av vår tids store økonomiske suksesshistorier. I dag er vi inne i et som kalles «The Silver Age of Porn». I tillegg til å være en mainstream økonomi, større enn Hollywood og baseball, har porno utviklet seg til å bli et eget kulturkompleks, med en betydelig innflytelse og påvirkningskraft.

Det som i dag kalles «porn-chic» er en seksualisert fashion-trend som på vesentlige punkter skiller seg fra 1970-talls-begrepet. På 1970-tallet, betød «porn-chic» at det for en kort periode var hipt og in å se porno på kinolerretet og diskutere innhold og betydning. I dag er «porn-chic» en langt mer omfattende og upresist begrep, og omhandler de ulike måter pornoen setter avtrykk i mainstreamkulturen på. Et aspekt ved samtidens «porn-chic» tendens er at fragmenter og identitetsrekvisitter fra det pornografiske univers glir over i mainstreamkulturen, og blir en legitim del av kjønnsuttrykket.

Pornstar og andre dokumentarer og dramatiseringer av pornoverdenen, som Innside Deep Throat, Boogie Nights, Pornography: The Secret History of Civilisation, Rated X, er en del av denne «porn-chic»-trenden. De representerer mainstream populærkultur som åpner døren inn til pornoverdenen. Tilnærmingsvinkelen varierer. Noen av filmene har et journalistisk preg med en dokumentaristisk profil, noen har lagt seg mer på den pirrende og sensasjonalistiske bølgen, mens andre tenderer mot seriøs samfunnshistorisk forskning. Porno i ulike tappinger og varianter entrer det populærkulturelle feltet på et utall av måter.

Mennene i pornoland har sex som yrke. Skuespillerne er proffe sexatleter. De slår mynt på driften, og er velbevandret i seksualitetens teknologier. Selv om de sjeldent viser en ydmyk og sjenert holdning; en forestilling om at seksualiteten tilhører det menneskelig mysterium og kan være en kilde til svimlende ømhet er svært sjelden kost, så er seksualiteten alltid koblet til personligheten på et eller annet vis. Og personene i pornoland kommer der med sine livshistorier, sine forestillinger om maskulinitet og femininitet, sine mentaliteter og tenkesett, sine forsøk på kjærlighet, nærhet og på å takle de store livsspørsmål. Og det viser seg både på film og i det levde liv.

Mainstreampornoen handler i stor grad om å iscenesette og dramatisere menns lyst, ønskedrømmer og seksuelle fantasier. Dette gjøres på et utall mer eller mindre sofistikert vis. En hypotese er at i en rekke av de erotiske scenariene vi får presentert er begjæret etter en bestemt mannlig identitet viktigere enn seksuell tilfredsstillelse. Siden mennene alltid bærer med seg sine mannlighetskonstruksjoner ser dette ut til ikke bare å gjelde for de skikkelsene som blir portrettert i filmene, men også for en rekke av de skuespillerne som har sitt daglige virke i pornoland. I dokumentaren om Ron Jeremy, blir det tydelig at dette også gjelder Mr. Pornking himself.

Selv om Ronnie må sies å være en noen spesiell mannsfigur, så reflekterer hans seksuelle ekstremiteter trekk som gjenfinnes i mer moderate former i en rekke av samtidens maskulinitetsformer. Den mest åpenbare er de måter hans seksualitetsoppvisninger er knyttet til mannlig identitet på. Seksualiteten dreier seg ikke om å utdype hjertets sensibiliteter eller skape et spekter av intensiteter i forhold til et annet menneske. Den er en performans som sikter mot å opprettholde en bestemt forestilling om maskulinitet.

At det er identitetsmessige størrelser som er i spill bestyrkes av et intervju i filmen med den norskættede Burt Reynolds kloning Sasha Gabor, som har stilt kropp og lem til skue i ca. 530 hardcore filmer. Med yrkesstolthet i sin særegne noe lespende stemme understreker han at Ron ikke bare har hatt sex med over 2500 kvinner på film, men også minst like mange off-screen. Han er tydelig stolt over sin kollega og kamerats prestasjoner i den kommersielle erotikks verden. De har en slags mytisk samhørighet i virilitet, fra skjulte kilder slurper de i seg det dunkle stoff som mannlighetssubstratet er laget av.

Med et uttrykk av sentimental tilfredshet i det solariumsbrune ansiktet, med glattbarberte glinsende felt som støter an mot en velpleid, gråstenkt skjeggmanke, som spiller på ikonografien om den vise mann, forsøker han å tydeliggjøre at det er heroiske bragder det dreier seg om. De har knekket kjønnets koder, som gamle soldater bærer de virilitetens faner fra slekt til slekt og ærer mannligheten på den nye tids premisser. Ron har vært en kjønnskriger på den mediale seksualitets arena. I tillegg har han har reist fra kyst til kyst, til swingers party etter swingers party, og raust stilt FedEx-pikken til disposisjon for hundrevis av kvinner, kjente som ukjente. Han har kjempet for mannlig verdighet, holdt maskulinitetens fane høyt, og med stoisk utholdenhet har han arbeidet seg gjennom 5-6000 forskjellige kvinner. Det har konsolidert hans erotiske selvbilde og skapt en bestemt mannlig pondus.

Ron ser ut til å ha en eksistensiell avhengighet av det numeriske og kvantifiserbare ved seksualiteten. Det legges vekt på lengde, tykkelse, tid og utholdenhet. Ron Jeremys evne til maratonereksjoner er med på å konstruere en mannlig identitet som feires over hele pornoland. Hans kunstneriske høydepunkt er en firetimers ereksjon. I løpet av en svett ettermiddag ble den stolte eier av maratonereksjonen loset gjennom drøye to dusin pornobabes med beina sprikende i alle tenkelige himmelretninger. Bragden presenteres som en milepæl i bransjen. Dette er mannlighet «unbound». Nå hører det til sjeldenhetene at menn utenfor pornoland har den slags uttellinger på sine eventuelle maratonereksjoner. Like sjelden er ikke menns opptatthet av de prestasjonsorienterte og kvantifiserbare sider ved lysten.

Vektleggingen av kjemikaliefrie ereksjoner, maratonereksjoner og den minutiøse beherskelse av de hydrauliske sidene ved seksualakten indikerer at prestasjon og ytelse er sentrale elementer i Ron Jeremys oppfattelse av hva sex er, og hvordan den er knyttet til mannlig identitet. Selv om mainstream-pornoen presenterer et spekter av mannlige preferanser, som ofte kan sees gjennom psykodynamiske linser, som uttrykk for regresjon og tilfredsstillelse av infantile lyster og drifter, så er det her et dominerende innslag av Duracell-kanin-sex.

I Ron Jeremys versjon av pornoland ser det ikke ut til å eksistere et vokabular for mannlig seksualitet ut over det som er knyttet til det performative, til yteevne og bekreftelse av mannlighet. Her er ikke språk og metaforer som kan formidle kvalitative opplevelser og erfaringer ved mannlig seksualitet. Opphisselsens ulike fasetter, tilfredsstillelsens variasjoner, nytelsenes mangfold reduseres til et språk som er knyttet til bekreftelse av mannlig identitet menn i mellom. Til tross for alle de former for mannlig bravur som filmen skilter med, så er mannen forbausende beskjeden når det gjelder bevisstheten om kvalitetene i sin egen nytelse. Denne type representasjon av mannlig seksualitet er noe vi finner i hele det populærkulturelle feltet, og kan betegnes som «seksuelle prestisjemodeller».

Porno er en sjanger i et mangfold av sjangere, og som sådan har den sine forskjellige konvensjoner og målsetninger. Dramaet/Tragedien skal ifølge Aristoteles produsere frykt og medlidenhet med katartisk renselse for øye, kriminalromanen skal skape spenning, romanen skal spore til innsikt og refleksjon og være del av en humanistisk dannelsesreise, etc. Pornoens sjangermessige målsetning er å skape seksuell opphisselse, og eventuelt tjene som forlegg for masturbasjon. Den er således en form for brukskunst.

Sjangerens hovedutfordring er hvordan den skal visualisere seksuell nytelse slik at den tenner tilskueren. Hvordan skape seksuell autentisitet på film, hvordan få fiksjonssex til å virke ekte; full av nytelse, kåthet og serielle orgasmer som stiler mot stadig større kosmiske høyder? Et standardinnslag i de fleste former for mainstream heteroseksuell samtidsporno er kremskuddet eller «the money shot», som har sitt kunstneriske forlegg i spermballettene i «golden age» klassikeren Behind the Green Door. «The cum shot»; sædceller nøye koreografert over ulike deler av kvinnekroppen, er ment som en bekreftelse av nytelse. I pornoen er kremskuddet en verifisering av at orgasme faktisk har funnet sted og et definitivt virilitetsstempel. Mannen har prestert, varene er levert og maskuliniteten verifisert.

Denne konvensjonen bidrar til å tåkelegge vesentlige sider ved mannlig seksualitet. Den skjuler det faktum at ejakulasjon og orgastisk nytelse ikke nødvendigvis er samme sak. Det som i psykologisk litteratur sees som skillet mellom den ejakulative- og den orgastiske potens. Det peker på at en mann kan godt ejakulere uten at det er forbundet med særlig intense følelser, eller involverer hele kroppen. Selv om det ofte er forbindelse mellom ejakulasjon og orgastisk lyst, så er det ingen naturnødvendig forbindelse. Også for menn er orgasmen knyttet til kvaliteten av forholdet mannen har til seg selv og partneren. Det innebærer at menn på lignende vis som kvinner også kan feike en orgasme. Dersom en gjør ejakulasjon ekvivalent med orgastisk nytelse, så forsvinner enhver problemstilling rundt mannens evne til å oppnå orgastisk klimaks.

I tidens seksualitetsklima er ikke en kvinne en fullverdig kvinne dersom hun ikke kan få orgasme. Den frigide kvinnen eller den pergamentale kalaharimusen, er en taper i tidens identitetsspill. Når det gjelder mannen så berger han status og sikrer maskuliniteten så lenge jernet stivner som det skal og han leverer varene. Den kulturelle taushet omkring mannens lyst har sine gode grunner. En diskusjon om mannens orgasmer ville skapt en et kulturelt uføre i prestasjonsangst. Mannen ville blitt nødt til å svare for seg på flere nivåer. Den orgastisk impotente mannen ville kommet i en ny type identitetsmessig forlegenhet. Det ville plutselig ikke vært nok å være seksuell atlet. Han ville også måtte være potent med henhold til egen nytelse.

For kvinnen ville det også skapt en ny kilde til erotisk usikkerhet. En ting er problemer med å oppnå egen orgasme, i tillegg ville så spørsmålet komme om hun er i besittelse av de kvaliteter som skal til for at mannen skal få en virkelig orgasme og bli dypt tilfredsstilt, og ikke bare kniper den av på pornovis, før han tørner inn i søvnen. Det innebærer at både menn og kvinner profitterer på at mannlig lyst forblir et udebattert tema. Som kulturell størrelse er derved pornopikken en angstfordriver for både kvinner og menn.

Derfor er pornopikken også designet slik at den skal berolige mannen og bekrefte en bestemt form for prestasjonsorientert maskulinitet. Pornopikken er således en konvensjonell pikk, formet etter sjangerens sjabloner. Den er i stort monn også en usårbar pikk, et arbeidsjern. Den yter maksimalt når den får beskjed om å gå på. Slik sett er den også en sirkuspikk, som utfører sine kjønnsstunt på kommando. Den er også ensom i den forstand at den er knyttet til individet og dets selvhevdelse. Den tar og penetrerer, men åpner seg ikke for den andre og lar seg ta. Den erigerte pornopikken er et imperativ, en kjønnssoldat klar for action og kamp, rede til å gi til siste sæddråpe. Bak all den hydrauliske bravur skjuler den imidlertid ofte en henvendelse. Selv en pornopikk er som oftest på vei mot en annen. Men denne veien fornekter den ofte. Kanskje fordi den inneholder et sårt ønske om å bli tatt i mot, om å bli behandlet skikkelig, og at dens safter skal være ønsket og verdsatt.

Kremskuddet er i mange tilfeller knyttet til makt og selvbekreftelse. Når mannen kommer over kvinnekroppen er det ofte en markering av revir. En dominant handling hvor han tar kvinnen i besittelse og sender en beskjed til alle sine imaginære rivaler; jeg har vært her, dette er mitt. Alternative perspektiv er imidlertid mulige. Kremskuddet innebærer at mannen gir fra seg en levende del av seg selv, at genene blir sendt ut på en usikker ferd i en ukjent og potensielt faretruende verden. Da oppstår det en problematikk omkring det å bli tatt i mot, om mottagelsens karakter og relasjonens kvaliteter. Da er ikke ejakulasjonene og kremskuddene ensomme affærer, knyttet til bekreftelse av mannlighet, men dypt relasjonelle fenomen, involvert i en grunnleggende seksuell kommunikasjon omkring ta og gi, gi seg hen, falle, gi slipp og bli tatt i mot. Da blir pornopikken en sårbar pikk. Mannligheten trer ut av bunkersen og settes i spill på måter som kan være faretruende. I angsten finnes imidlertid også muligheter. Når mannen gir opp sitt erotiske identitetsprosjektet og utlevere seg til den andre, åpner han for at andre orgastiske kvaliteter kan entre kroppen.

Metrosex!

Masturbation is a waste of fucking time.

På midten av nittitallet identifiserte forfatter, journalist og satiriker Mark Simpson det han betegnet som den metroseksuelle mannen. Psykologisk sett er denne mannen en grandios narsissist; han lever i en evig pubertet, og bruker en stor del av livet til å utdype og spesifisere sine behov og til å forfølge sitt begjær. Han er konsumsamfunnets mann. Identiteten er knyttet til kropp, utseende og inntjeningsevne. Mannlighetskapitalen er forbundet med evnen til å sette regi på sine fremtredelsesformer. Han blir til i de andres blikk; ikke bare i blikkene på gaten, i kafeene, i blikkene som erotiserer dagliglivet, i blikkene elskerne utveksler, eller blikkene fra filmen og reklameplakatene, men i det store blikket som hviler over hele mediesamfunnet. En maskulinitetsform glitrende portrettert i David Finchers Fight Club (1999), som både er en skildring av – og et opprør mot – den metroseksuelle mannen.

Et grunnpoeng i Fight Club var at når konsumet definerer identiteten og kroppen forsvinner som grunnlag for opplevelse av kjønnsfylde så går livet i gråtoner. En tilstand Jack gir ord til når han står ved kopimaskinen, og kunstige lynglimt farer over ansiktet hans, i setningen; «life is a copy of a copy of a copy.» I tillegg til den allmenne eksistensielle tristessen er mannen også havnet på erotisk sparebluss. Livsuttrykket gjennomsyres ikke av den donjuanske begeistring for livets uendelig mangfold av ulike kvinnekropper som kan drysse stadig nye gleder over den seksuelt nysgjerrige mannen. Den metroseksuelle mannens erotiske status quo artikuleres i begrepet Sportsfucking. Det indikerer at sensualiteten er gått i dvale. Treffende uttrykt av Chuc Palanihiuk i romanen filmen bygger på: «The people I know who used to sit in the bathtub with pornography, now they sit in the bathtub with the Ikea furniture catalogue.»

Sportsknullingen er et seksualitetskonsept tilpasset en tidstypisk form for seksuell nummenhet. Dette er et slags sadomasochistisk seksualitetskonsept som er designet for å gi en jump start på det erotiske systemet. En erotisk brutalitet som skal sørge for at en føler noe i stedet for intet. Ron Jeremy spissartikulerer mange av trekkene til den metroseksuelle mannen og de seksualitetsformer som er knyttet til denne. Han bærer trekkene til storbyens selvopptatte og karrierefokuserte unge menn. For denne nye mannligheten er sex knyttet til livsstil og er en sentral del av et selvrealiseringsprosjektet.

Tidens mann er på høyde med sitt begjær. Han presenterer det med samme scenevanthet og selvfølgelighet som en velger muffins til kaffen. Det er trendy å være kåt til kaffen. Det gjør begjæret til et spørsmål om stil. For tidens mann er seksuell sofistikerthet en essensiell del av identitetsporteføljen. Det er vesentlig å presentere en erotisk cv, som både er attraktiv og mannlighetsbekreftende. Det nye kroppsuttrykket må signalisere at han råder over et reservoar av stilisert og brennbar lyst, at han er en kunstner eller connoisseur i erotikk. Han må utstråle at han er antitesen til stille og kjappe misjonærstillinger i mørket. Han bør omgi seg med en aura av orgasmer i kim, og gi uttrykk for at hans erotiske kjølvann er duvende fullt av dypt tilfredsstilte og murrende fornøyde kvinner.

Ron Jeremy er en satellitt i dette mannlige landskapet. Med en utholdenhet og en disiplin som kjennetegner de mest ihuge puritanere bygger han en erotikk cv på sitt underfundige vis. Ron Jeremy setter ikke identiteten i spill ved kafébordet, det er ikke ved å se og bli sett, eller gjennom å vise en finslepen estetisk kompetanse i klær, hårmousse og innstuderte positurer, at han markerer mannlighet. Heller ikke søker han å gå til verks på mer ultratradisjonelt vis ved å proklamere på kalkulerte måter de former for økonomisk eller kulturell kapital han er i besittelse av. For Ron Jeremy, som er marginalisert fra tradisjonelle prestisjegenererende områder i samfunnet, er det mannlighetskapitalen som er hans sentrale kapitalform. Denne er forankret i kroppen, og er et uttrykk for en suverenitet i den biologisk mannlighet.

Et postmoderne trekk ved Ron Jeremys mannlighet er den intime forbindelsen han knytter mellom identitetskapital og erotisk kapital. Dette er et trekk han har til felles med de urbane sentras metroseksuelle menn. Han skiller seg imidlertid fra den alminnelige metroseksuelle mannen gjennom sitt forhold til media. Den metroseksuelle mannen ønsker svært ofte å profilere seg gjennom media; å komme til syne, å bli sett og øke sin sosiale kapital gjennom medial tilstedeværelse. Ronnie har et langt mer intimt forhold til media. Uten kameraet eksisterer han ikke. Det er som mediert pornohelt han blir til. Ron Jeremy befinner seg i senteret av mediasamfunnets væren- og intets problematikk. Mannligheten ekspanderer og utfolder seg; åpner seg i sin mediale prakt, når den røde lampen på kameraet lyser. Han får eksistens når hans ekshibisjonistiske performanser stemmer overens med de sjabloner for identitet media viser interesse for. Utenfor spotlightenes stramme sirkler er der et rungende identitetsmørke.

Ron Jeremy er en mannsfigur som er kastet inn i en tilværelse hvor skriptene som garanterer mannlighet er uklare og i bevegelse. Siden sex er tidens gullstandard er det noe intuitivt rett og rimelig over Ron Jeremys valg av identitetsarena. I pornoland kan mannlighet bekreftes, like sikkert som i en boksering eller på en slagmark. For Ron blir den mediale sengen den slagmark han utkjemper sin maskulinitets kamper på. Mellom cum shots og botoxlepper skal den nye mannligheten bygges. Al Goldstein krediterer Ronnies kontinuerlige bestrebelser på alltid å være tilstede i media med utsagnet; «We are all narcissistic and vain, but this man is a walking press release.»

I følge Freud bærer vi alle på tapte kjærlighetshistorier og ulykkelige håp om gjenforening, uendelig lykke og omsluttende aksept. Vi er drevet av noe større og ukjent med tidløse aspekter som vi gir tidstypiske løsninger og svar, og som bestemmer hvilke nytelser vi er i stand til å oppleve. Det gjelder også Ron Jeremy. Ronnies løsning på sentrale eksistensielle spørsmål er å vende manndommen direkte mot kamera. Når kameraet fokuserer på den runde kroppen, som glinsende av svette pumper i vei med sine butte, nærmest barnaktige pornofingre godt festet rundt en pornobabe som stønner i et toneleie som indikerer at her er en kosmisk orgasme er i ferd med å gå av stabelen, så blir Ronnie til som Ron Jeremy.

Det er når presentasjonen av seksualaktene inngår i et symbiotisk forhold med de voyeurismeformer som konstituerer mediesamfunnet, at Ron Jeremy oppstår. Uten dette blikket, som ikke bare husker, men som også kan gjengi med presisjon, eksisterer ikke Ron Jeremys manndom. Da er han intet; verdiløs og ukjent, en liten, kåt, hårete, feit mann med et kjempeorgan skjult i buksen. En slik mediert eksistens er per definisjon kontinuerlig rastløs; alltid på søken etter et blikk, en linse, et digitalt formidlet format å bli til gjennom.

Det er også et sosialt aspekt ved Ron Jeremys pornosex; han treffer folk, slår tiden i hjel, støter på bekjente. Filmen viser en mann som har pornografisert sine eksistensielle spørsmål. I Pornstar blir han filosofisk på en særegen apatisk måte. Snakker om ensomhet. Han er selskapssyk, og den industrielle pulingen gjør han «less lonely». Kanskje er alt vi gjør som mennesker et forsøk på å holde ensomheten i stagge, reflekter han. Og høres ut som glamourutgaven av Sartre og Camus.

En ensom pornopung

During times of social and economic upheaval, when traditional male roles are under threat, where the exact character of masculinity is said to be unstable and no longer clear, porn reassures anxious males of their continued worth and potency.

Hver epoke har sine ensomhetsformer. Ron Jeremy materialiserer mange av postmodernitetens former for ensomhet. Han er ensom på mange nivåer. Han er ensom i den forstand at han ikke kjenner noen som er interessert i livet hans; hvilke sammenhenger, brudd, gleder og sorger det måtte bestå av. Der er ingen som kan speile ham hans eget liv, aller minst ham selv. Det leder til en slags normalisering av hans pornovakuum, noe som igjen gjør at de fleste andre mennesker reelt sett er utenfor rekkevidde. Dette pornovakuumet skaper igjen nye former for ensomhet. Han befinner seg i en tilstand hvor han ikke kan knytte varige og bærende relasjoner, det gjør at ingen helende kjærlighet er i sikte.

Vår tid er preget av at ensomheten er massiv kvantitativt sett. Bortimot en tredjedel av befolkningen lever alene. Det gjør det mulig å etablere ulike «sexual communities», vennskapsklubber og alternative familier, som holdes sammen av felles seksuelle interesser. I vår digitale æra kan dette skje ved å etablere ulike virtuelle møteplasser, eller gjennom fysisk tilstedeværelse. Ron Jeremy tilhører den siste kategorien. Han har brukt mye av sin fritid på å frekventere ulike swingers grupper og satt jernet til i den alternative samfunnsbyggingens ånd. Disse nye familiekonstellasjonene ser imidlertid ikke ut til å ha gitt Ronnie betydelig eksistensielt føde. Den seksuelle nettbyggingen virker å være en kilde til ustabile gleder, og å ha begrenset kraft som lim i menneskelig sameksistens. Det erotikkbaserte fellesskapet ser heller ut til å ha skapt en form for ensomhet som er balsamert i eksistensiell teflon. Ingen ting går virkelig inn på ham. Når han blir såret, så er det ikke i hjerte eller sjelen, men i forfengeligheten. Han knekker imidlertid ikke sammen av ensomhet og fortvilelse. Han har en slags jovial grunnfølelse; en vennlig og overbærende innstilling overfor verden.

Dette kan tolkes på ulik vis. Et perspektiv er at han som en moderne Hamlet har sett gjennom verdens blendverk, han har trukket Mayas slør tilside, stirret inn i tilværelsens harske grunnvilkår og gjennom blendende innsikter, som en erotikkens gnostiker, frigjort seg fra seksualitetens tradisjonelle kulturelle vedheng. Han kan ha skuet hulheten i det serielle monogami med sine stadige avstikkere til rekreasjons-sexens minebelagte farvann, det hykleriske i løftene om evig troskap, og det naive og sentimentale i håpet om den eneste andre. Han har kanskje forsonet seg med at begjærets løfter er utopiske, og skaper mer jag og forvirring, dype eksistensielle kriser koblet med tvil på eget erotiske selvverd, enn det bygger selvfølelse og gir en lykke som skaper sammenhenger mellom mennesker og generasjoner.

What are you doing after the orgy?

You can’t really fake a hard on.

Eller kanskje forholder det seg annerledes, kanskje er det slik at Ron Jeremy har funnet et svar på den franske filosofen Baudrillards retoriske spørsmål: What are you doing after the orgy? Hva gjør vi etter alle sanser er mettet, alle lyster er stilt, alle kvinner er prøvet, hvem er vi og hvordan forholder vi oss til verden når alle erotiske fantasier og seksuelle drømmer er innfridd eller innenfor rekkevidde?

For Fellini ville Ronnies pornoverden vært et menneskelig og erotisk mareritt. Ikke ut fra tradisjonelle moralske grunner, eller fordi en blir nummen og mett av for mye mekanisk sex, men fordi den får fantasien til å visne hen. Etter orgien blir de indre bildene mindre klare og forlokkende. Fantasiens kvinner og dristige erotiske scenarier, begynner å kjempe med den konkrete virkeligheten om plass i bevisstheten. Når det ikke lenger er noe som pirrer og er uoppnåelig fristende, når der ikke lenger er erotiske fantasier en drømmer om og lar seg pirre av i enerom, når en ikke lenger plages av fantasier som er mørke, klamme og dypt skambelagte, fantasier som er formet av tabu og angst, og som inneholder en intens lyst til å overskride grensene for vårt erotiske selv, når seksualiteten ikke lenger er farlig, med kraft til å utfordre vår forståelse av oss selv, så har heller ikke hverdagskreativiteten kraft til å skape mennesker som elskverdige personer.

Det er noe intuitivt riktig over at denne type spørsmål ikke kan besvares med erfaringsmessig tyngde av pergamentale universitetslærere. Kanskje er det hos de som kjenner orgiens ulike dynamikker fra innsiden, som er connoisseurer på dens ekstatiske oppbygning, dens metthetspunkter, dens tenningssfærer og dens søte kløe og dens sure svie, at konturene av et svar kan søkes. Ron Jeremys svar ser ut til å være at vi lever i en tid hvor grensene mellom fiksjon og virkelighet er i ferd med å viskes ut. Slik skillet mellom det private og det offentlige var en historisk fortsetning for etableringen av pornografien som en egen sjanger rundt atten sekstitallet, så ser utvanningen av skillet mellom det fiksjonelle og det reelle ut til å være et av de elementer som gir pornosfæren en strukturell forankring i samtidssamfunnet.

Når det gjelder Ron Jeremy ser det ut til at det er fiksjonen som skaper eller legger grunnlaget for struktureringen og forståelsen av virkeligheten. Den celluloide orgie han skaper i arbeidslivet, blir det skript han legger til grunn for sitt private liv. Livet leves som om det var en collage av erotiske fiksjoner, uten andre sammenhenger enn at de ligner hverandre. Ronnie både knuller og simulerer sex i alle varianter, ikke for nytelsen eller kjærlighetens skyld, ikke for forførelsen gleder, men fordi det er her han blir til og fordi det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor orgien.

Pornutopia

Porn was a part of a removal from regular life, «just a brick in the wall of my isolation», featuring music, yoga, watching sports, and a serious reading habit – all such activities determinedly pursued to fill in for the lack of human contact.

Ronnie bebor en kokong hvor det i realiteten bare er plass til ham selv. Han strekker begjæret ut, like personlig som om det dreier seg om kabler av fiberoptikk, og krøller et digitalt teppe av seksuelle representasjoner omkring sin lubne kropp. Orgien eller den seksuelle utopi blir en måte å leve på, det er her han har sine sanne venner og familiemedlemmer. Det er her han gjør sine grunnerfaringer av menneskeverd og virkelighet. I et univers av illusjoner, begjær, de mest narsissistiske seksuelle ambisjoner og betalt tilfredsstillelse, lever Ronnie i en merkverdig type fred med seg selv og den øvrige verden. En fred som ser ut til å bli mer og mer attraktiv for den økende masse individer som søker borgerskap i pornutopia.

Ronnie blir aldri såret, sier han i filmen. Kun to ganger i sitt lange pornoliv har han følt injuriens sviende kraft. Det kan høres ut som om pornoland utelukkende er befolket av filantropisk orienterte mennesker; at det iscenesatte begjærets sødme har polert ambisjonenes kvasse albuer, og at dette fellesskapet i kommersiell sex har humanisert aktørene i en grad en ikke finner i det øvrige forretningsliv. Det er nok neppe tilfelle. Kanskje er det slik at Ron Jeremy oppfyller en drøm om å leve et liv uten risiko, uten smerte. Kanskje er det slik at han spissartikulerer, i sin merkverdige pornografiske versjon, det moderne menneskets trang etter å være i en hedonistisk virkelighet hvor lyster stilles uten omkostninger for en selv eller andre. Kanskje viser han konturene av et seksuelt utopia, et hedonistisk lykkeland som ikke bare gjelder for trente stuntpikker og postfeministiske pornoprinsesser, men som også er en del av Jan Johansens drømmer om det gode liv i konsumsamfunnet. Et pornutopia hvor begjæret og seksualiteten ikke er knyttet til ulike typer sosiale stigma, hvor skamfølelsen ikke lenger regulerer lystens bruk, hvor nytelsen er et påbud og lysten er demokratisert slik at ethvert menneske, uavhengig, av inntekt, alder, kjønn, sosial posisjon og begjærspreferanse kan tilfredsstille sine erotiske fantasier.

Pornutopia blir en kokong en kan gå inn i, en virkelighet hvor teknologi og kjød har fusjonert. Pornutopia er en verden av behag som er designet for det moderne ambisiøse mennesket, for det individ som opprettholder samfunnets store konsummaskin, som arbeider sammen med en sverm av andre mennesker, like individualistiske og ambisiøse som det selv. Pornutopia er et sted hvor dette individet kan oppleve de største nytelser uten å måtte ta den ofte slitsomme veien om et annet menneske. I Pornutopia er livet er en fest innhyllet i en digital sky av null- og ett-tall, hvor hengivelse ikke koster, hvor nærkontakt med en annen ikke handler om å få slengt avgrunner i personligheten rett i fleisen, om å knekke sammen av kjærlighetssorg eller eldes av lengsler etter uoppnåelig sammensmeltning med en utkåret annen. Pornotopias utvikling ser ut til å være at den går fra å være et liv på siden av livet, til at det innhenter livet, og sakte men sikkert blir en naturlig og integrert del av det liv en lever.

Portrettet av Ron Jeremy i Pornstar peker på at begjæret ikke bare er utstyrt med andre koder og ikledd nye passord, men også at den syntaksen, som skaper sammenheng og dybde og gir mening til seksualiteten er i sterk endring. Det er i ferd med å vokse frem et nytt begjærslandskap hvor seksuell tenning og nytelse er koblet til en persons arbeid med sin egen identitet på komplekse måter. Vi tenner og stimuleres seksuelt av bilder som hjelper oss til å forankre vår egen identitet. Vi har fått nye begjærsmytologier, andre fortellinger om jeget hvor fabler om det erotiske selvet har sterke betydninger vi kun vagt aner. Vi er fastlåst i et merkverdig kretsløp av bilder, begjær og kamp etter identitet, som stundom ser ut til å befinne seg i en egen avsondret sfære, uten nødvendig forankring i andre typer sosial mening. Det gir oss problemer med den såkalte virkeligheten.

Kroppsmessig er Ron Jeremy en atypisk pornostjerne. Han skiller seg fra det store flertall av aktører idet han ikke skilter med en skulpturert og gjennomtrent Hardbody. Ron Jeremy presenteres gjennom en spesiell mannsikonografi. Han er feit. Men han er ikke feit som Rhino Hanssen i Lars Ramslies Fatso. Det er ikke det slappe, livstrette kompensasjonsfettet som vokser ut av kroppen hans. Han er heller ikke i besittelse av det subversive fettet som preger pizzafyllkroppen til Turbonegros Hank von Helvete, og som fremstår som et kulturelt mottrykk til den anabolt hypede mannstorsoen, sportskroppen og den sixpack orienterte posterboykroppen. Jeremys lubne bamsekropp skiller seg også sterkt fra mainstreampornoens voldsomt stiliserte fitnesskropper eller hardbodies. Jeremy representerer satyrens potenserte fett; uhemmet livsappetitt i et ukjent antall variasjoner. Dette fører merkverdig nok til at han blir feiret av mannen i gata.

Jeremy er en erotikkens underdog, som mot alle sensualitetens odds har manøvrert seg inn i sentrum av populærkulturens orgastiske paradis. Med et bredt smil over en hårete og bulende buk har han manøvrert lemmet lystig og hjemmevant rundt alt som kan tenkes som erogene soner hos glossy glamour babes. Han er en vassekte pornohelt. Med pikken som pistol har han ejakulert seg til en plass i samtidens mannsikonografi. Han er et forbilde. Sexscenene han deltar i er derved ikke bare instrumentell bruksporno for den ensomme masturbatør, men de har også potensiale til tenne det erotiske håpet til menn som opplever seg som marginaliserte og lite etterspurte skikkelser i seksualitetens univers. Illusjonen eller drømmen han selger er at selv om du ikke er pen, rik, vellykket, talefør, sjarmerende, eller har en kropp som er noe særlig å skryte av, så er det likevel håp i et hengende erotisk snøre, bare du er kåt nok og tør stå standhaftig inne for din egen lidderlighet.

I Pornstar møter vi et individ som har sendt seksualiteten ut på en rekke farefulle eksistensielle oppdrag. Den skal være levebrød samtidig som den skal bekrefte en mannlig identitet. Ron Jeremy lever i et nådeløst univers. Han bebor en individform som har kuttet forbindelsene til en større virkelighet. Den er forankret i mediasamfunnet, og her lever den en utsatt og usikker tilværelse. Den søker å bli til på et glamorøst firmament, som speiler tidstypiske forestillinger om makt og lykke.

Konsumsamfunnets logikker skaper merkverdige paradokser i identitet; Ron Jeremy søker fellesskap, mening og en udiskutabel forankring av mannligheten gjennom å arbeide seg dypere og dypere inn i en hedonistisk isolasjon. Han ser ut til å mangle pålitelige eksistensielle kart og kompass, han går seg vill i pornoland, og er i ferd med å forsvinne i en ensomhet han ikke skjønner omfanget av.

Bibliografi:

Arcand, Bernard. The jaguar and the anteater: pornography degree zero. London; New York: Verso, 1993.
Butler, Judith. Gender Trouble. London: Routledge, 1999.
Faludi, Susan. Stiffed. New York: William Morrow, 1999.
Kolnar. Knut. Mannedyret – begjær i moderne film. Oslo: Spartacus, 2005.
O’Toole, Lawrence. Pornocopia: Sex, Technology and Desire London. Serpents Tail Press, 1998.
Seidler, Victor Jeleniewski. Man enough, Embodying Masculinities. London / Thousand Oaks / New Dehli: Sage Publications, 1997.
Silverman, Kaja. Male Subjectivity at the Margins. New York: Routledge, 1992.
Simpson, Mark. Sex terror – Erotic misadventures in pop culture. Binghampton: The Haworth Press, 2002
Williams, Linda. Hard Core – Power, Pleasure, and the «Frenzy of the Visible». Berkeley: University of California Press, 1999.
Williams, Linda. Ed. Porn Studies. Durham, London: Duke University Press, 2004.
Ziplov, Stephen. Film Maker’s Guide to Pornography. New York: Drake, 1977.



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Rohmers verden

Z #1 1999: Frankrikes Eric Rohmer er norgesaktuell med filmen ‘Et høsteventyr’. Med den setter [...] | kun utdrag

Å se og kjenne igjen «Herman»

Z #4 1990: Det viktige med en film er at den har noe å formidle og en form som er egnet til å formidle det [...] | kun utdrag

På jakt etter Erik Løchen

Z #3 1983: Filmmannen Erik Løchen var på vei til å bli en myte i norsk filmliv. I januar ble han brått [...] | kun utdrag