Malek Shafi’i – en dokumentarfilmskaper fra Afghanistan

Mens afghanske flyktninger sultestreiket utenfor domkirken i Oslo og norske kort- og dokumentarfilmere hadde samlet seg til festival i Grimstad, møtte Z den afghanske dokumentarfilmskaperen Malek Shafi’i på filmfestivalen i Matera i Sør Italia. Malek har vært med på å bygge opp kunstnersenteret CACA Kabul og i Italia viste han sin dokumentar Up to Parliament, som handler om kvinnelige kandidater til parlamentsvalget i Afghanistan i fjor.

Vi var selvsagt spent på å høre en afghansk kultur- og filmarbeiders synspunkter både på situasjonen i hjemlandet og kanskje også på det som akkurat da foregikk utenfor domkirken i Oslo.

Hvorfor har ikke du flyktet fra Afghanistan?

Jeg har flyktet fra Afghanistan! Sammen med familien da jeg var ca. 13 år. Den gangen var det krig med Sovjet Unionen og forholdene i Nord Afghanistan var veldig vanskelige. Vi søkte tilflukt i Iran.

Hvordan var situasjonen for flyktninger i et land som Iran, der de selv har mange fattige innbyggere?

Iranerne ville ikke at vi skulle bli værende i landet og det var vanskelig for de voksne å få fast arbeid. Selv fikk jeg gå på skolen og ganske snart ble jeg opptatt av å skulle forstå og å fortelle om min egen situasjon som flyktning

Hvordan gikk det til at du valgte et så ressurskrevende medium som film når du skulle formulere din egen historie

Jeg så mye bra iransk film og var heldig og fikk begynne filmstudier ved universitetet i Teheran. Der var jeg ferdig utdannet regissør i 2000.

Og da stod veien åpen for en karriere i den iranske filmbransjen?

Som sagt ønsker heller ikke Iran å beholde de afghanske flyktningene. Selv med relevant høyere utdanning fra Teheran var det ingen jobb å få. Jeg flyktet videre til Nederland.

… og i Europa er det vel heller ikke noen dans på roser å være flyktning?

Da Taliban ble kastet fra makten håpet jeg at forholdene hjemme ville bli bedre, men for at de skal bli bedre er det jo nødvendig at de afghanerne som har utdanning og ressurser selv er med på å bygge opp landet igjen. Det er ikke noe utlendingene kan gjøre for oss.

Men, hva kan du egentlig gjøre på kulturområdet i et land som sliter så mye med å skape en helt grunnleggende trygghet for sine innbyggere?

Med de ødeleggelser krigene har ført med seg blir det på mange måter å starte helt fra scratch, men Afghanistan har jo mange gode kulturelle tradisjoner å ta vare på og mange talentfulle mennesker. Sammen med en del andre kulturinteresserte personer har jeg startet kunstnersenteret CACA Kabul (Center of Art & Culture of Afghanistan). Målsettingen med dette senteret er å dyrke fram og formidle alle de kulturelle uttrykksformer landet kan by på. Med min bakgrunn som filmregissør har jeg lært opp lokale ungdommer til å utføre forskjellige funksjoner innenfor filmfaget. Resultatet er blant annet at vi har fått laget ikke mindre enn et tjuetalls dokumentarfilmer som på forskjellig vis formidler afghanernes eget syn på situasjonen i landet. Filmene er laget på enkelt digitalt utstyr, men jeg synes likevel vi klarer å gi et bilde av situasjonen i landet. Et bilde som er afghanernes eget.

Ja, jeg synes formen gjør at filmene føles autentiske. Men hvordan er fremtidsutsiktene. Er det mulig å bygge opp en stabil afghansk filmproduksjon?

Jeg er akkurat blitt engasjert som konsulent for det nasjonale afghanske radio- og fjernsynsselskapet for å restrukturere selskapets virksomhet. Dermed kan det bli liten tid til å følge opp produksjonene i kultursenteret. Og den generelle situasjonen i Afghanistan er fortsatt usikker.

Hvor usikker? I dokumentarfilmen om de kvinnelige valgkandidatene ser vi at de har med seg væpnede vakter til enkelte av landsbyene som blir besøkt. Kan man egentlig føle seg trygg noe sted i Afghanistan?

I Kabul og mesteparten av det nordlige Afghanistan føler jeg meg relativt trygg.
Uansett har jeg valgt å vende tilbake for å være med på gjenoppbyggingen av landet. Jeg er glad for å ha fått med meg en god utdannelse fra landet der jeg var flyktning.

Synes du at norske og andre utenlandske militære styrker fortsatt bør være i Afghanistan?

Det er sannsynligvis nødvendig akkurat nå, men det vil ikke bli noen varig fred før afghanerne selv har bygget opp det nødvendige demokratiske og samfunnsmessige funksjoner. Det militære nærværet må gradvis erstattes av sosialt og kulturelt samarbeid.

(rammeartikkel)
Film og kino i Afghanistan
De fleste i Norge vil vel knapt tro at det har eksistert noen filmtradisjon i et land som Afghanistan, men det har det faktisk. Under gir Malek Shafi’i et kort riss av landets filmhistorie.

Den første afghanske filmen ble laget i 1949, men den ble laget i India! Den indiske filmindustrien ville erobre landet og satt opp et nettverk av visningssteder for indiskprodusert film rundt i Afghanistan. Først i 1966 fikk landet sin egen spirende filmproduksjon, satt opp med hjelp fra amerikanerne som på den tiden konkurrerte med Sovjet Unionen om å ha innflytelse i landet. I tillegg til det statlige filmsenteret kom det etter hvert til amatørfilmskapere som laget film på 16 mm, all framkalling og andre tekniske tjenester måtte man hente i India, England eller Sovjet. Etter den kommunistiske maktovertagelsen i 1978 stoppet all hjelp fra USA og i den revolusjonære atmosfæren ble det laget film som priset den nye situasjonen i landet. Filmen Kabul hot Summers ble laget i samarbeid med Sovjeterne og fortalte om en russisk professor som kommer til Afghanistan for å arbeide ved et sykehus. I denne perioden oppstod det flere private filmselskaper og flere filmregissører var i arbeid. Da kommunistregimet falt og Taliban overtok begynte man så å lage filmer som priset den islamske revolusjonen. Men det afghansk ungdom etter hvert ville se og drømme seg bort i, var de romantiske indiske bollywoodfilmene, og en del afghanske filmfolk har prøvd å imitere sine indiske forbilder. Selv om disse filmene ble forvist fra de få kinoene, var videobutikkene alltid fulle av dem. I den ustabile politiske situasjonen har det imidlertid oppstått en afghansk film i eksil. Både i Russland, USA, India, Pakistan og Uzbekistan er det laget filmer av afghanske filmskapere.

Etter Talibans fall var det mange afghanske filmskapere som vendte hjem, men de kom til ingenting, ingen film, ingen kameraer, ingen produksjonsmidler, ingen penger. Gradvis har man fått tak i de mest grunnleggende tingene, digitale kameraer osv. Det er opprettet et afghansk filmsenter og rundt i landet er det hele 63 såkalte filminstitutter, enheter rettet inn mot produksjon av lokale filmer. Den første afghanske spillefilmen etter Taliban var Atiq Rahimis vakre og storslåtte Aske og jord, som også har gått på norske kinoer. Rahimi har fått sin filmutdanning i Frankrike og der var også derfra pengene til filmproduksjonen kom.

Det er i dag 17 kinosaler i Afghanistan. Videoen florerer og det er 7 TV-kanaler i funksjon. Mange av dagens afghanske filmskapere jobber nå for disse tv-selskapene og enda flere kanaler er under oppstarting. Dette kan vise seg å bli en trussel mot den uavhengige filmproduksjonen. På den annen side ser det lyst ut for rekrutteringen til filmbransjen. Veldig mange av dagens ungdommer, i Afghanistan som i resten av verden, drømmer om å bli en berømt sanger eller filmregissør…
Malek Shafi’i (oversatt og bearbeidet av Jon Iversen)



Relatert

Hyllest til en grå eminense

Z #4 2002: Ved årets kortfilmfestival ble veteranen Carsten E. Munch hyllet. I tillegg til et filmportrett av [...] | kun utdrag

Claude Lanzmanns «Shoah»: TV-dokumentar utenom det vanlige

Z #2 1988: Dokumentarfilmen har vært under kontinuerlig press fra kritikere som vil bevise at heller ikke [...] | kun utdrag

Eleganse og fare. Ekstremsportfilmen, den nye rockumentaren?

Z #1 2008: Ekstremsportfilmene hører i dag til de mest populære dokumentarfilmene. Det er imidlertid skrevet lite om disse filmene, som få synes å ville se som dokumentar. I denne artikkelen presenteres genren nærmere, og disse elegante filmene om snowboard eller skateboard sammenlignes med dokumentarer om rockeartister og deres musikk. Kanskje er ekstremsportfilmen den nye rockumentaren?


Fra siste Z

20 grunner til å se på Romania

Hvordan er det mulig at et tidligere diktatur på Balkan som nordmenn flest forbinder med tigging, har laget påfallende mange av de beste og mest interessante filmene i Europa etter årtusenskiftet? | kun utdrag

Rumensk kultur – Fellesskap med kosmos og en hang til det absurde

Inspirasjonen fra den tradisjonelle folkekulturen er et fellestrekk for rumensk kunst og kultur, men Romania var også arnested for dadaismen. En kort innføring i Romanias rike kulturhistorie. | kun utdrag

Realisme og ideologi i rumensk film etter år 2000

Rumensk film har opplevd en realismerevolusjon, men hvilke ideologier finner man i de rumenske nybølgefilmene?


Fra arkivet

Soul til fjells!

Z #1 2015: «The Bar-Keys» med Soul Finger fra Spioner som oss (John Landis, 1985) | kun utdrag

Eddie Constantine alltid i toppform – eller Lemmy pour les dames

Z #3 1986: Eddie Constantine, amerikaneren i Paris, han man aldri glemte, men glemte å snakke om. Kjent som [...] | kun utdrag

Martin Asphaug: En humorist med «stil»

Z #1 1987: Martin Asphaug intervjuet av Sissel Sundby | kun utdrag