Jim Jarmusch – en fin og beskjeden ambisjon

Det er tyve år siden Don Johnston (Bill Murray) i Broken Flowers datet fem forskjellige kvinner og muligens befruktet en av dem. Det er tyve år siden Geir Gulliksen og Yngve Sæther hadde sin første date med Jim Jarmusch. Z bringer deres betraktninger rundt filmen, i form av en chat – en ganske ny kommunikasjonsform for dem begge.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2005 Bestill nummeret



Relatert

En 80-tallets stilskaper: Jim Jarmusch og begrensningens kunst

Z #2 1990: Jim Jarmusch var en av 80-tallets mest spennende nye regissører. Her presenteres den originale [...] | kun utdrag

Den middelaldrende mannen og veien – nye tendenser i amerikanske roadmovies

Z #2 2007: Veien har gjennom tiår fungert som selve symbolet på frihet og flukt. Stedet for de unges uansvarlige utforskning av mulige identiteter. Nå er noe nytt på gang i de amerikanske roadmoviene: De middelaldrende mennene har også lagt ut på veien. Hva har disse mennene der ute å gjøre?

Stranger than Paradise

Z #3 1986: Amerikaneren Jim Jarmuschs første langfilm rakk akkurat å få premiere på norske kinoer før den [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Diana på video

Z #1 1998: Min lille sønn griper meg i hånden og roper lykkelig: «Sessessen er ikke død, mamma [...] | kun utdrag

Begynnelsen på en historie: En synder i sommersol?

Z #3 1988: Margrete Robsahm kunne i Haugesund presentere sin første film som regissør, Begynnelsen på en [...] | kun utdrag

Inside Llewyn Davis: Djevelen ligger i detaljene

Z #1 2019: Coen-brødrenes begeistring for diabolsk symbolikk åpner for en seeropplevelse på flere nivåer. Inside Llewyn Davis er dermed en film som kan skille den gudløse fra den gudfryktige, avhengig av hvor følsom man er for denne typen symbolikk. Mindre dramatisk kan man skille mellom seeren som gjenkjenner visse skikkelser fra russisk litteratur, og den som ikke gjør det. | kun utdrag