Andrej, Maya, Chris… og alle de andre – en festivalkommentar
Den 10. norske kortfimfestivalen er over, som vanlig brakt vel i havn av den etter hvert temmelig erfarne festivalledelsen og et stort sett usynlig apparat av teknikere og administratører. Den norske kortfilmfestivalen er blitt en voksen, spennende og viktig festival. Oppbudet av norsk film er stort, de utenlandske gjestene er sentrale og interessante bekjentskaper, og de godt planlagte tilbakeblikkene på tidligere tiders filmer bekrefter at det er mulig å skape varige kvaliteter innenfor dette flyktige, flimrende mediet.
TweetRelatert
Årets kortfilmer anmeldt
Z #3 2004: Også i år anmelder Z alle kortfilmene i hovedprogrammet i Grimstad. Du finner anmeldelsene her.
Kastrasjon, impotens og maskulin avmakt – norsk kortfilm 2005
Z #3 2005: Mediekommentator i VG Anders Giæver var årets oppsummerer ved Kortfilmfestivalen. Han fant et [...]
Fra siste Z
Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film
Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:
Samfunnets utsatte – internasjonal kort
Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag
Leken dans med bilder og musikk
Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag
Fra arkivet
Gudfaren fra I til III – Michael Corleones tapte illusjoner
Z #2 1991: Artikkelforfatteren skisserer noen temaer og konflikter i Francis Ford Coppolas triologi om [...] | kun utdrag
Filmfilosofisk oppdragelse – et filosofisk blikk på Carrie og The Fury
Z #4 2015: Kan filmmediet i seg selv gjøre et filosofisk arbeide? Og kan vi finne noe slikt i en De Palma-film? | kun utdrag
Limbo
Z #4 2010: Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.
