Bestemødre, mødre og døtre
Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en oppramsing av tall og fakta. Med tanke på Zs 10 års-perspektiv, ser jeg først og fremst, og fra en personlig synsvinkel, på hva noen norske kvinnelige regissører har laget av filmer på 80-tallet. De som ikke nevnes her kan være ganske sikre på at vi skal komme tilbake til dem ved en annen anledning.
Relatert

Mødre, fødsler og den kvinnelige tilskuer
Z #4 1991: Monster-mødre, avvikende fødsler og terroriserte kvinner har vært gjennomgangstema i [...] | kun utdrag

Den norske filmen
Z #1 1993: Z feirer ti-års jubileum og slår til med en enquete som skal sette søkelyset på norsk film i de [...] | kun utdrag

Hustruer 10 år etter: Fra film om kvinner til film om mennesker
Z #2 1986: Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange [...] | kun utdrag
Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel
Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream
På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag

Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap
På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag
Fra arkivet

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet
Z #4 2023: Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

«Jeg jobber på en litt rar planet» – et intervju med Torill Kove
Z #3 2015: Torill Kove var gjest på årets Kortfilmfestival. Vi fikk akkurat plass i Oscar-vinnerens travle timeplan for et intervju.

Sangen forblir ikke den samme
Z #1 2015: Boom-ba-boom-pah! Bom-ba-boom-pah! Filmprismet Dirty Dancing (1987) spaltet The Ronettes-perlen «Be my baby» (1963) til et fargerikt spekter i berøringene film, rille og stift. Jeg ble aldri den samme. | kun utdrag