Maggie Cheung

Det er nærmest umulig å se en Maggie Cheung-film uten at det skjer. Akkurat idet du har vendt deg til hennes skjøre skjønnhet, smeller det. Hun vender seg mot kamera, og plutselig endrer hun karakter – den vevre kvinnen synes å fylles av en indre kraft som trekker kamera til seg for å forandre dets bilde av henne. Plutselig er hun ikke lenger bare en vakker kvinne, hun blir forlokkende sensuell, men også truende og farlig mørk, som en svart panter.

Days of being wild
Maggie Cheung er stjerne av et kaliber Hollywood ikke lenger er i stand til å skape. I USA og Europa har popstjerner og supermodeller for lengst overtatt glamour-toppen etter filmskuespillerinnenes glansperiode. Hvilken liten pike vil vel idag vokse opp til en Jennifer Jason Leigh eller Demi Moore når det er mulig å bli en ny Cindy, Claudia eller Madonna? Få, om noen i det hele tatt. Filmskuespillerinner er rett og slett ikke lenger så glamorøse som de pleide være. De er blitt ordinære og dermed også drepende kjedelige. Den klassiske filmdivaen er dessverre død. Dette er imidlertid ikke tilfelle i verdens største filmmarked: Asia.

Asiatiske filmstjerner er av en helt annet støpning enn vestlige. De største av dem, enten de er mannlige eller kvinnelige, er i stand til å forårsake opptøyer av en nærmest Beatles-aktig intensitet nær sagt hvor som helst i det fjerne østen. Filmindustrien i Hong Kong produserer over 200 spillefilmer i året, og er verdens nest største eksportør av film. Den betjener et marked som foruten Hong Kongs egen filmgale befolkning, omfatter Taiwan, Singapore, Malaysia, Thailand, Filippinene og Indonesia. Hong Kong-filmer trekker også store publikumsmasser i Sør-Korea og Japan. Vesten er i ferd med å følge etter: Et ikke ubetydelig kult-publikum holder liv i spesialiserte videoselskap som kun formidler film fra Hong Kong, og egne tidsskrift viet Hong Kong-filmen og dens stjerner. Det er imidlertid sjelden å se Hong Kong-film på kino i vesten. Et av de få unntakene er den årlige Hong Kong-festivalen i New York, som alltid er utsolgt til siste billett.

Filmene som produseres i Hong Kong fremstår ofte som lettere banale for et blasert, vestlig cineast-publikum. Handlingen er alltid enkel å følge. I praksis er det den samme historien som fortelles om igjen og om igjen; godt står mot ondt, ondt får tilsynelatende overtaket, men det gode er så godt at det selvfølgelig vinner til slutt. Tenk for eksempel på Ronnie Yu Yan-Tais film Bruden med det hvite håret, som ble vist i en rekke norske filmklubber våren 1996. Den var ikke tekstet, men det var likevel mulig å få med seg handlingsgangen uten å kunne et ord kantonesisk.

Det er ikke handlingen som vektlegges i disse filmene. I langt større grad fokuseres det på halsbrekkende stunts og gjennomkoreograferte kampsekvenser. På mange måter minner Hong Kong-filmene om tidligere tiders stumfilmer, og deres fortellekonvensjoner, der komplekse handlingsforløp aborteres til fordel for spektakulære showstoppers. Hong Kong-filmene er imidlertid langt mer voldelige enn hva stumfilmene noensinne var, og for den saks skyld også langt mer voldelige enn moderne, amerikanske genrefilmer. Fra denne filmmaskinen kommer Maggie Cheung, den største kvinnelige filmstjernen i Hong Kong på 80- og 90-tallet.

As tears go by
Maggie Cheung, eller Man Yuk som hun egentlig heter, ble født i Hong Kong i 1964, men familien hennes emigrerte til Storbritannia da Maggie bare var åtte år gammel. Etter å ha fullført secondary school, som tilsvarer vår ungdomsskole, vendte Maggie tilbake til kronkolonien for å få seg jobb. Som mange andre ungpiker prøvde Maggie seg som modell, og opplevde en suksess få andre i denne profesjonen er forunt. I 1983 ble hun kåret til miss Hong Kong, og representerte kolonien i Miss World-konkurransen samme år. Hennes suksess ga henne kontrakt med Shaw Brothers Studios, som er en av de virkelige gigantene innenfor medie-sektoren i Hong Kong. Selskapet eier blant annet Movie Town som med sine nærmere 200 mål er det største studiokomplekset i Asia. Cheung var på denne tiden en typisk starlet som først og fremst ble benyttet som et vakkert ornament i flere såpeopera-aktige TV-serier og lavbudsjettskomedier. Rollene hennes krevde ikke stort mer enn hva en hvilken som helst bimbo kan få til. Maggie Cheung hadde imidlertid ambisjoner og potensiale i seg til å bli noe langt mer enn bare en lokal pinup.

I 1985 forlot hun Shaw Brothers-organisasjonen for mer aktivt å forfølge en filmkarriere, på bekostning av det tåpelige TV-arbeidet. Hennes store gjennombrudd i filmbransjen kom da hun samme år ble valgt ut til å spille mot Jackie Chan i Police Story. Jackie Chan var på den tid det største navnet i den asiatiske filmbransjen. Hans filmer var, og er, de reneste publikumsmagneter over hele det fjerne østen, og rollen i Police Story var synonymt med en gigantisk medie- og publikumsinteresse for Maggie Cheung. Police Story, som er en lett blanding av kampsportfilm, komedie og action, handler om de nær homeriske utfordringene politimannen Chen Ga Kui, spilt av Chan, står overfor når han skal forsøke å redde et nøkkelvitne i en narkotikasak, for på den måten å få dømt en av de store bakmennene i narkotikamafiaen. Maggie spiller Chans love interest, og har en relativt passiv rolle, takket være Chans overbevisning om at kvinner ikke skal slåss. Denne overbevisningen har Chans produsenter forøvrig greid å endre, etter som det asiatiske publikummet gradvis har utviklet en forkjærlighet for vakre, hardtslående kvinner. Police Story ble både en publikums- og kritikerfavoritt. Leonard Maltins legendariske «Movie and Video Guide» gir den tre av fire stjerner, og filmen ble forøvrig kåret til «Best Film» under «The 1985 Hong Kong Film Awards».

Etter den gigantiske eksponeringen Police Story ga henne opplevde Maggie Cheung et ras av arbeidstilbud. I praksis kunne hun velge og vrake i filmprosjekt og produsenter som ønsket nettopp henne som publikumsmagnet i sine filmer. I de fem første årene etter sin gjennombruddsfilm spilte hun i 25 filmer. Hele elleve av disse ble innspilt i 1988. Dette arbeidstempoet synes fullstendig i overkant av hva et menneske kan makte.

Forklaringen på det høye tempoet er å finne i de relativt spesielle forholdene film produseres på i den britiske kronkolonien. Filmmaskinen Hong Kong opererer til enhver tid med cirka 20 stjerner, hvorav en fire-fem kan sies å være av Maggie Cheungs format. Disse skuespillerne går igjen i film etter film. Hvem som helst som greier å overtale en eller to av disse til å skrive under på en filmkontrakt kan så, på grunnlag av den aktuelle stjernens signatur, selge den planlagte filmens kino- og videorettigheter til de gigantiske kinokjedene i Asia. Salgsinntektene fra disse avtalene benyttes til å finansiere selve innspillingen. Stjernenes status er med andre ord så stor at deres navn er nok til å reise kapital til et filmprosjekt. Dette bidrar også til å forklare Hong Kong-filmenes ofte enkle handlingsforløp. Rollebesetningen er rett og slett viktigere enn handlingen. De store studioene er forøvrig i stand til å kverne ut en film fra start til slutt, i løpet av syv-åtte uker. Opptakene klippes etter hvert som innspillingen skrider frem, og dermed elimineres alt som heter post-produksjon. På denne måten er det mulig for en stjerne å jobbe seg gjennom elleve filmer i løpet av et år.

Det sier seg selv at mesteparten av filmene Maggie Cheung medvirket i på 80-tallet var formulaiske masseprodukt. Hun fant imidlertid anledning til å delta i den unge art house-regissøren Wong Kar-Wais to første spillefilmer: As Tears Go By fra 1988 og Days of Being Wild fra 1990 er to filmer som ikke akkurat er myntet på et massepublikum, og som heller ikke er blant den vestlige Hong Kong-kultens favoritter. Disse to filmene var muligens den første indikasjonen på at Cheung, etter å ha oppnådd superstjernestatus, fortsatt ikke var fornøyd. Som da hun tok steget fra starlet til stjerne, synes det som om hun ville ta nok et steg for å bevise at hun var mer enn høye kinnbein, sensuelle lepper og dype øyne – hun ville bevise at hun ikke bare kunne tjene penger, men at hun også var en talentfull skuespillerinne.

Femme fatale extraordinaire
Ved inngangen til 90-tallet var smaken til det brede, asiatiske filmpublikummet i ferd med å endre seg. Denne dreiningen fikk spesielt stor betydning for kvinnene i filmbransjen og rollene de fikk tilbud om. Publikum ville ha sterke, ultravoldelige kvinner, og publikum ville ha nakne kvinner. Markedsorientert og tilpasningsdyktig som den er, var ikke filmindustrien i Hong Kong sen om å gi sine publikummere det de ville ha. To nye subgenre utviklet seg: Category 3 og femme fatale-action. Den førstnevnte er egentlig en alderssensur tilsvarende vår 18-års grense, men filmene som får dette stempelet har i realiteten så mange fellestrekk at det er nærliggende å se dem som en egen subgenre. Bak titler som Escape from Brothel og Erotic China Dolls skjuler det seg mykpornografiske filmer hvis eneste attraksjonsverdi er en overflod av nakne kvinnekropper. I tillegg er kategori-3-filmene ofte ekstremt voldelige, selv etter Hong Kong-standard. Maggie Cheung har aldri medvirket i disse filmene, til det var hun for etablert som skuespiller da «genren» utviklet seg.

Hun har imidlertid gjort noen av sine fineste prestasjoner innenfor femme fatale-genren. Hong Kong-utgaven av den fatale kvinnen, er en kvinne som behersker kampsport og tunge automatvåpen, og som uten å blunke ordner opp med både mannlige og kvinnelige opponenter. Disse kvinneskikkelsene bryter radikalt med det tradisjonelle, asiatiske kvinnesynet, og det er muligens også derfor filmene er så populære. Med sine kvinnelige protagonister representerer de noe nytt film-dramaturgisk, samtidig som de reflekterer en reell endring i kvinners status i Hong Kong – slik 20-tallets amerikanske flapper-filmer og 40-tallets femmes fatale kan sies å ha speilet tendenser i det amerikanske samfunnet.

To av filmene Maggie Cheung medvirket i i 1993, Moon Warriors og The Heroic Trio, er karakteristiske for hennes rollevalg. Moon Warriors er et historisk kostymedrama fra det føydale Kina. Maggie har rollen som den intrigerende, sverdkjempende Hsien. I filmens mange sverdkampscener får hun anledning til å fremvise noe som later til å være en fantastisk kroppskontroll. Hun hopper, dukker og fekter som var det den mest naturlige ting i verden. Fryktløs møter hun utfordringene, for å beseire sine mange fiender. Likevel er ikke Moon Warriors en «ekte» femme fatale-film.

The Heroic Trio er derimot ekte vare. I denne filmen, der de tre ledende skuespillerinnene i Hong Kong, Maggie Cheung, Anita Mui og Michelle Yeoh, for første gang er samlet i samme film, utspiller handlingen seg i et tegneserie-aktig, campy, futuristisk univers. Med sine mange forvridde perspektiv, sine overdrevent lave eller høye kamerainnstillinger, med sine urbane, metalliske farger, med sine lange, rolige tagninger som effektivt kontrasteres med en nærmest eksplosjonsartet klipperytme i action-sekvensene, bobler The Heroic Trio over av visuell kreativitet og fantasi. De tre kvinnene er potente «superkvinner» som slår seg sammen for å stoppe en ond trollmann som kidnapper guttebarn, for på den måten å skaffe seg kontroll over Kina. Maggie Cheung spiller Chat, en wise-cracking, lærkledd motorsykkel-heltinne som opererer på kant med loven. Chat er uforglemmelig i Cheungs skikkelse, en bannende kjeftesmelle som ikke lar noen mann stille seg i veien for henne ustraffet. Chat overskrider det asiatiske kvinneidealet, der føyelighet og tilbakeholdenhet er dyder, for å fremstå som en sann heltinne. Ikke i en eneste scene utviser hun noe som kan minne om morsfølelse overfor de stakkars guttetampene slik de to andre rollefigurene gjør. Ikke en eneste gang virker det heller som om hun har noen som helst interesse av menn. Det eneste menn kan gjøre for Chat er å betale overpriser for hennes kampferdigheter. Slik sett er hun nærmest en antitese til Cheungs gjennombruddsrolle som den fullstendig hjelpesløse og avhengige kjæresten til Jackie Chan i Police Story. Maggie Cheungs rolletolkning består ikke bare i å se sexy ut i et minimalt lærantrekk, men like mye i å tilføre rollen den nødvendige campy distansen som den tegneserie-aktige historien fordrer. Filmen er, med sine mange sterke kvinner, en av de aller beste femme fatale-filmene, og en av de absolutt beste Hong Kong-filmene som er laget på 90-tallet.

The Heroic Trio dukker også opp i Maggie Cheungs første europeiske film, Irma Vep. Olivier Assayas’ lavbudsjetts meta-komedie handler om vanskene som oppstår når et fransk filmteam skal lage en nyinnspilling av Louis Feuillades klassiske filmserie Les Vampires. I hovedrollen som den Robin Hood-aktige innbruddstyven Irma Vep, har regissøren av filmen, etter å ha sett The Heroic Trio på en kino i Marrakesh, bestemt seg for at Maggie Cheung skal spille hovedrollen. Med andre ord spiller Maggie Cheung seg selv som skal spille Irma Vep. Dermed synes ringen sluttet for Cheung. Fra å være en av mange starlets har hun beveget seg via stjernestatus til et punkt der hun kan spille den asiatiske superstjernen Maggie Cheung på filminnspilling i Paris.

Irma Vep er det foreløpige endepunktet i Maggie Cheungs karriere, og representerer nok et skritt videre for henne. Etter å ha vært superstjerne i verdens største filmmarked, Asia, i flere år, prøver hun seg nå i en «smal», europeisk kunstfilm. Nok en gang lykkes hun. I rollen som seg selv er hun overbevisende naturlig, og går mange av de rutinerte, franske skuespillerne i filmen en høy gang. Nok en gang er det den ambisiøse Maggie Cheung som viser seg. Hvorvidt hennes opptreden er et forsøk på å få en fot innenfor den europeiske filmbransjen i påvente av Kinas overtakelse av Hong Kong i 1997, vites ikke. Skulle dette være noe hun virkelig satser på er hennes innsats i Assayas’ film en sterk søknad til flere roller.

Ved inngangen til 1997 kan Maggie Cheung se tilbake på en tretten år lang karriere som modell, starlet, stjerne, superstjerne, plateartist og seriøs skuespillerinne. Hennes filmografi inneholder godt over 70 titler. Filmene hennes er blitt belønnet med et utall priser på festivaler over hele Asia. Personlig har hun vunnet den taiwanesiske «Golden Horse Award» både som beste skuespillerinne og beste kvinnelige birolle-innehaver. Som om ikke det var nok ble hun under filmfestivalene både i Berlin og Chicago i 1992 belønnet med prisen for beste skuespillerinne for sin innsats i Stanley Kwans Actress, i tillegg til at hun samme år også mottok «Japan Critics Award».



Relatert

Louise Brooks – American Venus

Z #3 2000: Så sent som i 1995 ble Louise Brooks i Empire Magazine kåret til en av de hunre mest sexy [...] | kun utdrag

Time i regi med Olivier Assayas

Z #3 1997: Olivier Assayas er Norgesaktuell med filmen ‘Irma Vep’, som befester hans posisjon [...] | kun utdrag

Tvillingskjebner – John/Woos amerikanske jeg

Z #1 1998: «Yeah, he can direct an action scene – and Michelangelo could paint a ceiling», [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Syng meg sangen om sex. Musikk, liv og kunstvideo

Z #1 2012: Zs skribent tar et blikk på duoene Hans Berg/Nathalie Djurberg og Magdalena Nordin/Paris Hilton [...] | kun utdrag

Anmeldt: Norsk kort 2011

Z #3 2011: Z anmelder alle kortfilmene i årets konkurranseprogram i Grimstad. | kun utdrag

Film som rituell handling: Chen Kaiges Den gule jord

Z #4 2006: Denne filmen innebar startskuddet på en ny bølge av kinesiske filmer mot slutten av forrige [...]