Z #2 2019: Filmkritikere får ofte kritikk for å unngå å behandle musikken i filmene de omtaler. Men da vi spurte et lite utvalg norske filmkritikere om deres favoritter innen regissør/komponist-samarbeid, skortet det verken på kunnskap eller forslag. Spørsmålet var, som for komponistene: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?»
_
Z #2 2019: Hva er vel mer naturlig enn å spørre dem som faktisk lager filmmusikk om deres favoritter innen komponist/regissør-samarbeid? Vi har stilt et knippe norske filmkomponister ett spørsmål: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?»
_
Z #2 2019: 15 undervurderte komponist/regissørpar, noen mer kjente enn andre, i et spenn fra tradisjonelle Hollywood-variasjoner til mer alternative, internasjonale samarbeid. Listen er ikke rangert.
_
Z #2 2019: Ti år før John Williams ble introdusert for en ung og lovende Steven Spielberg, hadde han knyttet seg til en annen idiosynkratisk regissør: Robert Altman. Samarbeidet skulle vare over flere tv-episoder, en kortfilm og to spillefilmer, men filmhistorisk har dette kunstnerisk ambisiøse og eksperimentelle uttrykket stått fullstendig i skyggen av Williams’ mer kommersielle suksesser som Star Wars, Harry Potter og Jurassic Park.
_
Z #2 2019: Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen
_
Z #2 2019: Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger.
_
Z #2 2019: Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen.
_
Z #2 2019: Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit Temaredaktør for denne utgaven: Thor Joachim Haga
_
Blogg: Ryuichi Sakamoto: Coda er ikke en dokumentar om en kunstner. Det er en dokumentar der en kunstner slipper oss intimt inn i egen kreativitet og skaperevne.
_
Z #1 2016: Det er lett å håne monsterfilmer. Underteksten i de mest vellagde sjangervariantene kan imidlertid være vel så kompleks som i et bergmansk psykodrama eller et antonionisk identitetseksperiment. Mye av denne kompleksiteten er plantet på lydsiden, gjennom en flora av filmmusikalske grep som ikke bare understøtter historien, men som også bidrar til emosjonell, stemningsmessig og symbolsk egenverdi.
_
_
Z #1 2015: «If I ever» av Frode Johannessen feat Eili Harboe, i Kyss meg for faen i helvete (Kristiansen, 2013)
_
Z #1 2015: Steppenwolfs «The Pusher» i Kunsten å tenke negativt (Breien, 2006)
_
Z #1 2015: Bee Gees’ «Stayin’ Alive» i Staying Alive (Blom, 2015).
_
Z #1 2015: «Man of constant sorrow» av The Soggy Bottom Boys i O Brother, Where Art Thou (Coen, 2000)
_
Z #1 2015: Ry Cooders filmmusikk til Paris, Texas (Wim Wenders, 1984)
_
Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991
_
Z #1 2015: «Andanten fra Mozarts klaverkonsert nr. 21» i Elvira Madigan (Bo Widerberg, 1967)
_
Z #1 2015: Yoko Ono – «Goodbye Sadness» i dokumentaren Silverlake Life: The View from Here (Peter Friedman, 1993).
_
Z #1 2015: Otis Redding med «Try a little Tenderness» i Pretty in Pink (Howard Deutch, 1986)
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
_
Z Filmtidsskrift ©2010 | Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit |
Norges mest seriøse filmtidsskrift | Utgis av Norsk filmklubbforbund. | Personvernerklæring for Z
