Mygg

Regi, manus: Charlotte Lunøe  | Med: Semhar Bokure, Lise Stafne Morton, Guri Simone Øveraas | Prod: Charlotte Lunøe 2024  | 12 min.

Å høre myggens tynne, enerverende summing, myggstikk som hovner opp og klør og væsker i allergisk reaksjon, å ligge våken midt på natta og ikke få tatt «den jævla myggen». Det er disse møtene med det insisterende insektet som filmen Mygg – et filmdikt, en filmdagbokfortegnelse – forteller om i leken materialorientert stop motion-animasjon bygget opp av industrielle materialer som bobleplast, tekstiler, ståltråd og papir.

Gjennom sitt upretensiøse, hjemmesnekra og upolerte uttrykk viser filmen animasjonens vanvittige potensiale til å levendegjøre døde materialer. Blyantstreker på papir blir et menneske, ståltråd surret rundt en tekstilbylt blir en mygg – grotesk og monsteraktig. Samtidig bidrar den enkle konstruksjonen også til å synliggjøre figurenes status nettopp som konstruksjoner av materialer. Selv jeg-personens fortellinger om sitt forhold til mygg, gitt oss i bilder av skrift på en dataskjerm, viser sin egen materialitet: Pikslene på skjermen fordreies i avbildningen, det sømløst digitale viser allikevel sin struktur.

I spennet mellom hangen til å menneskeliggjøre ting og avkle dem ligger også filmens tematiske brodd. Filmens første deler lar oss leve oss inn i jeg-personens kamp mot det blodsugende insektet, som ikke bare gir stikk som er ubeleilige og irriterende, men i filmens visualisering også ekle og smertefulle. En avsluttende drømmesekvens, som er et brudd med filmens animasjonsstil, men ikke med dens kreative bruk av materialer, snur om på dette. Her ber myggen oss se fortellingen fra et annet perspektiv enn det subjektivt menneskelige, og spør: Hva er et myggestikk mot alt det blodet mennesker selv har spilt og alt mennesker har ødelagt?

Ingrid S. Holtar

Tweet