Regi og manus: Eskil Hoel Abrahamsen | Med: Sebastian Leegard Engeland, Emma Nymann, Yngvar Skuland | Prod: Victoria Dahlen 2025 | 28 min.

Teipen går. Vi ser vann boble forbi under isen. Vi hører en dramatisk brummende lyd, med monotone pianotoner på toppen. En stemme forklarer at dette er et avhør. Det er straffbart å avgi falsk forklaring. Lydbåndet tar opp alt som blir sagt.

En ung etterforsker begynner å fortelle, sparsommelig. Kamera går helt nært, det er nesten bare de store, brune, alvorlige øynene hans som er i fokus, og ikke i skyggen.

Etterforskeren har vært inne i skogen for å observere en «stille retreat». En kult? De har i hvert fall like klær, og en person som fremstår litt ekstra som lederen. Før han kommer helt frem til det stilige trehuset med store vindusflater der de holder til, graver han ned politiskiltet og pistolen sin i en eske i snøen.

Dette er en film som leker med det taktile, og gir det ekstra mye plass i tomrommet som oppstår når ingen av dem skal si noe. Alle lyder, berøringer og blikk på hverandre vokser seg mye større enn de ellers ville gjort. En nervøs klikking av en penn. Den intense blikkvekslingen til to mennesker som skal meditere ansikt til ansikt.

Filmskaperen leker også med de mer nervepirrende aspektene ved en slik setting. Karakterer ser innimellom opp og innser at de blir iakttatt. Lydsporet veksler mellom faretruende buldring, hule rørlyder, strykere som nærmest blir en refleksjon av pusten til etterforskeren, og jenta han blir mest fascinert av.

Kassettbåndet er også en viktig artefakt inne på retreaten. Hva er det de lytter til når kvinnen plutselig ser ut til å bli lei seg? Er det noe annet enn lyden av vann under isen på båndet? Og hvorfor driver kultlederen og tar opp lyden av kvinnen på natta?

Den selvpålagte begrensningen i å frata karakterene dialog er godt løst, uten at det dermed blir mye mer forklaring fra scenen i avhørsrommet. Vi vender stadig tilbake til politimannens hender, der han nervøst vrir og vender på dem. Dette er ikke en film med banebrytende form eller idégrunnlag, men den er likevel solid og med akkurat nok flertydighet og uuttalte lengsler til at den blir interessant å følge helt til slutten.

Marte Stapnes