Mustafa Al-Nabihs kortdokumentar The Donkey of October 7th følger et spesielt initiativ i et nabolag i Gaza, hvor det rulles ut rød løper og arrangeres festival for eslene oppi all nøden. Kortfilmen introduserer oss for familier som er blitt fordrevet, og hvordan eslene har trukket tunge lass over lange strekninger gjennom disse forflyttingene. Eselkjerrene får en avgjørende rolle når store deler av infrastrukturen er ødelagt, transporterende både mennesker, mat og eiendeler – men også som selskap; tause følgesvenner og krigsvitner – kalt «the companions of the road».
Gjennom eselets mange ferder, vitner vi tilstandene i Gaza. Langs ruiner og søppel, folkemengder, sult og utmattelse. Likevel er det til enhver tid forkjærligheten for dyret som er i fokus. Det lille familiene har, deler de med eselet. Menneskenes takknemlighet kulminerer i en festival som skal feire og hedre dyrene, og det er rørende hvor ærefullt det gjøres. De vaskes og pyntes med hatter, sløyfer, fargerike kledninger og hjerteforma motiver. På rød løper, holdes det taler – og eslene får malt portretter av seg. Al-Nabih veksler mellom observerende dokumentar, intervjuobjekter og enkle, kreative grep. Nærbilder inviterer oss til å lese følelser inn i dyrene, og vi får til og med et esels minne servert i form av en svart-hvitt-scene – som et tilbakeblikk.
Det er den palestinske billedkunstneren Amina Al-Salmi, kalt «Frans», som er initiativtaker bak festivalen og portrettene. Rulleteksten opplyser at hun døde bare ti dager senere. Dokumentaren fanger opp absurditeten ved krigen, samtidig som Al-Salmis arbeid også understreker kunsten og kulturens betydning i nød, som grønne spirer i brent jord. Denne sjeldne evnen til å se noe lyst i det ellers bekmørke, som også dette dokumentariske verket er – et tidsvitne, springende ut av ødeleggelse. Dokumentaren er i så måte en hyllest til Gazas tause følgesvenner, men også til menneskene som evner å skape i en virkelighet som forsøker å frata dem det – som bærere av håp, blant alt det absurde.
