Noe av det mest imponerende med kortfilm, er når filmskapere tør å eksperimentere med hvor korte de kan være. Hvor effektivt og komprimert er det mulig å servere budskapet sitt? Og hvor mye trøkk og menneskelig dilemma er det mulig å pakke inn på kort tid?
Det er nettopp disse tingene som gjør historiefortellingen i Thanks a Ton! forfriskende å følge. Filmen starter inne på et bad, to unge damer gjør seg klare til en tur på byen. Vi ser dem bare som refleksjoner i et rundt baderomsspeil. Etter noen sekunder trekker kamera seg bakover, og vi får mer inntrykk av situasjonen – den ene jenta sitter i rullestol, og den andre tar av seg engangshanskene hun har brukt for å hjelpe henne. Vi hører vorspiellyder fra stua, til noen banker på døra og sier at taxien er her.
Så kommer øyeblikket. Jenta spør assistenten sin om hun kan gå og hente veska hennes på stua. Hun trenger en stripe coke før hun skal på byen. Cola. Kokain. Assistenten blir utilpass. Kamera går seg stadig nærmere ansiktet hennes, hun ser tvilende ut, og sier hun er ukomfortabel med å hjelpe til med det.
Thanks a Ton! er filmet i én tagning, som er med på å heve nerven i det som skjer. I seg selv er det ikke høydramatikk om en jente på jobb velger å hjelpe en annen jente i rullestol med å ta dop, og formodentlig vil jenta helt fint kunne skaffe seg stripa si uten assistentens hjelp. Likevel er det interessant å se hvordan de forsøker å navigere situasjonen som oppstår, uten at noen av dem blir for såret. Hadde dette vært to venninner hadde de stått mer på likefot, men her blir konflikten ekstra forhøyet av at den ene har som jobb å hjelpe den andre. Og siden de er nokså lik i alder, ligger det i tillegg et snev av at det ikke er noe kjekt å være den som blir for ukul på fest.
Jentene går rett ut på verandaen for å ta en røyk, og vi hører lydene av festen og musikken i bakgrunnen. Når assistenten til slutt går inn igjen og finner fram veska, trekker kamera seg lenger og lenger unna henne, samtidig som musikken blir mer utydelig. Til slutt er det bare bassen igjen, som om vi – og assistenten – har sunket under vann. Til slutt vender kamera forsiktig mot en speilvegg, så filmens siste bilde er assistenten som stjeler et blikk mot jenta på verandaen, samtidig som hun egentlig ser rett på seg selv.
Filmen kunne med fordel spilt enda mer på presset som oppstår underveis – både moralsk og tidsmessig. Med en leilighet som høres ut som den er full av folk, og en taxi som venter og taksameteret går, er det enda flere hensyn som gjør at her haster det å ta en avgjørelse. I hvor stor grad må de holde det hemmelig for de andre? Er dette en fest der alle tar seg en stripe, eller skal de andre helst ikke vite det? Likevel er dette en virkningsfull og effektivt fortalt historie som utnytter sitt filmspråk og sine virkemidler godt.
