Regi og manus: Sara Susanne Guldmyr | Prod: Sara Susanne Guldmyr 2024 | 21 min.

I en perfekt verden, trenger du ikke låse ytterdøra. Du stoler på naboen, du er trygg i ditt hjem. De fleste går likevel for å låse, men i denne kortdokumentaren møter vi noen som ønsker å ta det enda lenger, ved å bygge et lukket nabolag, et gated community i Nissafors i Sverige.

Dokumentarfilmskaperen har vokst opp i nærheten, og starter med å vise oss statiske innstillinger av Nissafors. Skolen er nedlagt, det bor bare 300 mennesker her. Selve det lukkede nabolaget ble startet for 20 år siden, men paret bak har fortsatt ikke begynt å bygge hus. Plasseringen ved en liten innsjø, har gitt stedet navnet Strand-odden.

Filmskaper Sara Susanne Guldmyr er utdannet ved Kunstakademiene i Trondheim og Oslo, og Strandudden hadde sin premiere som installasjon ved Kunstnernes hus. Dette er en dokumentar med meditative kvaliteter, med rolig klipperytme, som kler både kunstrommet og kortfilmformatet. Vi får blant annet bli med på en togtur der vi betrakter nabolaget gjennom vinduet, til lyden av en jazzete, lun pianomusikk. Men på toppen hører vi også lyden av pirking på metallstrenger, en nesten industriell og atonal lyd som vrir og vrenger. Selv om vi tilsynelatende inviteres inn for å se, er det hele tiden små dult som ber oss om å se på en annen måte. Hva er egentlig et nabolag? Hva vil det si å bygge et fellesskap? Når lager vi trygge hjem, og når bygger vi opp for å stenge ute?

Disse dultene forsterkes ytterligere når paret får fortelle om sine planer. De sabler champagne, og viser frem en VR-maskin som lar fremtidige investorer se hvordan husene skal bli inni. Champagnesabel og VR bærer fra før noen markører av det privilegerte og dekadente, som forsterkes ytterligere ved hvordan bildene er innrammet – mannen som står med de store VR-brillene, med utsikt til strandudden bak ham gjennom de store vindusflatene. Han ser ikke hvordan det hele ser ut på avstand, men det gjør vi.

Samtidig er det viktig å understreke at Guldmyr ikke fremstår som dømmende. Hun fletter seg selv inn i historien gjennom voice-over, og stiller åpne spørsmål om hva som er viktig for oss, hvordan vil vi leve våre liv? Det er en melankoli over drømmer som ikke blir realisert, men også en kommentar over hvordan samfunnet utvikler seg. Guldberg lar paret prate, mens hun viser bilder fra et nøkkelslipeverksted. Hun viser bilder av stedet hun har vokst opp, i nærheten, og snakker om bestefars generasjon. Tidligere lagde vi fellesskap med Folkets hus, med musikkskole, med møteplasser der ulike folk kunne møtes, og sammen bygge et heimsted.

Strandudden er en nesten folketom film, her er det ikke mylder og samhold, ikke noe fellesskap in action. Det er en virkningsfull måte å vise hva som står på spill, om vi bygger våre samfunn for tett, for trygt, for lukket.

Marte Stapnes