Sorry Saymon er produsert av Hisham Zaman og hans selskap Snowfall Cinema, og har blitt til som del av et talentprogram under ledelse av samme Zaman. Med filmen viser den unge regissøren Miles Hardy at han utvilsomt har et talent. Han mestrer et konvensjonelt formspråk og narrativ – og kanskje vil vi se mer særpreg i fremtidige produksjoner?
I filmens innledende bilder er helsefagarbeideren Saymon på besøk hos et par brukere, før vi kommer til Svein, en eldre mann pleieren har en spesielt vennskapelig tone med. Dialogen er tidvis frekk og freidig de to imellom, og vitner om tillit.
Gjennom samtalene viser filmen at også eldre pleietrengende har kulturell bakgrunn og smak, og at mennesker som Saymon kan være en av få – i noen tilfeller den eneste – som gir utløp for meninger om for eksempel musikk.
Dynamikken gir meg assosiasjoner til den franske kjempesuksessen De urørlige (2011), om den lamme rikingen Philippe og pleieassistenten Driss. Samtidig fremstår replikkvekslingene noe styltete og skrevne – det uanstrengte i manus vakler litt i overgangen til skuespillet.
Når rasisme etter hvert blir tema, benyttes det mest som et dramaturgisk element uten videre utforskning. Det gir like fullt vennskapet et interessant, bittersøtt anstrøk, som stiller spørsmål rundt hvor mye vi kan og bør akseptere av en venns ubehagelige sider.
