Hvor godt kjenner du noen før du inviterer dem med hjem? Det starter med lyden av skritt og pust, mens vi ser Bella (Iben Akerlie) ordne håret i et speil. Det er mørkt, speilet gjør at ansiktet ser mer ut som en refleksjon i et vindu enn i et speil. Hun stopper opp og snur seg. Lyden av hylende trikkebremser som kuttes brått gir ingen følelse av at vi nærmer oss en hyggelig kveld.
Bella venter besøk. Hun finner fram en slags walkietalkie som hun gjemmer i lomma, og puster dypt ut, og tvinger skuldrene ned. Oliver (Mads Sjøgård Pettersen) ringer på. Hun må åpne flere sikkerhetslåser på døra for å slippe ham inn. Hun blir glad for å se ham, tar mot en blomsterbukett pakket i papir, og han henger fra seg jakka.
Det håndholdte kamera fanger alle de litt keitete faktene deres, ansiktet hennes som forblir alvorlig, men innimellom smilende, som om hun bare husker det nå og da. De går til kjøkkenet, hun sjenker bobler til ham, og skal ordne ferdig middagen, men skjærer seg i fingeren. Han hopper inn i hjelpemodus, ordner med papir på fingeren, begynner å fikse maten, sørger for å få blomstene i vann. Praten går til å begynne med lett, de blir varmere i tonen. Men jo mer hjemmevant han virker på kjøkkenet, jo mer bekymret ser hun ut.
Skalldyr har en gradvis oppbygging og utrulling av hva som egentlig foregår. Hva er det som gjør henne så anspent, og plutselig får henne til å be ham om å gå? Han klarer å roe henne mer ned, de setter seg på stua, og hun forteller hvorfor hun er så nervøs. Hun har levd med en stalker i mange år. Nå har det heldigvis roet seg. Faktisk møtte hun Oliver sånn cirka da stalkingen ga seg. De sitter i en fint møblert leilighet, med bilder på veggene og tilsynelatende lun stemning, men det mørke filmbildet og mangelen på musikk gjør at det ikke bare er Bella som virker irrasjonell, vi som tilskuere blir også usikre. Samtidig er Oliver så gjennomsjarmerende, at han kan snakke seg ut av enhver bekymring hun har.
De kysser på sofaen, og det klippes til at hun våkner under et teppe på sofaen, med dagslys som strømmer inn fra vinduet. Han sover ved siden av henne, og hun blir sittende og kikke på ham. Hun stryker ham over håret. Men hva er det han har bak øret? Et arr? Som går hele veien fra hårfestet, bak øret og ned mot haka? Nå gir lydsporet en svakt durende lyd også, et slags varsel på at Bella blir stadig mer våken og skeptisk.
Filmen bygger gradvis opp intensiteten mellom karakterene sine, og klaustrofobien som etter hvert oppstår der vi observerer dem i den lille leiligheten. Oppbyggingen gjør det mulig å hele tiden veksle mellom hvem vi tror på, er det hun som har vært for redd for lenge, og nå tror stalkeren hennes er overalt? Eller er denne mannen for godt vant med både leiligheten og henne? Filmen kunne med fordel presset enda hardere opp mot det ubehagelige, og gjort enda større nummer ut av hennes panikk over å potensielt være fanget i en leilighet med mannen hun frykter mest av alt. Men like fullt er det en medrivende og fengende psykologisk thriller om det som skal være en hyggelig kveld.
