Vi hører feststemt dunkdunk-musikk over fortekstene til Siste tur. Filmens første bilde viser noen festfolk utenfor et lokale – vi ser dem via bakspeilet på en taxi. Musikken dempes i det vi ser bilens sjåfør. Han studerer festfolket i speilet. Plutselig åpner en kvinne bakdøra.
Sen kveld, mutt, småsur mann i førersetet, brisen kvinne på tur hjem fra fest – dette er en film som legger opp til noen antagelser om hvor vi skal i historien. Hvor god idé er det å ta taxi alene hjem med denne sjåføren? Stemningen tetner seg til når den capskledde sjåføren, vanskelig å se inne i den mørke bilen, sier han egentlig er ferdig for dagen, selv om lyset hans fortsatt står på. Han sier hun heller må ta bussen, men når han ser henne stå på bussholdeplassen og drikke, ombestemmer han seg og kjører tilbake.
Dette er en film som drives frem av dialogen – både gjennom hva vi får vite, og at friksjonen mellom dem blir større og større.
De andre virkemidlene holdes enkle, her er ikke musikk som forteller oss hva vi skal føle underveis, og bildene vi får er stort sett nærbilder av de to, hver for seg. Slik henger vi på hver replikk for å se etter røde flagg. Når det viser seg at sjåføren kanskje ikke sto utenfor festen bare for å kjøre taxi, blir stemningen først mer klaustrofobisk, men så mer overraskende, bitende og morsom. Skuespillerne Emilie Hetland og Henrik Bjelland ser ut til å storkose seg der de får rope fra seg, si det de har tenkt på siden skolealder, og dundre løs med frustrasjoner over hvordan vi tror folk ser oss.
