Regi, manus: Christoffer Lossius | Med: Håkon T. Nielsen, Frida Homlung, Ludvig Gjerald Ulleland | Prod: Guro Strand Heum, Petter Solberg Heum 2025 | 23 min

I Røyskatt ankommer en familie på tre sommerhytta – far (Håkon T. Nielsen), mor (Frida Homlung) og lille Leo (Ludvig Gjerald Ulleland). Forventningene er høye i møte med de grønne omgivelsene, som forhåpentligvis vil by på ro, velbehag og nye ferieminner. Men idyllen slår sprekker allerede på dørstokken, for der ligger det en død grevling dekket av fluer.

Christoffer Lossius bygger en stødig satire på et finurlig premiss. Røyskatt gjenforener både skuespillerne og den fiktive familiekonstellasjonen fra Lossius’ tidligere verk, Observasjon, som stakk av med Amanda for beste norske kortfilm i 2022. Filmene er tematisk beslektet med sine skråblikk på den moderne oppdragerrollen.

I Røyskatts tilfelle kommenteres også urbane menneskers romantiserte forestillinger om bygd og natur, og hvor fremmedgjorte vi har blitt for det naturlige. For i møtet med det døde dyret blir med ett skogens autentisitet litt vel ekte. Hva gjør skrotten der? Har man hørt om døde grevlinger ligge henslengt utenfor folks dører før? Hvordan skal de forholde seg til den, og hvilken metode må praktiseres for å bli kvitt den uvelkomne kroppen?

Foreldrenes frykt for at sønnen skal traumatiseres, fører med seg en overdreven risikovurdering av alvoret i situasjonen. De analyserer guttens tegninger etter hendelsen, hviskende: – Stakkars, det kan jo ikke være lett for en seksåring å prosessere en brutal død så helt ut av det blå. Videre setter de maten i halsen når Leo spør om den avbildede oldefaren på veggen er død, og forlater bordet når spørsmålene rettes mot dem; – Vel, med dagens teknologiske utvikling så kan det jo hende at vi kanskje til og med slipper å, eh …

Kortfilmen er morsom og treffsikker i parodien, og humoren sitter løst takket være kreativ dialog, slapstick og running gags. Ironisk nok ender foreldrenes ønske om å skjerme Leo fra fare med å utsette ham for reell risiko, og filmen gis et lag av uro sidelangs vittighetene. Oppdragerne skaper engstelse der det opprinnelig ikke var behov for det, og plutselig ser den snille oldefaren på veggen litt skummel ut der han henger i mørket. Scenarioet er godt spilt, og slutten er åpen og til ettertanke.

Kristine Tingvik Aas